Farvel Oslo

Posted: torsdag 31 august, 2017 by Tarald in Annonseringer, Min fortelling
Tags: , , , ,

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.

Advertisements

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Nice på impuls

Posted: onsdag 22 mars, 2017 by Tarald in reise
Tags: , , , , , , , , ,

Om ei uke drar jeg til Nice! Jeg har lenge hatt veldig lyst til å oppleve våren der, og da jeg så et tilbud på flybilletter klarte jeg ikke å holde meg. Egentlig har jeg ikke økonomi til å være så impulsiv, men jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.

2015-09-29 15.56.21a

Det blir tredje gang jeg er i Nice og fjerde opphold i Frankrike. Nice var den første byen jeg besøkte utenfor Skandinavia da jeg dro dit med franskklassen på videregående i 1992 (eller -93?). Det andre besøket i byen var med dattera mi i forfjor. Denne gangen skal jeg først og fremst utforske området rundt byen ved hjelp av tog (og litt buss). Det blir første gang jeg prøver Airbnb utenfor Cuba (tryggere der hvor alt fulgte statlige standarder), og skal bo litt utenfor sentrum, om enn ikke tilstrekkelig landlig for min smak.

Jeg har ikke låst meg til noen faste dager, men håper å ta både Train des Pignes (til Fugeret) og Train de Merveilles (til Tende). På tilbaketurene vil jeg hoppe av i ulike landsbyer som virker interessante (hhv. Saorge og Toet-sur-Var/Villars/Plan-du-Var) og gå litt tur der, før jeg tar neste tog videre. Langs jernbanens hovedspor langs kysten, vil jeg reise til en liten landsby vest for Nice som sjelden ser turister, Les Arcs, og gå derfra til Trans-en-Provence (bare p.g.a. navnet). Landskapet der er helt annerledes og kanskje finnes det andre sneglearter der enn i fjellene der de andre togene går. Her er det mer dyrkbar mark, mer typisk jordbruksland, så det blir spennende å se.

I tillegg vurderer jeg en tur til Saint-Jeannet og Vence, hvis jeg ikke for lengst har fått nok av fjell og små landsbyer fra middelalderen. Dit må man ta buss, men det er ikke særlig langt fra Nice. Erfaringsmessig kommer jeg til å tilbringe minst et par dager ganske i ro i Nice, kanskje til og med innen den kjedelige bydelen jeg skal bo i. Jeg trenger sånne oppladningsdager.

Jeg gleder meg veldig til å få en sniktitt på våren, til å se franske snegler igjen og oppleve mye storslått natur. Jeg elsker å gå meg bort i trange gater, aller helst uten andre turister. Selv om franskmennene er kjent for å spise snegler, får de fleste krype i fred. For meg vil Sør-Frankrike alltid være stedet hvor jeg for første gang så større snegler enn jeg var vant til fra Vestlandet. Au revoir!

2015-09-29 15.32.47a

Jeg vet at dette er en «lidelse» som gjerne bryter ut i ungdomsåra, med en topp en gang i 20-åra. Så det å først bli smitta som 39-åring er litt som å få vannkopper som 18-åring – ikke særlig kult. Likevel kommer jeg ikke til å kjempe imot, men nyte det så godt jeg kan.

Cuba-turen ga altså veldig mersmak, til tross for at jeg så litt for få snegler. Jeg heiv meg ut i noe jeg ikke ante om jeg ville takle, og det gikk overraskende bra. Det var deilig å oppleve at jeg kunne frigjøre meg både fra egne og andres forventninger.

Noe av det som har hindra meg i å nyte reising tidligere, er nettopp ideen om hvordan man skal reise. Man skal ønske å bli kjent med nye mennesker, elske sightseeing og generelt fyke rundt fra severdighet til severdighet i et heseblesende tempo.

Nå når jeg for alvor har innsett at det er fullt mulig å reise på min egen sære måte, liker jeg det. Hovedattraksjonen for meg er all verdens snegler, så klart. I tillegg har jeg oppdaga at folk ikke er så skumle som jeg tror, i alle fall ikke i utlandet. Noen severdigheter skader heller ikke, men jeg kommer nok hjem med andre bilder enn mange andre turister.

Etter Cuba-turen har jeg virkelig funnet ut hva som fungerer for meg, og hvordan jeg vil fortsette å reise. Å reise fra sted til sted ga meg motivasjon til å komme meg ut, og transportetappene var også opplevelser. Dessuten var det perfekt å bli værende på samme sted 4-6 dager. De beste opplevelsene fikk jeg der hvor jeg bodde litt utenfor allfarvei, gjerne midt i naturen.

Dessverre er det ofte vanskelig å finne et sted å bo som ligger passe avsides. Enten er det altfor avsides (en times gange til nærmeste butikk, minimum) eller det finnes ikke offentlig transport. Nylig skulle jeg finne et sted å bo ei uke i Nice, men de mest fristende stedene avslo da jeg forhørte meg om bussforbindelsene.

Noen steder jeg har sett på som jeg gjerne skulle bodd, er ulike økolandsbyer eller «eco-lodges», men prisen på disse er ofte det mangedobbelte av vanlig overnatting. Som ofte ellers er det altså slik at fattige utestenges fra miljøvennlige løsninger. (Vi lever ofte mer miljøvennlig til daglig; med gjenbruk og lavere forbruk, så det går kanskje opp i opp.)

Nei, egentlig har jeg jo ikke råd til å reise. Turer til den andre siden av jordkloden (eller egen verdensdel) inngår ikke i NAVs regnestykke. Samtidig har jeg mer tid til både planlegging og reise enn de fleste andre, og kan reise billigere utenfor sesong. Reisa til Cuba ble betalt av skattepengene, og hvis skatteetaten fortsetter å trekke for mye skatt kan det bli flere lange turer.

Noe av det jeg liker best er planlegginga og researchen. Jeg er ikke genuint interessert i andre kulturer eller fremmede lands historie, men hvis jeg skal besøke et sted er det helt selvfølgelig for meg å lese om stedet. Slik lærer jeg vel så mye om andre turister som om stedet jeg skal til. Nå har jeg for eksempel tråla diverse reiseblogger. Noen har åpenbart så mye penger at det aldri blir noe tema, og jeg tok meg i å lese fascinert om denne fremmede kulturen.

Et øyeblikk lekte jeg faktisk med tanken på å starte en egen reiseblogg, men det ville blitt tynne greier, med min økonomi og selvdisiplin. Fristelsen ble forsterka av at mange reiseartikler er ganske dårlig skrevet. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg noen som ville like å reise på min måte sammen med meg, må jeg innse at det heller ikke finnes noe stort marked for mine reiseskildringer. Det er unektelig for de spesielt interesserte. Men hvis noen skulle ønske å starte et «nerdenes reisemagasin» el.l. er jeg helt med.

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta. Les resten av dette innlegget »