10-årsjubileum for Frikar

Publisert: torsdag 26 mars, 2020 av Tarald i Bransje, Frikar
Stikkord:, , , , ,

Frikar har 10-årsjubileum denne våren. Det er et bittersøtt jubileum. Jeg skulle ønske at den ikke ble min siste diktsamling. Den representerer en sorg over alt som ikke ble noe av, meninga med livet som forsvant. Men det er også fint å tenke på at jeg fikk oppfylt min store drøm om å bli forfatter, om enn kortvarig.

Når jeg i anledning jubileet deler samtlige dikt på instagram får jeg bekrefta at dikta fortsatt har et liv. Jeg får spørsmål om hvor man får tak i boka og oppdager til min store overraskelse at den fortsatt er i salg hos Haugen og Ark (som også har den 12 år gamle Framandkar!). Jeg blir reint rørt, selv om det sikkert mest skyldes tilfeldigheter og manglende avsetning.

Jula handler for mange om fellesskap og familie. Ensomhet er motsatsen og får gjerne ekstra oppmerksomhet i førjulstida. Folk står fram og får medlidenhet. I år har fokuset på de ensomme fordelt seg mer utover året, som i NRK-dokumentaren Innafor: Ensomhet.

Ofte framstilles ensomhet som å være for mye aleine. Man skulle tro at en som tilbringer 95% av tida si mutters aleine må være ensom, men slik er det ikke. Ensomhet handler om å savne fellesskap. Ikke alle mennesker er hypersosiale dyr og det finnes mange som trives aleine.

Det hender jeg savner fellesskap. Jeg har mista troa på dem etter tur og har dessuten en grunnleggende skepsis til folk i flokk. Men sånn til daglig plager det meg ikke. Ute av syne ute av sinn, som man sier. Så lenge ingen roper høyt at alle mennesker trenger et fellesskap eller jeg ikke tvinges inn i en setting der det forventes at jeg føler fellesskap, klarer jeg meg fint uten.

Alvorlig ensomhet føler jeg bare når jeg er omgitt av andre mennesker. Da føler jeg ofte på en eksistensiell fremmedgjøring. Jeg burde føle fellesskap med disse menneskene, men føler meg bare fremmed. Da blir jeg et mislykka menneske, for fellesskap regnes til kjernen av det å tilhøre denne dyrearten.

Jeg vil slå et slag for den minoriteten jeg tilhører; vi som ikke er ensomme aleine. Mange av oss trenger ikke medlidenhet, vi er ikke ensomme, vi har det best uten fellesskapspress. Jeg skal for første gang i mitt 42-årige liv tilbringe julaften aleine og føler lettelse. Ikke fordi familien min er forferdelig eller over gjennomsnittet slitsom, men fordi jeg slipper presset de dagene. Fellesskapspress gjør tvert imot at jeg kan bli ganske forferdelig og slitsom å være i hus med.

Så må det sies at det er et privilegium å trives i eget selskap. Det finnes mange som er ensomme aleine, kanskje fordi savnet etter fellesskap oppleves konstant. Jeg håper de får hjelp. Jeg er også privilegert fordi jeg veit at jeg har mennesker jeg kan kontakte hvis jeg vil være sosial. Riktignok blir jeg aleine selve julekvelden, men romjul og nyttår skal tilbringes med familien.

Selv om jeg sjelden føler fellesskap, finnes det folk som opplever fellesskap med meg. Når jeg tenker meg om, er det absolutt noe å være takknemlig for og en god nummer to til å oppleve fellesskap selv.

Med ønske om ei god høytid for alle, aleine eller i fellesskap!

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

Det virker utopisk når man er omslutta av den norske kapitalistiske virkeligheten. Vi bombarderes av reklame på alle kanter. Den forsøker å manipulere oss til å kjøpe ting vi ikke trenger og dermed bidra til å opprettholde kapitalismens urettferdighet; barnearbeid, forurensning, klimakrise o.s.v.

Så kanskje burde alle få muligheten til å besøke Cuba. Fraværet av reklame kom som en uventa bonus for meg da jeg var der i 2017. Jeg forsøkte å forklare reklamens allestedsnærværende press til kubanerne, men det var vanskelig. Det var en nytelse å kunne gå i byer som ikke ble skjemmet av store reklameplakater.

