Epidemier i slekta

Jeg ble nysgjerrig på historiske epidemier nå når vi sitter midt oppi en pandemi. Her er ei tidslinje over epidemier i Norge. Jeg har tatt med aner som døde av disse sykdommene også utenom de store utbruddene. Det er sannsynligvis mange flere epidemier i slekta som ikke er dokumentert fordi dødsårsak ofte ikke oppgis. Sykdomsforståelsen var også en annen i tidligere tider. Dessverre er det ikke mulig å søke gjennom digitalarkivet etter dødsårsak, ofte må man til de skanna kirkebøkene for å finne den.

Kolera

Sivert Ingvarsen Seland døde av kolera i 1831 (begravelsen), 58 år gammel. Han var min 4x tippoldefar og bodde på Hidra ved Flekkefjord i Agder. Det ser ikke ut til å ha vært noe stort utbrudd av kolera der da, og dette var året før det første større kolerautbruddet i Norge. Han hadde vært soldat, men var nå bonde. Jeg vet ikke om han hadde vært på reise hvor han kunne blitt smittet og ble isolert, eller om diagnosen rett og slett er feil (kan kanskje ha vært en annen magesjau). Han etterlot seg kone (hans andre) og mange barn, den yngste var bare 5 år. Vest-Agder-museet har en fin liten video om sykdommen og 1853-utbruddet i Kristiansand.

Mons Olsen Førdestrømmen døde 48 år gammel i 1849 under kolerautbruddet på Askøy. Han var bror av min 3x tippoldemor. Kirkeboka for Askøy viser side opp og side ned av koleraens ofre. Utbruddet begynte i Bergen.

Tuberkulose

6000-7000 mennesker døde årlig av tuberkulose rundt 1900, hvert femte dødsfall skyldtes denne sykdommen. I løpet av 60 år døde en kvart million nordmenn. Fortsatt krever den mange liv i resten av verden, og fordi den forårsakes av en bakterie er antibiotikaresistens et voksende problem.

Min oldefar på Fitjar mista begge foreldra, ei søster og farmor i tuberkulose. Lars Tørresen Vik var min tippoldefar og døde 60 år gammel i 1910. Hans kone, min tippoldemor, Kristi Halvorsdatter Dyvik døde 50 år gammel i 1903. Larine Nilsdatter Vik, min tipptippoldemor, døde 77 år gammel på Fitjar i 1896. Laurentse Larsdatter Vik døde 24 år gammel i 1905.

Hilda Wilhelmine Hansen, oldefars søster, døde 19 år gammel i 1903 av tuberkulose på Voss.

Lepra

Guri Johannesdatter Hodne fra Lindås døde 78 år gammel på Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen i 1878. Hun var min 3x tippoldemor. Hun hadde også ei søster og en søstersønn med samme sykdom. Bergen hadde Europas høyeste forekomst av lepra, men likevel har jeg ikke funnet flere slektninger med det. Jeg skrev et eget innlegg om henne; Min spedalske tipptipptippoldemor. Det var veldig spennende å kunne oppdage noe som bygdebokforfatterne ikke hadde funnet!

Navnløs epidemi

Ekteparet Rasmus Rasmussen Jørongo og Brita Andersdatter, mine 7x tippoldeforeldre, døde i 1741 i en epidemi som ramma Hafslo. Det er usikkert om det var tyfus, dysenteri eller noe annet som gikk på den tida. Deler av epidemien kan også ha vært en barnesykdom, men akkurat dette ekteparet var i alle fall oppi åra.

Det ser altså ikke ut til å være veldig mange. Kopper, pest med flere mangler. Svært mange kirkebøker mangler dødsårsak av sykdom. Dramatiske drukninger ble derimot oftere notert, hvis slekta mi er noenlunde representativ. Barnesykdommer som meslinger og røde hunder ble i beste fall bare ført som barnesykdommer, selv om de også spredte seg i epidemier og tok mange liv.

Et selvmord i 1919

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.

59 486 barn blir født.

6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.

Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.

De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.

Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.

Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.

Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.

En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Anno 1537

Det begynner å tynnes kraftig ut i slektstreet når man passerer 1600, men etter å ha sett på TV-serien syntes jeg researcherne var litt slappe med å finne deltakernes forfedre (de ser ut til å ha stoppa på 1800-tallet, som for meg nå framstår som nesten nåtid. Derfor ville jeg se hvor mange dokumenterte slektninger jeg kunne finne i 1537.

Hr. Peder Lauritsen, prest i Finnås i 1563, født ca 1535.

Gaute Ivarsen Valen (ca.1475-1555), adelsmann, og hans sønner Jon Gautesen av Sveio, Semb og Kjerland (Finnås og Kvinnherad) og Laurits Gautesen . Også Gautes kone, som kanskje hette Guri Finne Fimreite, levde sannsynligvis i 1537. I denne sammenheng er det også naturlig å nevne at Jon Gautesen og broren Torbjørn tilhørte hirden til erkebiskop Olav Engelbrektsson, som vi hører mye om i Anno. Ja, dersom Anno-deltakerne virkelig hadde befunnet seg i 1537, kunne de fort ha støtt på min forfader Jon. Hvor lenge støttet han den katolske erkebiskopen? Var han med på å plyndre Austrått?

Erik Ormsen (d. 1564), adelsmann, levde også på denne tida, med sin kone Kristina Torsteinsdatter.

Øystein Jonsen Egenes (ca. 1530-97), borger av Stavanger fra 1555, rådmann der fra 1571 og senere kirkeverge. Med kona Magdalena (f.ca. 1534).

Arnbjørn Amundsen Ile (ca. 1505-80) og hans sønn Amund Arnbjørnsen Ile (ca.1530-1605), bønder.

