Med NRKs avsløring av matbransjens systematiske kasting av mat, er det på tide å følge opp mitt innlegg om brød til folket. Der tok jeg til orde for at staten bør drive sine egne matbutikker for å spare utgifter til PR om sunn mat, forsyne fattige med sunn mat og drive arbeidsmarkedstiltak. Jeg synes det fortsatt er en god ide.
En statlig butikkjede kan også bidra til å redusere bransjens matsvinn ved å ta inn overskuddsmat fra produsentene. Produsentene kan få en fornuftig pris for varen, mens staten selv bestemmer utsalgspris (som kan være lavere).
Likevel er det ikke til å komme forbi at forbrukerne må bli mindre bortskjemte. I gjennomsnitt bruker nordmenn lite av inntekten på mat, og matvareprisene står ikke i forhold til produksjonskostnadene. Det mest fornuftige er å senke lønnsnivået i Norge, og dermed også det generelle kostnadsnivået på sikt. Hvordan det skal skje uten en revolusjon, klarer jeg ikke å se for meg. Alternativet er å skru opp prisen på mat til den dekker utgiftene ved å produsere den.
Noe av problemet ligger også i importen. Selvsagt er det billigere å produsere salat i Spania. Ingen andre enn Senterpartiet og Rødt tør å kjempe for størst mulig grad av selvforsyning. Statskapitalismen er fullstendig blind for katastrofepotensialet i å gjøre oss avhengige av utenlandske matleveranser.
Nylig ble det kjent at regjeringa ikke vil opprette et nasjonalt beredskapslager av korn. De tror at vi uansett klimakrise vil kunne betale oss ut av problemene. Og vi kan jo alltids spise fisk, poteter og sau. Sant nok. Men er det bærekraftig og solidarisk? Med klimaendringene reduseres jordbruksarealet i verden. Det kommer sannsynligvis til å bli vanskelig (ikke umulig) å produsere nok mat til alle. Skal vår løsning da være å by høyest, slik at vi får mat og ikke «de andre»?
Gjennom EØS-avtalen og andre kapitalistiske forpliktelser har norske politikere redusert sitt eget handlingsrom. Er det mulig å bli selvforsynt og stoppe matsvinn uten å si opp avtalene? Jeg vet ikke.
I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.
Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.
Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).
Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.
I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.
Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.
Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.
Dagens situasjon: Stadig flere sliter med å ha råd til mat og andre nødvendigheter. Eierne av matvarekjedene tjener grovt på et helt grunnleggende menneskelig behov. Staten bruker til dels store summer på folkeopplysning om sunn mat og har liten direkte påvirkning på folks matvaner.
Den tradisjonelle kommunistiske løsninga ville være at staten overtok alt salg av mat. Jeg tror ikke det er gjennomførbart uten væpna revolusjon, og langt fra sikker på at resultatet ville bli bra.
Så hva kan vi gjøre?
Staten burde ta alle pengene som brukes på informasjon til folk om mat og bruke dem til å starte en statlig billigkjede. Her skal man ikke ha mange typer av samme vare, men det skal være billig, sunt og miljøvennlig. Utvalget skal bestå av max et par varer i samme kategori og prisnivået være like under FirstPrice. De skal aldri ha tilbud på annet enn varer som snart går ut på dato, og utgåtte varer legges tilgjengelig utenfor butikken etter stengetid.
I tillegg til å hjelpe fattige og folk med beslutningsvegring, kan disse butikkene bli ypperlige steder å drive arbeidsmarkedstiltak. Det er ikke meningen at disse butikkene skal gå i pluss, men spare staten for utgifter til konsulenter og PR, og dermed ikke bli noen stor utgiftspost. Vi vet at helsa er dårligere blant fattige og at vi spiser mer usunt enn resten av befolkninga. Dette skyldes nok i stor grad at folk er fattige fordi de ikke er friske, men sunn mat kan neppe skade, og i beste fall spare staten for helseutgifter på sikt.
Dette vil ikke bety slutten for de private kjedene, som fortsatt kan tilby større utvalg, mer usunn mat og dyrere mat. Folk flest i Norge har svært god råd og bruker liten andel av inntekten på mat. Mange er dessuten genuint interessert i mat og kan bruke hobby-budsjettet også. Kanskje vil det resultere i etablering av flere mindre gourmetbutikker på bekostning av de store kjedene, noe som mange vil ønske velkommen.
