Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder, men de har ikke bilder av alle. Vi har ikke kontakt med fjernere slektninger, så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

HSH

Henrik Severin Hansen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

Henriks foreldre var innflyttere på Voss, bodde på Finne og hadde mange barn. Hans Olai Hansen (1854-1938) var sporskifter fra Bergen. Kona Petra Vilhelmine Olsdatter (1856-?) kom nordfra (Sortland/Hadsel) og jeg har ikke klart å finne hennes begravelse (hun forsvinner etter 1910). De hadde to barnebarn boende hos seg ved FT1910.

 

Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder. Vi har ikke holdt kontakten med fjernere slektninger (3-menninger og utover), så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

famStein

Dette er familien Stein, med Herman og Gina foran barna.

Herman (Knutsen) Stein (1885-1965) og Gina (Arnesdatter) Kjos (1890-1974) – Det må da finnes flere (og bedre) bilder enn dette?

Ginas foreldre, Arne Larsen Sjøtun (1839-1915) og Ingeborg Hansdatter Barsnes (1846-1902) – Disse har jeg ingen bilder av.

Hermans far, Knut Sivertsen Stein (1856-1926)  har jeg ett bilde av (men vil gjerne se flere):

Knut Sivertsen

Men Hermans mor, Ingeborg Hermansdatter Sætre (1843-98) har jeg ingen av.

Det kan også finnes bilder av Knuts far, Sivert Olsen Mo (1829-1906), men jeg har aldri sett noen.

Navn er oppgitt før giftermål. For anledningen har jeg latt mennene ha det etternavn de tok som voksne (mens jeg i slektstreet lar dem beholde plassen de var født på).

Jeg har tatt for meg min morfars slekt og plotta alle inn på dette kartet. Det er interaktivt, så man kan finne ut hvem som ble født eller fikk barn på hver enkelt gård. 132 kartpunkter ble det (jeg har utelatt noen eldre enn 1500-tallet, de er så usikre). Noen av gårdene har mange bodd på, mens andre har vært mer midlertidige (det er mulig jeg har oversett enkeltpersoner på stedene med mange beboere). Har du slektsrøtter på samme sted kan det godt tenkes at vi er i slekt.

ivarslekt1

1/4 av slekta mi kommer altså fra dette lille geografiske området på Vestlandet (mindre enn det ser ut her, siden «knappenålene» er så store).

ivarslekt2

Her er alle stedene fortsatt synlige, og de lokalkjente kan kjenne seg igjen.

ivarslekt4-stord

Den sterkeste konsentrasjonen finner vi på øya Stord, med Sandeid i Rogaland på andreplass (der har jeg knapt vært).

Neste prosjekt burde vært min mormors slekt, for å få ferdig helheten, men jeg foretrekker en del av slekta med mer variasjon. Ideelt sett ville jeg lagt alle inn i samme kart med en farge for hver av mine besteforeldre. Men jeg tror ikke Mapcustomizer.com kan takle det. Dessuten finnes det noen overlappinger (mine foreldre er 8-menninger, fant jeg ut) som da ville blitt vanskelig å fargekode. Løsningen blir sannsynligvis å lage nye kart for hver av mine besteforeldre, som jeg så kan flette sammen bilder av i photoshop for å vise fellesnevnere og forskjeller.

Ta altså gjerne en titt på kartet for å finne fellesnevnere eller inspirasjon! Anbefales for å blåse liv i slektsforskninga igjen etter en dvaleperiode, eller fra begynnelsen av.

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

aslak_oleson_sukka_large

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

dsc03076

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Hekseprosessene er en skamplett i norsk (og europeisk) historie, enten det dreide seg om undertrykking av samisk kultur i Nord-Norge eller om fattige, utstøtte kvinner. Det hadde vært kult å ha ei heks i familien, men jeg må innrømme at det ikke er fullt så kjekt å oppdage at to av mine forfedre medvirka til å få ei kvinne brent på bålet.

12. januar 1650 arresteres Ingeborg Olsdatter på begjæring fra allmuen. En måned seinere holdes det ting i Engesund i Fitjar. Laurits Viersen Totland (1605-84) var lensmann og min 8.tippoldefar. Ingeborg var født i Bergen, men hadde farta rundt i Sunnhordland hele sitt voksne liv og tigga. Bl.a. holdt hun og mannen til ei stund på Bømlo.

Ei rekke av bygdas folk står fram og vitner mot henne. Når hun ikke får det hun ber om fra folk, kommer hun med skumle (men vage) spådommer og forbannelser. Og disse går ifølge vitnene i oppfyllelse. Det er tydelig at Ingeborg bruker det eneste maktmiddelet hun har for å skaffe seg mat; hun spiller på bygdefolkets overtro.