Saksbjørn Nilsen Bakka (ca. 1525-1600) bonde. Omtalt her.

Orm Ånonsen Byre (ca. 1520-1601). Storbonde.

Tormod Olsen Foss (f.ca. 1535). Hans far, Ole Jonsen Tøtland (f.ca. 1490), og mor, Siri Oddsdatter Fevoll (f.ca. 1515), og hennes far (Tormods morfar) Odd Sjovatsen Fevoll (ca. 1475-1544). Bønder.

Samson Lodinsen Sundal (ca.1500-65) og dattera Herborg Samsonsdatter Sundal (f.ca. 1520).

Fartein Madsen Ænes (f.ca. 1480).

Tollak Jonsen Aukland (ca.1510-91), broren Søren Jonsen Aukland (f.ca. 1516), og Sørens sønn Jon Sørensen Aukland (ca. 1535-56), bønder.

Åge Olsen Hebnes (f.ca. 1530) og hans kone Liva Olsdatter Nessa Koll (ca.1530-1606).

Stein Olsen Sæbø (f.ca. 1530), bonde.

Torbjørn Hauge (f.ca. 1530), bonde.

Odd Tolleivsen Norheim (ca. 1518-58), bonde.

Tore Sebjørnsen Talgje (ca. 1535-92), bonde.

Erik Olsen Helgevoll (f.ca. 1515), bonde.

Nils Torgersen Opsal (f.ca. 1520), bonde.

Jon Villumsen (ca 1530-1603), handelsmann, borger av Stavanger og lagrettemann.

Torbjørn Olsen Sandven (ca. 1530-1605), bonde.

Orm Ivarsen Tokheim (f.ca. 1520).

Oluf Andersen Kusse (ca. 1530-1610), Sogneprest i Brønnøy fra 1562.

Sigbjørn Tollaksen Stordrange (f.ca. 1530).

Oluf Havdansen (f.ca. 1515) og kona Karen Bergsdatter Eikeland.

Tyke Kleiveland (ca. 1520-1600).

Laurits Andersen (ca. 1535-1600).

Heyltge Scheltausdatter (f.ca. 1535).

Gjert Didriksen Friis (f.ca. 1505).

Poul Pedersen Kofoed (ca. 1510-59) og hans kone Bodil Ipsdatter (ca. 1525-50).

Frimand Peder Hansen (ca. 1525-76).

Mads Pedersen Kofoed (ca. 1513-52), borgermester i Rønne, Danmark. Hans kone Gunhild Hansdatter Uf (ca. 1530-50). Hennes far Hans Olufsen Uf (ca. 1510-74).

Margrethe Jacobsdatter von Schinkel (ca. 1520-93).

Oluf Venjo (ca. 1500-70), knape (klassen mellom bønder og adel), og sønnen Lasse Olufsen Venjo (ca. 1530-1610).

Ludvik Adamsen Munthe (f.ca. 1520).

Torger Åberge (ca. 1485-1550) og sønnen Helge Torgersen Åberge (ca. 1525-1600).

(Det er vanskelig å lage en slik oversikt fullstendig når man har mange anesammenfall, og lista er dermed ikke ordna etter hvem av mine foreldre/besteforeldre som er i slekt med dem. Usikerhetsmomentene er dessuten svært store når man kommer så langt tilbake; både når det gjelder kilder og genetikk.)

Ut fra lista skulle man tro at slekta mi er full av adelsfolk, prester og byborgere, men jeg tror den er ganske gjennomsnittlig norsk når det gjelder dette. Saken er bare at vi for overklassen oftere har rettssaker om arv og andre kilder som kan opplyse oss om slektsledda som gikk forut for kirkebøkene. Altså vil andelen av den dokumenterte slekta som er overklasse øke jo lenger bakover vi kommer. Jeg er ikke spesielt opptatt av adel og har ikke gidda å sjekke i hvilket slektsledd en familie ble adla, noe det ofte råder forvirring om.

Poenget med lista er å vise at det er fullt mulig å finne slektninger så langt tilbake som 1537. I mitt tre er det over 50. Hvis man kartla Anno-deltakernes slekt så langt tilbake, ville man finne igjen flere av de samme personene. Norge er et lite land i dag, men det var enda mindre den gangen (folketall), spesielt siden overklassen helst gifta seg med hverandre. Koblinga til erkebiskopens hird var morsom å finne i denne sammenheng.

At Anno har valgt å ikke gå så langt tilbake kan skyldes at det kanskje ville blitt færre tragiske historier (selv om barn døde i de beste familier og den sosiale fallhøyden vlle være større), det ville krevd mer ressurser til research og det kunne bli urettferdig overfor dem som har annen bakgrunn enn norsk-dansk. Jeg synes likevel at man kunne gått tilbake til 1700-tallet.

(Ok, jeg modererer meg etter å ha sett flere episoder. Noen har fått historier som går lenger tilbake. Jeg tror likevel det kunne blitt mer relevant om flere hadde fått det. Minst halve Vestlandet er nok i slekt med Gaute Ivarsen Valen f.eks.)

Reisen til Aldabra

I 1879 seiler et skip kalt Debora fra Bergen. Ombord er en broket forsamling kristne emigranter. Noen har fortalt dem at Aldabra ligger som en uberørt perle i det indiske hav og bare venter på å bli kolonisert. Stort mer vet de ikke, men de er overbevist om at dette er deres lovede land, et tropisk land der ingen ennå bor. De har brukt alle sparepengene sine på et lite skip og nå setter de kursen sørover. Ombord er også min tippoldemors bror, Rasmus Elias Rasmussen. Han har ikke investert penger, bare tid og arbeid siden han er sjømann.