På mindre steder kan man se for seg at statens butikk drives litt som post i butikk for ikke å konkurrere med den ene nærbutikken. Evt. finnes disse butikkene bare på steder med mer enn to matbutikker og tilbyr utkjøring til mer grisgrendte strøk. Dersom forsøk viser at bruk av disse butikkene virker stigmatiserende, kan man organisere dem som nettbutikker. Utkjøring kan også samkjøres med en del sosiale tjenester som hjemmehjelp og barnevern. Norske forbrukere er generelt opptatt av billig mat, så jeg tror egentlig ikke at stigmaet vil bli så stort.
Jeg ser faktisk ingen ulemper med en sånn ordning og vil gjerne høre motargumenter!
Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.
Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.
Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.
Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.
Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.
La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.
I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).
I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.
Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.
(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)
Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.
Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.
Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.
Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.
Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.
Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.
En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.
Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.
Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.
Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.
Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.
Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.
Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».
Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.
Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.
Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).
Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.
Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!
Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.
Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.
Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.
Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland
Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).
Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.
Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.
Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.
Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover. Her finnes flere historier å poste etter hvert.
Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.
Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.
Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.
Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?
Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.
Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.
Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.
Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)
Finnes det ting i slekta og historien vi bør holde fingrene unna? Dette spørsmålet ble stilt på et forum for slektsforskere i anledning åpninga av landssvikarkivet. I den sammenhengen er selvsagt svaret nei. Vi må kjenne historien for å lære av den, og jo nærmere den kommer dess lettere er det å lære av den.
Men også i mange andre sammenhenger kan det å granske slekta føles som grafsing i andres privatliv. La oss ta et eksempel fra min slekt:
Cecilie Amalie blir født i 1880 i Ravnekroken på Nordnes i Bergen. Ravnekroken ble så beryktet at man 18 år senere vedtok å endre navnet til Wulfsgården, men da var familien for lengst flyttet. Bare ett år gammel dør Cecilie Amalies mor av lungebetennelse. I folketellinga i 1885 finner vi henne hos pleieforeldre. Samtidig har faren, som er sjømann, stiftet ny familie og tatt med seg to av barna, men altså ikke lille Cecilie Amalie.
Kanskje fikk hun det bedre i fosterhjemmet, det vet vi ikke. Men følelsen av å bli valgt bort må ha vært ufattelig vond.
Cecilie Amalie (f. Kristoffersen)
I 1904 finner hun Henrik Severin. De gifter seg på Voss, der hans foreldre bor. Henriks familie jobber i jernbanen, men han klarer ikke helt å fylle sin far sporskifterens sko. De to nygifte bosetter seg på Nordnes; først i Strandgaten og siden i Madsensmuget. Henrik er stort sett løsarbeider og de må ha levd fra hånd til munn med mange barnemunner å mette. De får hele 11 barn.
En tid jobber han på Hansa bryggeri, og det var sannsynligvis årsaken til at det gikk som det gikk. Arbeiderne der hadde det «godet» at de kunne slukke tørsten med øl i løpet av arbeidsdagen. Denne praksisen førte til utbredt alkoholisme og mange triste skjebner.
Henrik Severin Hansen
4. november 1919 blir Henrik Severin innbrakt i fyllearresten. Der henger han seg. De bor nå i Bergens aller første kommunale boligkompleks, Rotthaugen. Her føder Cecilie Amalie deres siste og ellevte barn inn i en fattigdom som selv i 1920 kvalifiserte til hjelp fra det offentlige.
Fattigprotokollen kan fortelle at de fikk støtte til kull og ved, støvler og konfirmasjon. Barnet som fødes etter farens død er min farmor. Hun fortalte ofte om den gangen hun ble så glad for mye støvler at hun sov med dem om natta. Cecilie Amalie dør av hjernehinnebetennelse (hvis jeg forstår kirkeboka riktig) når farmor er 8år gammel.
Farmor ville sagt at dette er grafsing. Så lenge hun levde, var det ingen som nevnte Henriks dødsårsak med et ord. Min farmor var ikke noe enkelt menneske å omgås. Når jeg graver i slekta hennes er det delvis for å forstå mer av hvorfor hun ble som hun ble. Og noe av det jeg har funnet lenger bak, tror jeg ville gjort henne litt stolt. Tilgitt meg ville hun nok aldri gjort.
Etter meg kommer det også til å finnes en fattigprotokoll. Ikke bare har jeg søkt sosialhjelp et par ganger (med vedlagte kontoutskrifter), men det kommer til å finnes en haug med legeerklæringer og rapporter fra mislykkede arbeidstiltak. Værsågod, sier jeg. Når den tid kommer bryr det meg ikke om andre grafser i mine nederlag. Døde merker ikke sånt, og vi levende har godt av å skitne til fingrene.
