Innlegg tagget ‘sosialisme’

Hvis man sammenligner vår høyreregjerings håndtering av koronakrisa med Sverige eller USA er det lett å si seg fornøyd. Det kunne åpenbart vært så mye verre! Jeg skal heller ikke evaluere tiltakene før effekten er påvist. I stedet vil jeg peke på tiltak som en Høyreregjering aldri ville kommet på, men som jeg tror ville vært bedre på sikt.

Selvforsyning

Regjeringa kommer kanskje til å satse mer på beredskapslagre etter dette, men selvforsyning er minst like viktig. Det gjelder mat, medisiner og andre viktige varer. Jeg er stort sett for EU, men her er unionen bare til hinder. Neste gang vi rammes av en pandemi, vil ikke regjeringa få lov til å bruke tester utvikla nasjonalt, men er bundet av EU til å kjøpe kommersielle tester. Til markedspris. Reinspikka idioti!

Arbeidsledighet

Koronakrisa har gjort mange helt eller delvis arbeidsløse. NAV blir overbelasta, klagesaker og folk som har stått helt uten inntekt i månedsvis allerede, havner bakerst i køen. Borgerlønn burde være en opplagt løsning. Med en fast (lav) sats ville mange få drastisk redusert inntekt. 20 000kr i måneden har vært nevnt. For noen av oss ville det bety en økning. Innsparingene i NAV ville derimot bli store. I tillegg til borgerlønn for alle arbeidsløse, folk på AAP, uføretrygda og pensjonister, kunne kriseramma bedrifter søke om borgerlønn for sine ansatte. Slik kunne man fortsette å holde hjula i gang i ei krisetid og minimere kostnad ved omstillinga.

Kriseramma bedrifter

Mens folk møtes av mistillit og mistenksomhet når de oppsøker NAV, møtes bedriftene av grenseløs tillit når de ber staten om hjelp. Det «forventes» at de ikke gir aksjonærene utbytte samtidig som de mottar statlig hjelp. Betingelsene er rett og slett pinglete. Folk mister jobber samtidig som aksjonærene håver inn. Hushaier nekter å kutte husleie for småbedrifter som ble tvunget til å stenge. Det er åpenbart ingen grunn til å ha tillit til kapitalistene. Det er helt utrolig at Høyre og resten av flertallet på Stortinget kan være så naive!
Staten burde i større grad drive oppkjøp av større og viktige bedrifter. Klar deg selv, ellers overtar vi. Det burde ikke være så vanskelig. For mindre bedrifter og dem man ikke har noe behov for statlig kontroll over burde det tilbys krisepakker med klare betingelser. Og for mange av de minste ville borgerlønn til ansatte (lønnsfritak for bedriftene) hjelpe mye. Man kunne også innført et forbud mot husleie over en viss prosent av omsetning.

Miljø

Vi hadde en glimrende sjanse til å sparke i gang heftig grønn omstilling. I stedet insisterer regjeringa på mer oljeleting og vil holde nasjonen fanga i petroleumsavhengighet, tross ekstremt lav lønnsomhet i bransjen. Snakk om å gå baklengs inn i framtida! Her kunne man omskolert permitterte og arbeidsledige, økt krisepakker for grønne næringer, fått fart på økonomien med statlig utbygging av jernbane og mye mer. Nei, vi kutter co2-avgifta i stedet, et av de viktigste miljøtiltakene.
Ekstra paradoksalt er det at koronaviruset aldri ville infisert mennesker hvis vi hadde latt naturen være i fred. Uten kapitalisme og internasjonal turistindustri ville spredninga gått mye langsommere, med færre døde.

Koronakrisa viser oss alt som ikke fungerer i de systemene vi har i dag. Så selv om Solberg er milevis fra Trump er jeg ikke fornøyd. Det burde ikke du være heller.

 

 

 

 

 

Det virker utopisk når man er omslutta av den norske kapitalistiske virkeligheten. Vi bombarderes av reklame på alle kanter. Den forsøker å manipulere oss til å kjøpe ting vi ikke trenger og dermed bidra til å opprettholde kapitalismens urettferdighet; barnearbeid, forurensning, klimakrise o.s.v.

Så kanskje burde alle få muligheten til å besøke Cuba. Fraværet av reklame kom som en uventa bonus for meg da jeg var der i 2017. Jeg forsøkte å forklare reklamens allestedsnærværende press til kubanerne, men det var vanskelig. Det var en nytelse å kunne gå i byer som ikke ble skjemmet av store reklameplakater.