Det er slikt man leser om i eventyrbøker, og navnet Aldabra må ha bidratt til emigrantenes forventninger. De visste neppe at navnet stammet fra arabisk og henspilte på de ugjestmilde forholdene på atollen.

Langt om lenge runder de Sør-Afrika og kommer seg helberget til Madagascar, der det er norske misjonærer. Noen av de reisende har vært sjøsyke i 90 dager. Men nå nærmer de seg Aldabra, spenningen stiger.

Og så får de høre at der ikke finnes ferskvann. Dessuten har franskmennene for lengst lagt beslag på Aldabra (på denne tida var den vel kommet i hendene på britene?). For en gigantisk skuffelse! De prøver å selge båten, men går med tap. De kommer seg ikke engang til Aldabra, hele selskapet oppløses og bare noen få vil fortsette for i alle fall å ha sett øya.

Min tippoldemors bror får altså aldri sett kjempeskilpaddene og resten av den fantasktiske naturen som finnes her. I stedet drar de fleste til britenes Natal, dagens Durban, og blir blant de første nordmenn som bosetter seg der. Rasmus Elias tilbringer 5 år der som seilmaker. Han fikk selskap av sin forlovede og sin mor, han gifter seg og kommer hjem i 1885 med en liten sønn. Det aller beste med hele eventyret (fra mitt synspunkt) er at han skrev ned beretningen om Debora-ekspedisjonen! Av ukjente grunner anonymiserte han seg selv under navnet «Sjømannen James».

Beretningen slutter med at han påstår å slå seg til ro i Bergen, men der var han litt raskt ute. Han blir involvert i Bergen havnemsjon (visstnok en forløper for den indre sjømannsmisjon). Han blir mannskap ombord på Gokstadskipskopien «Viking» som seiler til verdensutstillingen i Chicago i 1893, noe han skriver bok om. Før han til slutt utvandrer til Lisbon, Illinois, USA i 1906 med familien. Det er imidlertid grunn til å tro at to av hans søsken slo seg ned i Afrika (midlertidig eller permanent), og da mest sannsynlig Durban, Sør-Afrika. Kanskje finnes det fortsatt fjerne slektninger der nede?

Det er skrevet relativt mye om Debora-ekspedisjonen. Jeg vil sitere litt som handler om Rasmus Elias, fra en annen førstehåndsberetning:

Erik Ellingsen:

Stuerten mente at de syke trængte extra forpleining, kom med sin kokebok og lavet efter de bedste pudding paragraffer en slags pudding – men om det var pudding eller kake er ikke godt at si.  Deboras utrustning var meget tarvelig saa det var ikke meget at ta op. Stuerten utdelte puddingen efter forgodtbefindende slik at ikke alle fik.  En kvinde, som var fortrydelig over tilsidesættelsen spurte: Hvorfor ga du ikke os pudding?  Har ikke vi samme ret som de andre?  Stuerten var 6 fot höi, den störste og stærkeste av os alle og kunne taale hvadsomhelst, kun ikke at bli dadlet.  Han kom inn i byssen, satte sig paa bænken ved siden af meg og graat saa taarerene randt.  Jeg mente, det var ikke noe aa graate for men stuerten var av en annen mening.

Aldabra har aldri hatt skikkelig bosetning og var lenge forbudt område for andre enn biologer og andre forskere. Charles Darwin var den første som ønsket å verne atollen. I dag tillates små grupper av økoturister. Tenk så kult det hadde vært å få besøke dette stedet som min tippoldemors bror aldri fikk se!

Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Bergenskartet

Besten og Farmors slekter går mange generasjoner tilbake i Bergen. Gjennom 1800-tallet kan man følge dem ganske tett fra bosted til bosted, siden prestene oftest noterte adressen både ved dåp og begravelse. Jeg har konsentrert meg om perioden 1800-1920.

Farmors slekt (Hansen, Kristoffersen, Rasmussen) er markert med lyseblått, mens Bestens (Nilsen, Olsen, Colombo, Paulsen) har fått mørkeblått. Det interaktive kartet.

Fram til 1880 ble adressene oppgitt som rodenr. og husnr. En stor del av arbeidet med kartet har derfor bestått av å sammenligne rodekart med dagens kart. Sannsynligvis forandret husnumrene seg litt mellom 1800 og 1855, men jeg har bare hatt tilgang på kart fra 1855. Jeg har lært mye om Bergens historie og geografi. Farmors slekt bodde mye ytterst på Nordnes, i det som var rode nr. 1. Dette var et av de fattigste strøkene i Bergen. Mange av disse slektningene var løsarbeidere og sjauere.

 

Bergen er kjent for sine bybranner som flere ganger har endret byen drastisk. Bestens slekt ble rammet flere ganger. I 1856 mottar Carl Josef Colombo 15 speciedaler som gave etter å ha blitt rammet av brann. 182 bygninger brant ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet under bybrannen i 1855.

Også familien Rasmussen på farmors side ble rammet, og kanskje hardere. I 1854 bodde de i Skostredet, men i 1856 bor de helt ytterst på Nordnes, enten i en sjøbod eller i noen fattigslige skur litt lenger oppe. I motsetning til den tidligere kjøpmannen Colombo, fikk ikke disse noen hjelp.

I 1915 hadde enkemann og gullsmedsvenn Richard Peder Olsen adresse Stokkebæksmuget 8. Så kom den store Bergensbrannen.

380 bygninger gikk tapt og 2700 mennesker ble husløse, deriblant Richard Peder. Han havnet i Barak B4 i Årstad, og ble nabo med Harald Gerhard Nilsen, som skulle bli hans svigersønn.

