Innlegg tagget ‘depresjon’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

  • Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
  • For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
  • En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
  • Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
  • All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

dsc03076

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Uinspirert dialog

Publisert: lørdag 11 oktober, 2014 av Tarald i Avreagering
Stikkord:, , , ,

– Hva driver du med da?

– Media. Rådgiver i en organisasjon. Og du?

– Ingenting.

– Ok. Hva har du gjort i dag da?

– Ingenting.

– Og dagen før?

– Ingenting.

– Men noe må du vel gjøre?

– I går var jeg en tur på butikken. Utsatte det hele dagen og var sliten etterpå.

– Så du Skavlan på fredag?

– Nei, sånne prateprogrammer er så slitsomme.

– Det kan du vel ha rett i. Hva ser du på da?

– Krim. Men jeg har ikke råd til lisensen, så jeg har ikke TV.

 

Jeg funderer på hva man skulle prata med andre om dersom man skulle få det for seg å være sosial.

For første gang er Skeive Kunstnere i år representert på Pride House; med tema-utstillingen «Minoritetspotenser, mangfold og enhetstanken: retten til mangfold» der jeg stiller ut collagen «Eggstokkene»:

2014-06-17 00.49.15

Tanken er å overrekke dette til finansministeren (ved en snarlig, passende anledning) som en utfordring til å skrote steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn. Som ansvarlig for personnummer er det altså pussig nok (delvis) finansministerens ansvar.

Skeive Kunstnere arrangerer som vanlig en utstilling i Pride Park, i år større enn noen gang med 40 kunstnere og 200 verk. Fra i år av er alle kunstformer inkludert og det blir derfor både opplesninger, videovisning og salg av bøker og CDer. Kunstteltet har samme åpningstid som resten av parken.

På denne hovedutstillingen bidrar jeg med to fotoserier (4 bilder i hver); «Roads to nowhere» og «Interior» som begge på hver sin måte illustrerer depresjon. Felles er også fokuset på det vi overser i hverdagen; blindveiene og rusket, men der «Interior» tar for seg depresjonen innendørs, fokuserer «Roads to nowhere» på utendørsmotiver.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig. (mer…)

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd. (mer…)

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå. (mer…)

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

(mer…)

Den som hadde testikler og selv produserte sitt testosteron!

Mange menn har for lavt testo-nivå uten at de vet om det. De symptomene jeg har er dårlig humør, irritabilitet og lav libido. Omtrent som PMS hos kvinner altså. Eller depresjon. Eller lavt stoffskifte. Hvis du er biologisk mann med medfødte testikler og merker noen av symptomene på depresjon, kan det være lurt å sjekke testonivå og stoffskifte først. (mer…)

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. (mer…)

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

(mer…)

Ja, jeg har bare en, så matoppskrifter vil aldri bli en egen kategori på denne bloggen. Basis: kjøttdeig og hakka tomater på boks. Jeg pleier å lage en stor porsjon som holder seg i kjøleskapet i 3-4 dager. (mer…)

Tone Maria Hansen, leder i HBRS, skriver på Gaysir 23.04.2010 om det hun betegner som myter og fakta om hennes gruppe og tar med noen interessante historiske fakta.

Historisk har HBRS, den gang LFTS, spilt en stor rolle for synliggjøring og tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Dessverre virker det som om de selv undervurderer denne rollen. Holdningen i samfunnet er i dag en helt annen enn da LFTS ble startet for 10 år siden. Dette virker det ikke som om HBRS har fått med seg. Tvert imot kan det virke som om holdningene i det norske folk er betydelig bedre enn i HBRS.

«Jentene på Toten» viste hvordan mange brukte tiår av sitt liv for å være redd for andres negative reaksjoner – ofte reaksjoner som ikke kom eller som viste seg å være positive. Dette er år mange føler er bortkastede. I løpet av tiden i redsel for å komme ut, utvikler en del angst, depresjon eller rusmisbruk. Mange sier de har slitt med selvmordstanker og ensomhet i disse årene.

Vi skal ikke bagatellisere de tilfellene hvor negative reaksjoner forekommer. Vi skal støtte dem det går ut over, samtidig som vi signaliserer at det ikke skjer ofte. Jeg mener det er på tide at myten om det fordomsfulle norske folk skrotes. De aller fleste er åpne mennesker som takler at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Kankje har ikke alle tenkt gjennom disse tingene på forhånd, men når en av kollegaene forteller hvem hun/han/hin er, en datter kommer ut til foreldrene, en nabo åpner seg ved postkassen, da tar de aller fleste situasjonen på en god måte.