Regjeringa er klar på en ting: Freedom’s just another word for nothing left to loose. Eller på norsk: De fattigste er de frieste, og jo fattigere de blir, dess friere blir de. Dette skjønner alle som har tatt kveldskurs i yoga, mindfullness og feng-shui.
Jeg synes det er på tide å tenke på de aller mest ufrie av oss – rikingene. Regjeringa anstrenger seg for å befri både journalister, kunstnere og uføretrygda – altså grupper som er særdeles frie fra før av. Samtidig gjør de rikingene enda mindre frie ved å gi dem mer penger. Det er mildt sagt uetisk.
Det er også urovekkende at de som sitter i Regjeringa og på Stortinget i stor grad selv tilhører denne gruppa. Vi har altså en situasjon der de folkevalgte, som skal ta beslutninger på våre vegne, tilhører samfunnets mest ufrie. Vi kan derfor ikke forvente at de tar frie beslutninger til beste for oss alle.
Ikke minst lider ytringsfriheten under dette systemet. Uttrykket «det er pengene som taler» viser med all tydelighet at de rike ikke har ytringsfrihet. Dette kan også forklare hvorfor de ikke motsetter seg å bli bundet av enda flere penger. Derfor må noen ta ansvar og befri dem. Vi kan for eksempel kalle det revolusjon.
(Ordforrådet og logikken er mer eller mindre stjælt fra Regjeringa.)
Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)
Fasadepynting og usynliggjøring
Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?
En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».
Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!
Makt
Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.
Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.
Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.
Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.
Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.
Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.
Solidaritet er bra. Dessverre blir begrepet utvanna. Arbeidere skal vise solidaritet for å opprettholde ledernes høye lønninger, arbeidsløse skal vise solidaritet med heldiggrisene som har jobb o.s.v. Nei! Solidaritet skal aldri gå oppover, bare til siden og nedover!
Jeg tilhører filleproletariatet. Begrepet ble oppfunnet av Marx (& Engels) og brukt negativt om klassen under arbeiderklassen – de som var så fattige at de kunne betales av herskerklassen til å gjøre hva som helst. Anarkistene har et litt mer positivt syn på filleproletariatet.
Filleproletariatet har ingen kamerater. Denne klassen har ikke ressurser til å organisere seg, ingen pressmidler mot de øvrige klassene og har heller ingen forbrukermakt fordi vi er tvunget til å alltid velge billigste alternativ. Den demokratiske makten svekkes av manglende ressurser til å sette seg inn i politikken og det faktum at vi ikke anses som noen tung politisk målgruppe, så ingen henvender seg til oss.
I Norge omfatter filleproletariatet de fleste som over lengre tid er avhengige av trygd og sosialhjelp, samt en del som bare har kortvarige dårlig betalte jobber. Vi som punktlig møter opp til hver NAV-avtale for rutinemessig å bli tråkka på, eller i det minste få beskjed om at vi bør være takknemlige som ikke sitter på gata med en pappkopp. Staten har gjort det til NAVs oppgave å fortelle oss at vi ikke har noen samfunnsverdi, vi er en utgiftspost – og det hele er vår egen feil. Vi som hver dag gjennom media blir vitne til mistenkeliggjøring og politikernes forsøk på å frata oss eksistensminimum.
Så nei, jeg går ikke i tog i dag i solidaritet med arbeiderne. Ikke bare av politiske grunner, men også fordi jeg er ganske representativ med mine frynsete nerver. Kanskje vil det forandres hvis arbeiderne skulle finne på å gå i tog for økte sosialhjelpssatser, høyere minstepensjon, borgerlønn eller revolusjon av NAV?
Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.
AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.
De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.
Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.
Det er en del år siden jeg reiste til utlandet sist (Sverige tels ikke helt). Jeg er 35 år og hadde aldri vært i Spania. Det er nesten så man kan lure på om jeg ikke er norsk likevel. Eller så kan man skylde på klassebakgrunn, og det har nok noe for seg. I tillegg har jeg svært sjelden råd til å reise til det store utland.
På toppen av alt dette gjør reising meg fryktelig stressa. Jeg er veldig flink til å forestille meg alt som kan gå galt og faste tidspunkt med mulighet for «katastrofe» hvis jeg kommer for sent, takler jeg ekstremt dårlig, også på hjemmebane.
På den annen side slår jeg meg fort til ro på nye steder – ofte så mye at jeg vurderer å flytte dit (det var tilfelle både i Frankrike, London, Seattle, Reykjavik og Stockholm – altså de aller fleste steder jeg har vært). Almeria var en koselig by, hotellet var også perfekt, men jeg ble likevel ikke fullstendig forelska.