Blant kildene er kirkebøker, folketellinger, avisa Bergens Adressecontoirs Efterretninger, Adressebok for Bergen og fattigmanntall  for Bergen.

Bestens slektskart

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Farmors slektsgeografi

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

Etterlyser bilder fra Bergen

Rikard Peder Olsen (1861-1920) var født i Ålesund, men flytta med sine foreldre (Rasmus Johannes Olsen og Pernille Kristensdatter (1819-1907)) til Bergen i 1871. I 1899 gifta Rikard Peder seg med Hilda Osmunda Ovidia Colombo (1873-1900). Dessverre døde hun i barselfeber etter å ha født deres første (og dermed eneste) barn. Dette barnet var Hilda Dagny Olsen.

Hilda Dagny Olsen

Det er en del usikkerhetsmomenter her, så korriger gjerne om jeg har bomma. Sjansen for at noen sitter på bilder av dette paret er vel minimale, siden de bare fikk ett barn. Men det er lov å håpe. Kanskje kan det finnes noe lenger tilbake også – begge hadde mødre som levde innpå 1900-tallet.

Hilda Osmunda Ovidias foreldre var Severine Dorothea 1835-1914 og Didrik Colombo 1844-1933. Ham har jeg funnet bilde av i ei bok, men vil gjerne se flere:

Etterlyser bilder av Brita Hansdatter Hagesæther

Brita Hansdatter (1828-1913) bodde på Hakset (Hageseter) i Lindås, men var født på Søndre Kvinge i Masfjorden. Hvis det finnes bilder av henne, befinner de seg så langt ute i slekta at denne etterlysningen er eneste mulighet til å få se dem. Hun var gift med Nils Olsen (1847-88) fra Famestad.

Her er et bilde av sønnen, Haldor Nilsen Hagesæther, som flytta til Bergen.

Etterlyser slektsbilder fra Voss

Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder, men de har ikke bilder av alle. Vi har ikke kontakt med fjernere slektninger, så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

Henrik Severin Hansen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

Henriks foreldre var innflyttere på Voss, bodde på Finne og hadde mange barn. Hans Olai Hansen (1854-1938) var sporskifter fra Bergen. Kona Petra Vilhelmine Olsdatter (1856-?) kom nordfra (Sortland/Hadsel) og jeg har ikke klart å finne hennes begravelse (hun forsvinner etter 1910). De hadde to barnebarn boende hos seg ved FT1910.

 

Etterlyser bilder fra Hafslo

Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder. Vi har ikke holdt kontakten med fjernere slektninger (3-menninger og utover), så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

Dette er familien Stein, med Herman og Gina foran barna.

Herman (Knutsen) Stein (1885-1965) og Gina (Arnesdatter) Kjos (1890-1974) – Det må da finnes flere (og bedre) bilder enn dette?

Ginas foreldre, Arne Larsen Sjøtun (1839-1915) og Ingeborg Hansdatter Barsnes (1846-1902) – Disse har jeg ingen bilder av.

Hermans far, Knut Sivertsen Stein (1856-1926)  har jeg ett bilde av (men vil gjerne se flere):

Men Hermans mor, Ingeborg Hermansdatter Sætre (1843-98) har jeg ingen av.

Det kan også finnes bilder av Knuts far, Sivert Olsen Mo (1829-1906), men jeg har aldri sett noen.

Navn er oppgitt før giftermål. For anledningen har jeg latt mennene ha det etternavn de tok som voksne (mens jeg i slektstreet lar dem beholde plassen de var født på).

Vik-slektas kart er ferdig!

Jeg har tatt for meg min morfars slekt og plotta alle inn på dette kartet. Det er interaktivt, så man kan finne ut hvem som ble født eller fikk barn på hver enkelt gård. 132 kartpunkter ble det (jeg har utelatt noen eldre enn 1500-tallet, de er så usikre). Noen av gårdene har mange bodd på, mens andre har vært mer midlertidige (det er mulig jeg har oversett enkeltpersoner på stedene med mange beboere). Har du slektsrøtter på samme sted kan det godt tenkes at vi er i slekt.

1/4 av slekta mi kommer altså fra dette lille geografiske området på Vestlandet (mindre enn det ser ut her, siden «knappenålene» er så store).

Her er alle stedene fortsatt synlige, og de lokalkjente kan kjenne seg igjen.

Den sterkeste konsentrasjonen finner vi på øya Stord, med Sandeid i Rogaland på andreplass (der har jeg knapt vært).

Neste prosjekt burde vært min mormors slekt, for å få ferdig helheten, men jeg foretrekker en del av slekta med mer variasjon. Ideelt sett ville jeg lagt alle inn i samme kart med en farge for hver av mine besteforeldre. Men jeg tror ikke Mapcustomizer.com kan takle det. Dessuten finnes det noen overlappinger (mine foreldre er 8-menninger, fant jeg ut) som da ville blitt vanskelig å fargekode. Løsningen blir sannsynligvis å lage nye kart for hver av mine besteforeldre, som jeg så kan flette sammen bilder av i photoshop for å vise fellesnevnere og forskjeller.

Ta altså gjerne en titt på kartet for å finne fellesnevnere eller inspirasjon! Anbefales for å blåse liv i slektsforskninga igjen etter en dvaleperiode, eller fra begynnelsen av.

Et drap i 1577

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

Sunnhordlands siste heksebål

Hekseprosessene er en skamplett i norsk (og europeisk) historie, enten det dreide seg om undertrykking av samisk kultur i Nord-Norge eller om fattige, utstøtte kvinner. Det hadde vært kult å ha ei heks i familien, men jeg må innrømme at det ikke er fullt så kjekt å oppdage at to av mine forfedre medvirka til å få ei kvinne brent på bålet.

