Innlegg tagget ‘romantikk’

SDC10871

Jeg har grudd meg og tenkt på å skrive dette innlegget i hele år. Forholdet varte noen få måneder og fikk en forferdelig slutt. Jeg skrev ikke mye om det da det stod på, for han likte ikke å bli omtalt her. Sett i ettertid har jeg en mistanke om hvorfor.

Det var jeg som sjekka ham opp. Jeg hadde nettopp flytta til Oslo og miljøforandringa ga meg ny energi og optimisme. Før jeg kom ut, var jeg redd for at jeg aldri skulle ha sex igjen. Hvem ville vel ha sex med en transmann? Heldigvis viste den frykten seg fort å være ganske grunnløs. Det finnes selvsagt mange som ikke vil ha sex med transmenn, men stadig flere oppdager at det går helt fint. Men en kjæreste? Haha.

Jeg klarte altså å sjekke ham opp og ta ham med meg hjem. Vi møttes flere ganger og ble etter hvert sammen. Jeg presenterte ham til og med for dattera mi. Å se dem leke og ha det moro sammen gjorde meg lykkelig på en ny måte som jeg ikke kan beskrive. Det er opplest og vedtatt at nye kjærester ikke bør introduseres for unger før det har gått et halvt år. Likevel angrer jeg ikke. Dattera mi tok bruddet fint og har helt glemt denne fyren, og jeg har i alle fall ett godt minne.

Jeg syntes han var åpen, vakker og sjarmerende. Så feil kunne jeg ta. Han sa han likte folk som sa ting rett ut. Han oppfordra meg til å vise mer følelser. Jeg trodde han mente det når han sa han var glad i meg, at han brydde seg om meg.

På vei hjem fra ei helg på Island, sa han at det var slutt. Han ville aldri ha dette forholdet og elska meg aldri. Han hadde følt seg pressa inn i det av meg og sa jeg var klengete og krevende. Jeg tok det ikke pent. Jeg trygla og ba, jeg la meg langflat og ville gjort hva som helst for å beholde ham. Men han ville heller være singel enn sammen med meg.

Han var min andre skikkelige kjæreste, mitt første homoforhold, og det var første gang jeg ble dumpa. Jeg hadde lagt sjela mi i forholdet, senka alle forsvarsverk og stolt på alt han sa. Jeg følte meg verdiløs, motbydelig og forkasta. Det neste året ble mitt absolutte bunnpunkt. Etter hvert følte jeg meg mer svikta, sint og full av sorg. Nye forsvarsverk ble reist, sterkere denne gang.

Nå kan jeg se at vi neppe var helt kompatible i utgangspunktet og at forholdet ville tatt slutt uansett. Allerede da syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til hans hjelpeløse kreative forsøk uten å såre ham. Kanskje tenkte han å bruke meg til å komme innafor et forlag? Jeg husker hans umusikalske latter. Han ville nok være mer åpen enn han var, en transmann ble for vanskelig for homoidentiteten hans.

Det har gått ti år. Jeg har ikke forsøkt å få meg ny kjæreste. Det har mangla både muligheter og tiltak. På de ti åra har jeg samla meg flere egenskaper som ville gjort det vanskelig; en kronisk sykdom med funksjonshemming, høyere alder, et mer perifert bosted og flere sære vaner og hobbyer. Heldigvis får jeg så mye antidepressiva at jeg ikke savner noen kjæreste eller intimitet. Jeg har ikke en psykisk helse med rom for flere slike slag. Så ikke si at jeg sikkert kommer til å få meg kjæreste, at jeg ikke skal gi opp. For meg har det sunneste vært å la den båten gå.

Jeg trives bra som singel. Det gir meg mulighet til å utfolde alle mine særheter. Jeg slipper i stor grad å ta hensyn til andre når jeg er hjemme og setter stor pris på det. Å finne seg kjæreste krever enormt med tid, krefter og mot for en som meg. Jeg har bare tid, og den vil jeg bruke på andre ting. Dette innlegget er den siste del av helingsprosessen.

Esben Esther Pirelli Benestad har lest Sprik og skrevet en omtale jeg er svært takknemlig for å få publisere her i sin helhet:

”Sprik”

av Tarald Stein
Utgitt i 2014 på hans eget forlag.
143 sider, 19 fortellinger, mange er tidligere publisert i Cupido

En velskrevet bok både til å le, gråte, smile og bli kåt av

Dette er en bok eller mer presist: En novellesamling som, ifølge ham selv i forordet, speiler hans egen utvikling fra ”forsøksvis heterofil kvinne til gjenkjennelig homofil mann”. Novellene er selvstendige fortellinger åpenbart inspirert av et mangfoldig og seksualitetselskende liv.

La meg si det med en gang: Dette er mer enn hetero/homo, dette er mer en trans. Her brytes heteronormene på så mange forskjellige vis at boken i pornografisk forstand, samlet sett, må representere et systemskifte.

Tarald Stein skriver godt. Språket flyter lett på hver eneste side, hva enten det utfolder seg og bokmål, nynorsk eller engelsk. Setningene er korte, men gir alle de detaljene og beskrivelsene vi trenger for å kunne ”se” hva Tarald skriver om. Skiver han om ALT? – Nei, selvsagt ikke alt tenkelig, men langt mer enn vi vanligvis får fra en enkelt forfatter. Alle novellene, så nær som en, har en hovedperson som forteller i jeg-form.

Denne hovedpersonen eier erotikkens, sensualitetens og kåthetens nådegave, hva enten han/hun (eller hen?) beskriver seg i besittelse av en våt skjede eller en stivnende pikk.

En venn sa en gang til meg at god porno kan man bare lese i 7 minutter av gangen. Det er noe i det. Boken Sprik er en ”pageturner” i den forstand at en jages fram mot ett eller flere klimaks i hver fortelling (novelle), men det er ikke så lett å ta mer enn to av gangen.

Det er lett å bli kåt av denne boken, og kåtheten kommer selv om Tarald vandrer fra homo, til hetero, til trans, trekant eller kikking. Tidvis er det som det han forteller ennå ikke har egnede ord, – vi forstår det likevel! Poenget er at han tar oss med. Han bruker landskapsbilder, underfundigheter, humor, saftighet og barsk romantikk iblandet skjøre og sterke følelser. Tarald Stein eier mangfoldighet også i erotikken.

Kanskje er det nettopp dette: Vennlig og kjærlig å bli tatt inn i livets, seksualitetens og erotikkens mangfoldige verden, som gjør denne boken så inderlig sexy? Her får man både le og gråte, her kan man bli stive og like fullt våte.

Mai 2014, Esben Esther Pirelli Benestad