Innlegg tagget ‘solidaritet’

Med NRKs avsløring av matbransjens systematiske kasting av mat, er det på tide å følge opp mitt innlegg om brød til folket. Der tok jeg til orde for at staten bør drive sine egne matbutikker for å spare utgifter til PR om sunn mat, forsyne fattige med sunn mat og drive arbeidsmarkedstiltak. Jeg synes det fortsatt er en god ide.

En statlig butikkjede kan også bidra til å redusere bransjens matsvinn ved å ta inn overskuddsmat fra produsentene. Produsentene kan få en fornuftig pris for varen, mens staten selv bestemmer utsalgspris (som kan være lavere).

Likevel er det ikke til å komme forbi at forbrukerne må bli mindre bortskjemte. I gjennomsnitt bruker nordmenn lite av inntekten på mat, og matvareprisene står ikke i forhold til produksjonskostnadene. Det mest fornuftige er å senke lønnsnivået i Norge, og dermed også det generelle kostnadsnivået på sikt. Hvordan det skal skje uten en revolusjon, klarer jeg ikke å se for meg. Alternativet er å skru opp prisen på mat til den dekker utgiftene ved å produsere den.

Noe av problemet ligger også i importen. Selvsagt er det billigere å produsere salat i Spania. Ingen andre enn Senterpartiet og Rødt tør å kjempe for størst mulig grad av selvforsyning. Statskapitalismen er fullstendig blind for katastrofepotensialet i å gjøre oss avhengige av utenlandske matleveranser.

Nylig ble det kjent at regjeringa ikke vil opprette et nasjonalt beredskapslager av korn. De tror at vi uansett klimakrise vil kunne betale oss ut av problemene. Og vi kan jo alltids spise fisk, poteter og sau. Sant nok. Men er det bærekraftig og solidarisk? Med klimaendringene reduseres jordbruksarealet i verden. Det kommer sannsynligvis til å bli vanskelig (ikke umulig) å produsere nok mat til alle. Skal vår løsning da være å by høyest, slik at vi får mat og ikke «de andre»?

Gjennom EØS-avtalen og andre kapitalistiske forpliktelser har norske politikere redusert sitt eget handlingsrom. Er det mulig å bli selvforsynt og stoppe matsvinn uten å si opp avtalene? Jeg vet ikke.

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.


P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie. (mer…)

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

(mer…)

Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.