12. januar 1650 arresteres Ingeborg Olsdatter på begjæring fra allmuen. En måned seinere holdes det ting i Engesund i Fitjar. Laurits Viersen Totland (1605-84) var lensmann og min 8.tippoldefar. Ingeborg var født i Bergen, men hadde farta rundt i Sunnhordland hele sitt voksne liv og tigga. Bl.a. holdt hun og mannen til ei stund på Bømlo.

Ei rekke av bygdas folk står fram og vitner mot henne. Når hun ikke får det hun ber om fra folk, kommer hun med skumle (men vage) spådommer og forbannelser. Og disse går ifølge vitnene i oppfyllelse. Det er tydelig at Ingeborg bruker det eneste maktmiddelet hun har for å skaffe seg mat; hun spiller på bygdefolkets overtro.

En annen av mine 8.tippoldefedre; tidligere lensmann Endre Levåg (1600-56), har sendt en tjener for å vitne på sine vegne. Endre kom i klammeri med Ingeborg en gang mens han fortsatt var lensmann. Etterpå skal hun ha sagt «Han springer nu svar let, men inden faa aar skal han ikke springe saa kaad som nu han gjør.» Omtrent et år seinere fikk han så vondt i hoftene at han knapt kunne gå over gulvet med stokk, og han mente at Ingeborg hadde kasta denne sykdommen på ham. Dette vitnemålet ligner flere av de andre siden det ikke inneholder noen voldsomme overnaturlige fenomener. “Ondt har hun lovet og ondt er etterfulgt,” oppsummerer tingboka.

Ett av vitnemålene skiller seg ut: Johans Kleppe forteller om ei ku som hadde blitt dårlig i venstre bakfot, etter at Ingeborg hadde gått misfornøyd derfra. Kua måtte til slutt avlives, og da han flådde den var kjøtt og hud blå, og ut krøyp et dyr med fire bein, ører som ei mus og hode som en orm. Dette er jo som tatt rett ut av islendingesogene, så noen hadde visst bedre fantasi enn andre… Han skal ha vist dyret til tre andre, men ingen av dem vitner (etterlyses heller ikke).

Rettssaken går over tre etterfølgende ting (Engesund, Hystad og Kyvik). Også hennes egen mann, Jens Omundsen, vitner mot henne. Han mener hun lurte ham til å gifte seg med henne, og sier at hun banner og truer ham også. Ja, han går så langt som til å si at hvis hun ikke hadde blitt fengsla nå, ville han selv ha angitt henne. Jeg lurer på hvor mye av motivet hans var frykt for selv å havne på bålet. Men han så nok også sitt snitt til å bli kvitt ei kone som ikke var til å være i hus med. Likevel må vi nok anta at ingen ville sverge på Bibelen over noe de visste var løgn, så de trodde sannsynligvis fullt og helt at Ingeborg kunne sette sykdom på folk og dyr.

Dommen faller 20. april og 21. mai blir hun brent på bålet på Horneland. Gjennom hele saken har hun nektet å ha noe med alle sykdommer og dødsfall som har ramma bygdefolket og deres kyr. Ingen har vitnet til hennes forsvar. Selv om hun nok har vært plagsom, viser rettssaken et bygdedyr i full utfoldelse.

Hekseforfølgelsene hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1600-tallet og hadde dabbet av en del før 1650. Ingeborg Olsdatter ble den siste i Sunnhordland som endte på bålet. Troen på trolldom forsvant ikke over natta, men ingen ble stilt for retten for det i dette området seinere.

Kobberstikk av Jan Luyken som viser henrettelsen av Anneken Hendriks i Amsterdam i 1571. Det var akkurat slik Ingeborg ble henretta; bundet til en stige og velta inn i bålet.

Kilder
Sunnhordland tingbok nr. 2 (1650–51), i SA, Bergen (transkribert)Sunnhordland Aarsskrift 1918 (PDF)
Norsk biografisk leksikon

Kilder jeg ikke har lest: Sunnhordland årbok 1986 (finnes ikke på nett).

Biografiske notater om mine 8. tippoldefedre

Endre Levåg ble født før 1603 og døde ca. 1656. I 1638 skal han ha begått leiermål (sex utenfor ekteskapet) og måtte betale ei stor bot. Ellers vet jeg lite om ham, sannsynligvis fordi han var lensmann før den eldste bevarte tingboka begynner (1648).

Laurits Totland får vi vite mer om. Han ble født ca 1605 og døde en gang før 1684. Han var lensmann for Føyen 1648-81. Kona var av Smør-/Dahlsætta (lavadelig ætt) og søstra til Laurits gifta seg med en prestesønn, så dette var nok fintfolk i bygda. Selv for disse var det ingen skolegang. I 1675 ble han anklaga for skattesnusk. Beviset var ei skriftlig erklæring. Det var bare det at Laurits hverken kunne lese eller skrive, så han ble frikjent. Han skal ha vært godt likt både blant bønder og øvrighet.

De såkalte bondelensmennene ble utpekt av øvrigheta, men måtte også godkjennes av bøndene.

 

Sett slekta på kartet!

Morfars slekt (såvidt påbegynt å plotte inn)

Jeg har begynt på et større prosjekt med å plotte inn slekta på kart. Her har jeg begynt med min morfars slekt. Litt lenger har jeg kommet med den nordnorske greina. Etter hvert skal jeg inkludere søringene i farmors slekt også. Til sammen er det et stort prosjekt. Jeg begynte med dette fordi jeg trengte å visualisere det for meg selv. Etter hvert hadde jeg funnet alle stedene, men bare for å bruke det direkte i løsinga av et aktuelt slektsmysterium eller tvil om hvem som var hvem i kildene. Og det slo meg at de nøyaktige koordinatene burde lagres. Nå har jeg altså mange steder å finne igjen og kopiere koordinatene til før jeg kanskje en gang kan si meg ferdig.