En annen av mine 8.tippoldefedre; tidligere lensmann Endre Levåg (1600-56), har sendt en tjener for å vitne på sine vegne. Endre kom i klammeri med Ingeborg en gang mens han fortsatt var lensmann. Etterpå skal hun ha sagt «Han springer nu svar let, men inden faa aar skal han ikke springe saa kaad som nu han gjør.» Omtrent et år seinere fikk han så vondt i hoftene at han knapt kunne gå over gulvet med stokk, og han mente at Ingeborg hadde kasta denne sykdommen på ham. Dette vitnemålet ligner flere av de andre siden det ikke inneholder noen voldsomme overnaturlige fenomener. “Ondt har hun lovet og ondt er etterfulgt,” oppsummerer tingboka.

Ett av vitnemålene skiller seg ut: Johans Kleppe forteller om ei ku som hadde blitt dårlig i venstre bakfot, etter at Ingeborg hadde gått misfornøyd derfra. Kua måtte til slutt avlives, og da han flådde den var kjøtt og hud blå, og ut krøyp et dyr med fire bein, ører som ei mus og hode som en orm. Dette er jo som tatt rett ut av islendingesogene, så noen hadde visst bedre fantasi enn andre… Han skal ha vist dyret til tre andre, men ingen av dem vitner (etterlyses heller ikke).

Rettssaken går over tre etterfølgende ting (Engesund, Hystad og Kyvik). Også hennes egen mann, Jens Omundsen, vitner mot henne. Han mener hun lurte ham til å gifte seg med henne, og sier at hun banner og truer ham også. Ja, han går så langt som til å si at hvis hun ikke hadde blitt fengsla nå, ville han selv ha angitt henne. Jeg lurer på hvor mye av motivet hans var frykt for selv å havne på bålet. Men han så nok også sitt snitt til å bli kvitt ei kone som ikke var til å være i hus med. Likevel må vi nok anta at ingen ville sverge på Bibelen over noe de visste var løgn, så de trodde sannsynligvis fullt og helt at Ingeborg kunne sette sykdom på folk og dyr.

Dommen faller 20. april og 21. mai blir hun brent på bålet på Horneland. Gjennom hele saken har hun nektet å ha noe med alle sykdommer og dødsfall som har ramma bygdefolket og deres kyr. Ingen har vitnet til hennes forsvar. Selv om hun nok har vært plagsom, viser rettssaken et bygdedyr i full utfoldelse.

Hekseforfølgelsene hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1600-tallet og hadde dabbet av en del før 1650. Ingeborg Olsdatter ble den siste i Sunnhordland som endte på bålet. Troen på trolldom forsvant ikke over natta, men ingen ble stilt for retten for det i dette området seinere.

burning-07

Kobberstikk av Jan Luyken som viser henrettelsen av Anneken Hendriks i Amsterdam i 1571. Det var akkurat slik Ingeborg ble henretta; bundet til en stige og velta inn i bålet.

Kilder
Sunnhordland tingbok nr. 2 (1650–51), i SA, Bergen (transkribert)Sunnhordland Aarsskrift 1918 (PDF)
Norsk biografisk leksikon

Kilder jeg ikke har lest: Sunnhordland årbok 1986 (finnes ikke på nett).

Biografiske notater om mine 8. tippoldefedre

Endre Levåg ble født før 1603 og døde ca. 1656. I 1638 skal han ha begått leiermål (sex utenfor ekteskapet) og måtte betale ei stor bot. Ellers vet jeg lite om ham, sannsynligvis fordi han var lensmann før den eldste bevarte tingboka begynner (1648).

Laurits Totland får vi vite mer om. Han ble født ca 1605 og døde en gang før 1684. Han var lensmann for Føyen 1648-81. Kona var av Smør-/Dahlsætta (lavadelig ætt) og søstra til Laurits gifta seg med en prestesønn, så dette var nok fintfolk i bygda. Selv for disse var det ingen skolegang. I 1675 ble han anklaga for skattesnusk. Beviset var ei skriftlig erklæring. Det var bare det at Laurits hverken kunne lese eller skrive, så han ble frikjent. Han skal ha vært godt likt både blant bønder og øvrighet.

De såkalte bondelensmennene ble utpekt av øvrigheta, men måtte også godkjennes av bøndene.