Det skyldtes kanskje delvis språket. Jeg er ikke blant de tullingene som mener at spanjoler burde lære norsk, men litt mer engelsk hadde vært fint (jeg forsøkte med både tysk og fransk også, med enda mindre hell). De orda jeg hadde lært meg på forhånd (snegler) fikk jeg ikke bruk for muntlig, men jeg lærte meg noe etter hvert (skolisser heter cordones).
November er definitivt utenfor turistsesongen (heldigvis), med til dels god grunn. Temperaturen vippa såvidt 20 grader, med morgentemperaturer helt nede i 5. Det frista ikke til bading. Jeg misliker oliven sterkt, og er skeptisk til en del andre matvaner fra området. Jeg unngikk derfor tapas under hele oppholdet og holdt meg i live ved hjelp av mcDonalds, kebab og diverse croissanter (hovedsakelig en greie med skinke og ost inni – osten var ekkel).
Man spør seg kanskje nå hvorfor i all verden jeg reiste til Spania i det hele tatt. Det er et godt spørsmål. Ikke dro jeg for matens del, ikke for språket, ikke for billig alkohol (smakte ikke en dråpe, faktisk), bading eller soling. Svaret er (selvsagt) snegler. Noen av de mest spennende sneglene i Europa finnes i dette området, blant annet en utrydningstrua art (/variant – det råder litt uenighet om den vitenskapelige klassifiseringa).
Dagene gikk med til å besøke kunstmuseum, mauriske ruiner og turer ut i terrenget for å studere snegler. For folk som liker å gå på fjelltur er området rundt Almeria glimrende. Selv er jeg ikke så glad i å gå langt – bare til første og beste sneglekoloni. Selv de utrydningstrua sneglene fant jeg i rimelig avstand fra sentrum. Dermed slapp jeg slitsomme reiser mens jeg var der, og ble sannsynligvis i bedre form – tross kostholdet. Resten av tida ble tilbrakt på hotellrommet (der det var lov å røyke – et absolutt pluss!). På forhånd var jeg litt engstelig for å støte på skorpioner og andre skumle dyr, men jeg så bare fugler, snegler, edderkopper, fluer og masse ekle gresshopper. Sneglebildene kommer i sneglebloggen etter hvert. (Bla videre for bilder)
Inspirert av Maddam vil jeg skrive litt om mitt perspektiv på sosiale klasser.
Oppvekst
Foreldrene mine gjorde klassereise den riktige veien; fra bønder og arbeidere til akademikere. Faren min er til og med prest og ble embedsmann (formelt sett utnevnt av kongen) da han begynte yrkeslivet. Det er ingen tvil om at jeg vokste opp i middelklassen. Jeg har to søstre, og begge har tatt lengre akademiske utdannelser. Den ene har en akademisk karriere, den andre i det private næringslivet.
Mine besteforeldre hadde ikke akademisk utdannelse og var ikke rike (men heller ikke fattige). Likevel leste de masse bøker, deltok i kulturlivet og var det jeg vil kalle opplyste mennesker (ja, jeg skjønner at det uttrykket avslører en viss overlegenhet). Nettopp denne kulturelle kapitalen tror jeg var nøkkelen til mine foreldres klassereise. Les videre →
Noen ting skal man bare svelge ned med noen ekstra glass hvitvin og en ekstra stor dose antidepressiva. Man skal i alle fall ikke blogge om det. Alle vet at syting er teit og ikke hjelper for annet enn den mentale helsen. Så derfor overlater jeg plassen her til Anne B. Ragde som uttaler til Dagbladet om Satans Kunstnerstipend:
Det skulle blitt utdelt etter behov.
Jeg har stor respekt for en forfatter som kan balansere egne interesser og solidaritet!
De tre siste ukene har jeg ikke hatt kjøleskap. Først fikk jeg solgt monsteret jeg hadde i Tromsø omtrent ei uke før jeg faktisk flytta. Da jeg ankom Oslo var planen å skaffe seg et billig, brukt kjøleskap, men siden det måtte passe størrelsesmessig på kjøkkenet her, fant jeg ikke noe før i dag. I stedet har jeg hatt pålegg og middag hengende ut fra vinduet. Uterommet har fungert vekselsvis som kjøleskap og fryser i denne perioden, og slett ikke variert temperaturen etter mine ønsker. Hvis jeg hadde hatt penger, kunne jeg dratt til nærmeste butikk som selger kjøleskap og rett og slett kjøpt meg ett som passa.
Tarald Stein 