Jeg er ikke helt fornøyd med Mapcustomizer. Jeg skulle ønske det fantes en enkel løsning for å eksportere data derfra eller ta backup, og det kunne også hatt bedre layout. Etter hvert som antall steder vokser, bruker det stadig lengre tid for å lagre og laste. Og det skjer stadig at man logges ut, så det er lurt å lagre etter hver innførsel. De konkurrentene jeg har sammenligna med bruker enten bare adresser, noe som bli altfor unøyaktig, spesielt for nedlagte husmannsplasser, eller de lar meg ikke skrive inn egen informasjon knyttet til stedet. I Mapcustomizer kan jeg skrive inn alle som enten er født eller død på hver plass, med livsperiode. Slik får man et inntrykk av slektas hovedseter gjennom tidene.

Egentlig skal det finnes en funksjon i slektsprogrammet jeg bruker, Legacy, som gjør jobben for meg, men jeg fikk det ikke til å fungere.

Min spedalske tipptipptippoldemor – bygdebøker og historiens skam

Jeg skal begynne med begynnelsen. I 1822 gifter 22år gamle Guri Johannesdatter Hodnekvam seg med 19-åringen Hans Olsen fra Sørkvingo og flytter dit. Det er ikke så lett å sortere hva som gjelder dem og de ørten andre ved samme navn i samme område, men etter møysommelig eliminering og dobbeltsjekking er jeg nå rimelig sikker på at det var dette tjenesteparet som ble foreldre til Britha Hansdatter i juni 1828 (deres tredje barn). Dessverre for henne har faren da allerede vært død i fire måneder. Det står utrykkelig i kirkeboka at han ikke døde av smittsom sykdom, så vi får vel tro presten på hans ord. Noen videre utdyping av dødsårsaken for 25-åringen finnes ikke. Jeg stusser litt over at datterens dåpsinnførsel ikke sier noe om at faren er død, men tror likevel at det må stemme.

Guri gifter seg igjen året etter med en mann som også heter Hans Olsen, men fra Myking. Sikkert praktisk for henne, men mindre praktisk for bygdebokskribenter og slektsforskere. I det hele tatt tilfører bygdebøkene for Lindås og Masfjorden mer forvirring enn oppklaring rundt Guri. Ett sted står det at den nye mannen het Ole Monsen, men det finner jeg ingen andre steder og slett ikke i noen originalkilder, så gudene må vite hvor de fikk det fra. De blir boende på Sørkvingo/Einerstrand i noen år før de flytter til Hodne og så tilbake til Einerstrand.

Jeg sleit lenge med å finne begravelsen hennes, spesielt siden den ene bygdeboka påstår at hun døde i 1874. Det klarte jeg ikke å finne igjen i kirkeboka, så jeg stryker den opplysningen. Det første treffet som antyda at hun var spedalsk, avskrev jeg fordi alderen var feiltranskribert. Og fordi det virka litt søkt. Leprahistoria virka så fjern, jeg var ikke klar over hvor mange som ble syke og det var helt uventa at en av mine relativt nære forfedre skulle ha hatt noe med den moderne medisinens gjennombrudd å gjøre. Men fortsatt kunne jeg ikke finne henne død noe annet sted. I stedet dukka hun opp som død på pleiestiftelsen 2,5år etter innleggelsen, med riktig alder. Tvilen ble stadig mindre – dette måtte være riktig. Så jeg begav meg inn i selve det digitaliserte lepraarkivet og fant henne som nr. 1161 i pasientfortegnelsene.

Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.

Jeg fikk hjelp til å tyde innførselen. På venstre side står personalia. Det oppgis at hun har friske barn, men ei død søster (sannsynligvis spedalsk), og søsterens sønn legges inn samme sted ikke lenge etter. Alt dette stemmer med den Guri jeg er på jakt etter. På den ganske uleselige høyresida står det at hun har hatt smerter i hendene i mange år og at de litt etter litt har blitt stive, følelsesløse og ubrukelige. Hun har gjentatte utbrudd av flekker på hender og føtter, og også føttene er nå ganske følelsesløse. Mange av symptomene hennes ligner vel så mye på leddgikt, så kanskje hadde hun det også. Men det er liten tvil om at hun var spedalsk.

Jeg tenkte i utgangspunktet at spedalskheten kanskje kunne forklare hvorfor dattera ikke ble gift før hun var 40. Selv om Guri hadde hatt smerter i mange år, er det ganske sannsynlig at det først var ganske nylig at hennes sykdom ble umulig å skjule. Jeg tenker meg at hun kanskje kom på pleiestiftelsen for å skåne familien fra skammen, men det tror jeg aldri vi finner ut. Ille nok for barna å ha ei tante med denne skambelagte sykdommen om de ikke skulle ha ei mor med den også. Det finnes to former for lepra; den knudrete formen er ofte veldig synlig og utvikler seg raskt, mens den glatte angriper nervesystemet og fører til lammelser, sår, deformerte lemmer og betyr ofte et langt og pinefullt liv. Guri hadde uten tvil den langsomme, glatte formen.

Den eldste dattera gifta seg omsider 10 år før moras død. Ofte var det den yngstes oppgave å pleie sine gamle foreldre, så den høye giftealderen kan ikke forklares med det heller. Vi vet ikke og kommer aldri til å få vite hvorfor det drøyde så lenge for Brita. Men moras mysterium er løst og jeg har lært mye om lepra i prosessen.