 

Kjære landsmøte

Vi FrPere liker å snakke rett fra levra, og det skal jeg nå gjøre. Vi har en stolt historie å ta vare på, med bl.a. støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og motstand mot felles ekteskapslov. Nå har vi en historisk sjanse til å få alle våre drømmer oppfylt. Hvordan?

Jo, vi benytter allerede sjansen vi har i regjering. Vi kommer ikke til å vinne neste valg, så det gjelder å tenke litt mer langsiktig. La meg begynne med flyktningekrisen. De nye innstrammingene vil være ekstremt effektive for å hindre at fremmede integreres i det norske samfunnet. De vil ikke ha økonomi til å delta. En del undersøkelser tyder på at stress og eksistensiell usikkerhet over tid kan virke mer traumatiserende enn å oppleve krigshandlinger. Gjennom å sørge for at flyktninger lever lengst mulig i størst mulig usikkerhet, vil vi sørge for at de blir maksimalt traumatisert.

Når disse så eventuelt får oppholdstillatelse vil de altså være uten fungerende nettverk, uten familie, uten økonomiske ressurser og gjerne syke både fysisk og psykisk. Slik legger vi grunnlaget for økte motsetninger mellom nordmenn og disse fremmede. De som peker på at innvandrere bidrar mye til det norske samfunnet skal innen få år måtte spise sine egne ord. Er vi riktig heldige får vi muslimsk terror på norsk jord også. Det ville være på tide. Vi har tidligere sett voldsepisoder med psykisk ustabile flyktninger, dette håper og tror vi vil øke i tiden fremover.

Ja, det vil koste liv, men vi kommer ikke til å få skylden for det. Skylden ligger selvsagt på innvandrernes fremmede kultur, ikke vår politikk. De som hevder noe annet vil kalles paranoide konspirasjonsidioter.

Hvordan kan dette også løse det homofile problem? Alle vet at muslimer ikke liker slike avvikere, så vi kan håpe at en stor del av voldshandlingene vil ramme homofile. Vi skal nok også få folk til å forstå at de homofile er en del av årsaken til alle problemene som skal komme. Så snart vi får flertall vil vi igjen gjøre homofili straffbart og vi vil forby kjønnsskifte og pride-parader. Her er ikke Høyre lett å få med på laget, men en dag trenger vi ikke lenger dem.

Planen vil medføre at Norge ikke lenger kan beskyldes for å være verdens beste land å bo i. Her bidrar den økonomiske politikken, som tar sikte på å omfordele mest mulig penger og makt til dem som allerede har mye penger og makt. Det er nemlig disse menneskene det er mest synd på i et godhetstyranni som Norge. Gjennom skatteletter til dem som har mest å betale med, vil vi utarme det offentlige helse-og sosialvesen, ja, uthule hele velferden. Økte økonomiske forskjeller kan, hvis vi er heldige, føre til voldelige opptøyer som selvsagt vil føre til økte ressurser til politiet og bedre kontroll med våre motstandere.

Jeg tror det ville være en fordel om vi klarte å redefinere begrepet menneske. Vi har allerede fått tilstrekkelig pes for å ikke følge menneskerettighetene. Rent realistisk vil det være enklere med en redefinering enn å få gjennomslag for å forkaste hele erklæringen. Mennesker er selvsagt de dyrene som ligner på oss. Alle ser jo at folk fra Afrika ikke ligner på meg, så det burde være gjennomførbart, så la oss begynne der. Videre oppfører fattige folk seg helt forskjellig fra rike folk, så her ligger det en grunnleggende ulikhet. Når vi er kommet så langt, kan vi begynne å snakke om hvordan ulike meninger bør resultere i ulike rettigheter. Vi har mye å lære fra historien og land ingen andre partier vil sammenligne seg med. Hvor mange av dere var med på studieturen til Nord-Korea? Ja, nettopp, dere lærte mye der som kan bli nyttig framover.

Høyre har vist seg som en nesten perfekt regjeringspartner så langt, selv om de ikke er informert om planen. Riktignok har vi ikke kunnet gå så drastisk til verks som vi skulle ønske, men vi legger et godt grunnlag. Et grunnlag for hva, lurer dere på? Om få år vil FrP igjen sitte i regjering. Vi vil alene ha flertall for å innføre alle de endringene vi mener er nødvendige i Norge. Snart vil all godhet være forbudt, all motstand vil medføre fengsel og apartheid vil innføres. Ja, vi vil gjenskape vikingenes Norge!

Så, kjære landsmøte: Ha tålmodighet med bompenger, bedre rettigheter for transfolk og medienes angrep på oss, for alt dette vil ta slutt. Les resten av dette innlegget »