Men vi trenger ikke å vente på revolusjonen med å forby reklame. Selv her hjemme har vi satt begrensninger i reklamens makt. Det er forbudt å reklamere for legemidler, alkohol og tobakk og ingen reklamer skal rettes mot barn (selv om dette siste brytes jevnlig). Så la oss begynne med å utvide disse forbudene. Jeg foreslår forbud mot all helseskadelig reklame; usunn mat, snop, slanking, plastiske operasjoner, sminke o.s.v.

Neste steg kan omfatte alle produkter som skader miljøet; engangsplast, flyreiser, cruise, biler, langreiste varer og skumle kjemikalier. Det hadde vært interessant å se hvor stor påvirkning et slikt tiltak ville få på miljøet, selv uten forbud mot selve produktene. Det ville fortsatt være lov å selge produktene og opplyse om pris inne i butikken. Man kunne fortsatt bestilt ferien på nett, men man måtte inn på reiseselskapets nettside for å få informasjon om reiserute og pris.

Jeg tror mindre reklame også ville hatt en positiv virkning på kulturen vår. Mengden reklame i det offentlige rom gjør oss mindre observante. Det er plagsomt å være åpen for inntrykk når vi bombarderes av kjøpepress, så vi lukker oss inne mentalt. I stedet for å åpne oss for menneskene rundt oss og inspirasjon som kunne dukke opp, stenger vi sansene. Jeg tror det gjør samfunnet kaldere.

Reklamebransjen er definisjonen på meningsløse jobber. De som jobber der burde bli lykkelige over å bli frigjort fra meningsløsheten. De kan sikkert omskoleres til å kontrollere forbudet, eller gjøre noe skikkelig meningsfullt innen helse.

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

En kvekerkanon var en «kanon» av tre som man utstyrte handelsskip med for å avskrekke potensielle angripere. Hvis jeg hadde hatt et våpenskjold, ville den vist en slik kanon.

De siste dagene har jeg igjen tatt et oppgjør med mine egne fascistiske impulser. Riktignok går de i stikk motsatt retning av Breiviks, men fascisme er det like fullt. Jeg stoler ikke på massene, på folket.

Det er fortsatt sant, men etter 22.juli ønsker jeg å tro på demokratiet, på det opplyste folkets evner til å gjøre godt. Jeg ønsker å tro at de spontane aksjonene med blomster og fakler rundt om i landet er begynnelsen på noe bedre enn det som var. Derfor fulgte jeg oppfordringa om å støtte demokratiet ved å melde meg inn i et politisk parti, og det ble Venstre.

I praksis er jeg liberalist, selv om teorien henger litt etter. Også tidligere har jeg bevisst kjempa mot mine anti-demokratiske tilbøyeligheter, og regner med at jeg må fortsette med det. Jeg vil ikke bli fascist. Ingen skal få gjør meg til det.

Jeg er ikke enig i alt Venstre står for, men det er det partiet som har de sakene som er viktigst for meg: Individets frihet gjennom bl.a. borgerlønn og bedre vilkår for kunstnere og gründere, og kollektivtrafikk.

Så sent som i mai konkluderte jeg her på bloggen med at sosialisten i meg ikke var død. Ved nærmere gjennomgang av Venstres program fant jeg ut at det meste jeg mener og anser som sosialisme er mer eller mindre i tråd med deres program.

Min viktigste innvending mot paritiet har vært at det har inngått samarbeid på høyresida, med svært lite liberale partier som KrF og FrP. Det skal jeg nå gjøre mitt for å få en slutt på! Se opp – her kommer Venstres løse kvekerkanon!

De siste åra har jeg slutta å kalle meg sosialist. Jeg er en sosialist som har mista trua på Folket (de stemmer jo FrP) og sloss for å ikke bli fascist. Sannsynligvis kommer jeg til å stemme Venstre ved valget. Jeg liker Venstre, men skulle virkelig ønske at de ville slutte å samarbeide med reaksjonære parti som KrF.

Men sosialisten i meg er ikke helt død. Jeg mener fortsatt at staten bør ta ansvar for innbyggernes basisbehov: mat, rein luft, reint vann, tak over hodet og en viss sikkerhet og stabilitet. Den norske staten forsøker per i dag å hindre forurensning, kontrollerer vann- og matsikkerhet, og har påtatt seg ansvar for sikkerhet og stabilitet. (mer…)

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

(mer…)