Men vi trenger ikke å vente på revolusjonen med å forby reklame. Selv her hjemme har vi satt begrensninger i reklamens makt. Det er forbudt å reklamere for legemidler, alkohol og tobakk og ingen reklamer skal rettes mot barn (selv om dette siste brytes jevnlig). Så la oss begynne med å utvide disse forbudene. Jeg foreslår forbud mot all helseskadelig reklame; usunn mat, snop, slanking, plastiske operasjoner, sminke o.s.v.

Neste steg kan omfatte alle produkter som skader miljøet; engangsplast, flyreiser, cruise, biler, langreiste varer og skumle kjemikalier. Det hadde vært interessant å se hvor stor påvirkning et slikt tiltak ville få på miljøet, selv uten forbud mot selve produktene. Det ville fortsatt være lov å selge produktene og opplyse om pris inne i butikken. Man kunne fortsatt bestilt ferien på nett, men man måtte inn på reiseselskapets nettside for å få informasjon om reiserute og pris.

Jeg tror mindre reklame også ville hatt en positiv virkning på kulturen vår. Mengden reklame i det offentlige rom gjør oss mindre observante. Det er plagsomt å være åpen for inntrykk når vi bombarderes av kjøpepress, så vi lukker oss inne mentalt. I stedet for å åpne oss for menneskene rundt oss og inspirasjon som kunne dukke opp, stenger vi sansene. Jeg tror det gjør samfunnet kaldere.

Reklamebransjen er definisjonen på meningsløse jobber. De som jobber der burde bli lykkelige over å bli frigjort fra meningsløsheten. De kan sikkert omskoleres til å kontrollere forbudet, eller gjøre noe skikkelig meningsfullt innen helse.

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Med NRKs avsløring av matbransjens systematiske kasting av mat, er det på tide å følge opp mitt innlegg om brød til folket. Der tok jeg til orde for at staten bør drive sine egne matbutikker for å spare utgifter til PR om sunn mat, forsyne fattige med sunn mat og drive arbeidsmarkedstiltak. Jeg synes det fortsatt er en god ide.

En statlig butikkjede kan også bidra til å redusere bransjens matsvinn ved å ta inn overskuddsmat fra produsentene. Produsentene kan få en fornuftig pris for varen, mens staten selv bestemmer utsalgspris (som kan være lavere).

Likevel er det ikke til å komme forbi at forbrukerne må bli mindre bortskjemte. I gjennomsnitt bruker nordmenn lite av inntekten på mat, og matvareprisene står ikke i forhold til produksjonskostnadene. Det mest fornuftige er å senke lønnsnivået i Norge, og dermed også det generelle kostnadsnivået på sikt. Hvordan det skal skje uten en revolusjon, klarer jeg ikke å se for meg. Alternativet er å skru opp prisen på mat til den dekker utgiftene ved å produsere den.

Noe av problemet ligger også i importen. Selvsagt er det billigere å produsere salat i Spania. Ingen andre enn Senterpartiet og Rødt tør å kjempe for størst mulig grad av selvforsyning. Statskapitalismen er fullstendig blind for katastrofepotensialet i å gjøre oss avhengige av utenlandske matleveranser.

Nylig ble det kjent at regjeringa ikke vil opprette et nasjonalt beredskapslager av korn. De tror at vi uansett klimakrise vil kunne betale oss ut av problemene. Og vi kan jo alltids spise fisk, poteter og sau. Sant nok. Men er det bærekraftig og solidarisk? Med klimaendringene reduseres jordbruksarealet i verden. Det kommer sannsynligvis til å bli vanskelig (ikke umulig) å produsere nok mat til alle. Skal vår løsning da være å by høyest, slik at vi får mat og ikke «de andre»?

Gjennom EØS-avtalen og andre kapitalistiske forpliktelser har norske politikere redusert sitt eget handlingsrom. Er det mulig å bli selvforsynt og stoppe matsvinn uten å si opp avtalene? Jeg vet ikke.