Hvorfor står ikke dette i noen av bygdebøkene? Hvem vet. Kan det fortsatt ha vært så skambelagt i siste halvdel av 1900-tallet at de ville forbigå det i stillhet? Jeg har vanskelig for å tro det, men på andre områder (som homofiles rettigheter) har samfunnet forandret seg svært mye bare de siste 30 år. Er det jeg som er rar som synes at dette er mye mer interessant enn en stille død av alderdom? Kanskje fant de aldri disse opplysningene? Masfjordsoga ligger på nett. Et søk på «spedalsk» gir to treff, begge fra 1600-tallet. Jeg sendte en epost om saken og fikk rask respons, så nå er sannheten om Guris endelikt kommet med.

Generell bakgrunn

Pleiestiftelsen nr.1 slik den ser ut i dag.

Guri kom altså til pleiestiftelsen som gammel kone. Det var tre år siden Armauer Hansen (1841-1912) hadde funnet bakterien som forårsaker lepra. Det var en stor oppdagelse – det var bare andre gang i verden at en mikroorganisme ble identifisert som sykdomsårsak. Fortsatt kalles lepra Hansens sykdom mange steder. Før oppdagelsen av pencillin og andre antibiotika etter andre verdenskrig, fantes det ingen behandling. Lenge hadde man bare lover, smitteregister – det første i verden, og isolasjon i kampen mot sykdommen.

Historien om spedalskhet representerer begynnelsen på det norske helsesystemet og et gjennombrudd for moderne vitenskap mot gammel overtro. Men det var ikke slik at frykten for de spedalske og stigmatiseringen tok slutt med denne oppdagelsen. Forholdene på leprahospitalene var til dels grusomme. Armauer Hansens gjennombrudd innebar også en ny forståelse av at sykdommen var smittsom, ikke arvelig (men det skulle vise seg at store deler av befolkninga er naturlig immune, så gener spiller en rolle i det). Det ga ikke grunn til å slutte med stigmatisering og utstøting, tvert imot.

Mens Guri var innlagt, vedtok stortinget den første lepraloven (1877). Den skulle spesielt hindre at fattige spedalske gikk på legd, som innebar at de spredte smitten til et stort antall mennesker. Senere kom en mer omfattende lov som vakte mer motstand.

På denne tida hadde Bergen Europas høyeste konsentrasjon av spedalske og hele tre leprasykehus. Et av disse er i dag museum, Lepramuseet i Bergen, det tidligere St.Jørgens hospital (Guri var på Pleiestiftelsen no.1, men vi må anta at forholdene var de samme). St.Jørgen er Skandinavias eldste bevarte sykehus og var i drift fra 1411 til 1946. Jeg må nok dit til sommeren. I tillegg er det på høy tid at jeg leser «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo (handlingen foregår på St.Jørgen, få år etter at Guri døde). I 1880 ble selveste Armauer Hansen fradømt sin stilling fordi han hadde påført pasienten Kari Spidsøen skade i et medisinsk forsøk mot hennes vilje. Dommen fikk ikke de helt store konsekvensene, hverken for forskningsetikken eller legens ettermæle, men er et av de tidligste eksemplene på krav om informert samtykke.

Digitalarkivet om lepraarkivet

Skrekksykdom som ikke dør – forskning.no

Store Norske om lepra

Wikipedia

Om Armauer Hansen

Mysteriet Britha Hansdatter fra Søndre Kvinge (1828-1913?)

Jeg prøver å knekke noen slektsnøtter i min fars slekt (han skal få et slektshjul som forsinka bursdagspresang) og dobbelsjekke noen litt raske slutninger. Det er et nitidig detektivarbeid, så jeg tenkte å presentere et ganske gjennomsnittlig eksempel på hvordan det kan arte seg.

Britha Hansdatter ble født på gården Sørkvingo i Masfjorden i Hordaland i 1828. Hun gifter seg 40år gammel med den 20år  yngre Nils Olsen fra Famestad. Det ser ut til at det var hennes første ekteskap, så hun var en uvanlig «gammel» førstegangsbrud. En slik aldersforskjell var i og for seg ikke uvanlig, men da satt gjerne den eldste med en bra gård som den yngre ville ha fingrene i, og den eldre var vanligvis enke/-mann. Ingen av delene er tilfelle her, så jeg er fryktelig nysgjerrig på dette paret.

De slo seg ned på gården Hagesæther (/Hageset/Hakset(dagens skrivemåte)), og altså ikke noen av gårdene de selv kom fra (selv om avstandene ikke er avskrekkende). Den første sønnen, Ole Johan, ble født omtrent et år seinere, så hun var ikke gravid da de gifta seg (noe som kunne forklart en del, men nei). Førstegangsfødende i førtiåra var heller sjelden i de dager. To år seinere, i 1871, kom min tippoldefar Haldor til verden som det andre og siste barnet de skulle få.

Kirka der de gifta seg, døpte ungene og ble begrava; Hamre.

I 1888 dør Nils. Han er da like gammel som kona var da de gifta seg. Ettersom den skanna kirkeboka for Hamre ikke går lenger enn til 1881, aner jeg ikke hva han døde av (hvis han døde av noe medfødt kunne det forklart en del). Britha selv fyller 60 like etter. Den eldste sønnen drar snart til Bergen, eller kanskje er han der allerede? Vi finner ham i folketellinga 1891 som snekkerlærling i Bergen. Snart følger min tippoldefar etter, det vil si han registreres utflytta 28.januar 1895 og gifter seg fem dager seinere med min tippoldemor. Vi får håpe at de hadde kjent hverandre lenger enn det!

