Innlegg tagget ‘kunst’

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.


P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

Reklamer

For første gang er Skeive Kunstnere i år representert på Pride House; med tema-utstillingen «Minoritetspotenser, mangfold og enhetstanken: retten til mangfold» der jeg stiller ut collagen «Eggstokkene»:

2014-06-17 00.49.15

Tanken er å overrekke dette til finansministeren (ved en snarlig, passende anledning) som en utfordring til å skrote steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn. Som ansvarlig for personnummer er det altså pussig nok (delvis) finansministerens ansvar.

Skeive Kunstnere arrangerer som vanlig en utstilling i Pride Park, i år større enn noen gang med 40 kunstnere og 200 verk. Fra i år av er alle kunstformer inkludert og det blir derfor både opplesninger, videovisning og salg av bøker og CDer. Kunstteltet har samme åpningstid som resten av parken.

På denne hovedutstillingen bidrar jeg med to fotoserier (4 bilder i hver); «Roads to nowhere» og «Interior» som begge på hver sin måte illustrerer depresjon. Felles er også fokuset på det vi overser i hverdagen; blindveiene og rusket, men der «Interior» tar for seg depresjonen innendørs, fokuserer «Roads to nowhere» på utendørsmotiver.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kunstsalg

Publisert: torsdag 8 august, 2013 av Tarald i Annonseringer
Stikkord:, , , ,

Etter sommerens utstillinger har jeg nå lagt ut verkene til redusert pris. Skal det være en poesimaskin til halv pris? To kjønn for prisen av ett? Nå har du sjansen! Alle under tusenlappen.

Se oversikt og prisliste

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd. (mer…)

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Inspirerende kunst

Publisert: tirsdag 7 juni, 2011 av Tarald i Billedkunst
Stikkord:, ,

Via Magnhilds anti-blogg kom jeg over Michel de Broins kunst. Jeg har som kjent et lite kunstprosjekt på gang, og har var det mye å bli inspirert av, ikke minst dette:

Superficial

Noe lignende kunne godt illustrert et av dikta mine. En del av installasjonene hans er for tekniske for meg, men jeg liker prosjektene og tankene han har rundt kunsten. De minner om min måte å tenke om egne prosjekter og dikt på.

Det hele begynte med at jeg lette etter måter å lære dattera mi å spille keyboard uten at jeg må lære det selv først. Etter å ha funnet noen tips, søkte jeg videre etter tips til stemmebruk og deretter til diktopplesning. Det var slik jeg havna på One Night Stanzas og etter hvert deres innføring i visuell poesi.Sjekk også ut Fluxus.

(mer…)