Jeg tror derfor at å fokusere på fordommer som er på retur, fører med seg mer lidelse enn forbedring. Jeg håper at myndighetene vil følge opp handlingsplanen for bedre levekår også for transpersoner og gjennomføre en undersøkelse av transpersoners levekår og en undersøkelse av de reelle holdningene til transpersoner i Norge. I mellomtiden håper jeg at flere vil oppleve det befriende i å leve åpent med hvem de er og hvilken historie de har. Jeg håper at flere vil bli i stand til å se kjønnsmangfold som positivt, uansett egne forutsetninger.

Det er ikke den første natta på rad. Jeg ligger i senga og kjenner kroppen presse seg ned i senga, som om den vil forsvinne. Det er vel helst tankene mine som er tunge. Som om jeg ligger på tynn plastfolie som strekker seg og strekker seg. Under meg ser jeg avgrunnen komme nærmere. Og jeg lurer på når det ryker, hvor lang tid jeg har igjen før jeg faller.

og når du tror du har sett lyset
er det bare en refleks fra et automatgevær

Her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her henger alle i en syltynn tråd
og venter på at mannen med saksen
skal komme og banke på
at han skal komme og banke på

(mer…)

Ved hjelp av Agderposten sprer Helsetilsynet sine fordommer. Esben Esther Pirelli Benestad har altså fått en advarsel for å hjelpe dem som GID-klinikken ikke vil behandle. Dermed forsvinner mestparten av mitt håp om et verdig liv.

Ikke bare forsvinner muligheten for å få fjerna den unormale celleveksten på brystkassa mi med andre hjemler enn transseksualisme, men avgjørelsen gir også en pekepinn om hva slags forstokka gjeng som skal vurdere mine klager ang. GID-klinikken.

Det spiller ingen rolle at Esben Esther har hjulpet mennesker, at pasientene selv er fornøyde. Alt som teller er Helsetilsynets normer for kjønn. Kjønn er hellig. Å forsøke å gjøre kroppen levelig er en trussel i disse menneskenes verden, en trussel mot den bestående verdensordning. Da er det bedre at disse farlige menneskene ikke finnes, sånne som meg. Det er nesten så jeg føler meg betydningsfull.

Jeg har vært nummen innvendig siden jeg fikk vite det. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen av at livet blir tatt fra meg for andre gang. Men jeg måtte likevel skrive om det, så ikke mine suicidale tanker de siste dagene virker helt tatt ut av lufta. Jeg er ikke deprimert, jeg har en naturlig sorgreaksjon. I alle fall vil jeg anse det som naturlig å sørge når noen tar livet mitt.

Jeg skulle gjerne tenkt på alle de andre dette gjelder og blitt sint. Men jeg klarer ikke.

Livet mitt

Publisert: torsdag 30 august, 2007 av Tarald i Reprise, Skriving
Stikkord:, ,

Jeg fyller dagene mine, livet mitt som går forbi mens jeg venter. Akkurat nå er livet mitt skrivinga (diktsamling, barnebok), dattera mi (selv om jeg ikke ser henne de to neste ukene), studier (selv om jeg har forsovet meg de siste to dagene), trening, LLH-engasjement, planene om nordnorsk homohistorie, jobbsøking (endelig søkt på en jobb jeg faktisk vil ha), forsøk på å ikke krysse minusgrensa på kontoen, venner og et generelt engasjement. Så mye at jeg her om dagen tok meg i å lure på om jeg var blitt manisk. Men jeg er ikke det, bare frustrert.

Jeg har et digert hull der kroppen min og framtida mi skulle være og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det sitter noen folk i Oslo og skal snart (forhåpentligvis) bestemme seg for om de skal la meg leve eller ikke. Jeg prøver febrilsk å glemme, ikke tenke.

Ute holder trærne på å bli gule. Det er kaldt. Det er som om jeg er kald inni meg også. Jeg har lagt meg selv på is og heller vil tenke på alle andre. Og så prøver jeg å fylle dagene med ting å gjøre, prosjekter, så jeg skal slippe å tenke, slippe å føle på det iskalde tomrommet der kroppen min og framtida skulle vært. Og det funker. Og hver kveld når jeg legger meg ber jeg Gud om å la det vare litt til, bare litt til. Jeg trives med alle aktivitetene og prosjektene og akkurat nå er det eneste måten å overleve på. Så la det vare litt til, til de i Oslo har bestemt seg. Nåde den som kommer og spør hvordan jeg egentlig har det! Jeg har et bunnløst hull i meg som jeg fyller med sånt, og jeg vil ha det sånn. Her er ikke rom for sammenbrudd og tårer. Og verst av alt; det ville bevise for GID-monsteret at jeg ikke er stabil nok til å få bli meg selv. Ikke pirk på overflata mi nå!

Og dette forklarer igrunn ganske utfyllende hvorfor jeg har nølt med å oppdatere bloggen; det får meg til å tenke.