Vi nærmer oss århundreskiftet. Framtida ligger i byen eller på den andre sida av havet. Gårdene er for små, med for mange munner å mette. Sånn sett er de to brødrene typiske. I byen finner de seg jobber i industrien; den eldste som verksarbeider, den yngste som garver. Deres mor ser kanskje ingen framtid i byen. Hun blir i alle fall boende på gården, som kårkone mens en ny familie slår rot der. Det forundra meg litt. Riktignok var arbeiderboligene den gang svært så kummerlige, men mora var ikke akkurat vant til luksus. Den gangen var det forventa at ungene tok vare på gamle foreldre, så hvorfor gjorde ikke brødrene det? Folketellingene i 1891 og 1900 plasserer henne uansett på Hakset.

Det som voldte meg hodebry var å finne ut når hun døde. Jeg fant ingen passende Birthe Hansdatter uansett hvordan jeg søkte. Folketellinga i 1910 ga meg løsninga. Ikke fordi jeg umiddelbart fant henne der, men da jeg søkte meg fram til gården og familien hun bodde sammen med ti år tidligere, hadde hun plutselig etternavnet Nilsdatter. Hvor kom det fra? Fra hennes mann så klart. Det virker ikke logisk at hun ganske plutselig som 82-åring får et navn som skulle tilsi at hun var datter av sin egen ektemann, han som attpåtil var 20år yngre enn henne! For et moderne menneske virker det litt perverst, men sannsynligvis skyldtes det de nye navnelovene. Hun har også blitt noen år eldre, men jeg er rimelig sikker på at det er henne likevel. Jeg har ikke funnet noen andre som sted og alder passer bedre på, og som sagt finner jeg henne ikke noe annet sted. Spesielt når folk ble gamle kom de gjerne ut av tellinga og det var ingen rundt dem som huska det heller, jeg har sett det før. De som foretok tellingene var heller ikke alltid så nøye på det.

Så jeg søkte på nytt etter begravelsen hennes, med det nye (litt perverse) etternavnet. Og vips, der var hun: Død i 1913. I 1910 får vi oppgitt at hun får støtte fra fattigkassen, og hun dør som fattiglem. Nøtta er knekt, jeg fant begravelsen, men sitter likevel igjen med mange spørsmål. Besøkte sønnene henne? Hadde de virkelig ikke mulighet til å ta seg av sin gamle mor? Eller var det noe annet ved henne, noe som gjorde at hun ikke ble gift før hun var 40 og at sønnene ikke ville eller kunne ta henne med til byen? Kanskje kan dødsårsaken gi oss et hint når den kirkeboka blir skanna, eller kanskje ligger nøkkelen hos hennes mor, et enda større mysterium med en mulig mørk hemmelighet. Mora er nemlig neste punkt på lista mi over ting som skal dobbel og trippelsjekkes.

Helt sikkert er det at det finnes mye vi aldri får vite om våre forfedre, ting som de selv ville holde skjult for enhver pris og ting som bare glapp ut av historien, aldri dokumentert og snart glemt.

Aftenposten-sak fra 2011 av en journalist med forfedre fra nettopp denne gården. Ja, om ikke forfedrene våre var nært beslekta (mine hadde ingen dyp tilknytning men kom flyttende og bodde der bare en generasjon, og navnet brukte de enda kortere om i det hele tatt om seg selv), så var de garantert tette naboer. Mine skrev nemlig også Hagesæther med h (tror jeg). Og Nils Olsen jobba på teglverket ved siden av å dyrke jorda. Kanskje er journalisten etterkommer av familien som overtok plassen da min tippoldefar og broren hans dro til byen?

Slektsbilder

Slektsforskninga mi har dabba av i det siste. I tilfelle jeg gir meg med dette, fant jeg ut at jeg ville digitalisere noen familiebilder først. Jeg begynte med min fars slektsbilder.

Harriet Hansen (1920-2009), min farmor, i Frelsesarmeuniform. På baksiden er stemplet «Stamsvig» og påført 24 med blyant. Jeg tror det må være denne fotografen: http://www.fylkesfoto.no/fotografer/ftg-stamsvig/ftg-stamsvig.htm

Dagfinn Nilsen (1924-1998), min farfar.

Dagfinn Nilsen (1924-1998) i militærtjeneste. (Jeg har ikke malt på pupillene, det tror jeg den opprinnelige fotografen må ha gjort.) Som del av restaureringa har jeg bl.a. økt kontrasten og fjerna støv, flekker og bretter.

Harriet Hansens dåp.

Cecilie Amalie Kristoffersen (1880-1928), gift med Henrik Severin Hansen. Mor til min farmor, Harriet.

Henrik Severin Hansen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

f.v. Harald Gerhard Nilsen (1898-1983), Dagfinn Nilsen (1924-1998), Rigmor Nilsen (1921-2001), Gerd Nilsen (1929-2015) og Hilda Dagny Rikardsdatter Olsen (1900-1939). Bildet er stemplet «Uretoucheret prøve, maa returneres eller betales. Atelier K. K. Bergen

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Kristoffer Kristoffersen (f.1843), gift med Amalie Mikaeline og far til Cecilie Amalie.

Hvordan går man fram for å restaurere bilder?

Metoden min er basert på et kurs på Moderskeppet.se som man må ha gullmedlemsskap for å få se.

1. Skanne inn bildene. Det anbefales å bruke en oppløsning på 600ppi (300 er vanlig for god utskrift) og i farger selv om de er i svart-hvitt. Jeg har lagt flere bilder på samtidig, med god plass både mellom bildene og ut til kantene:
   

   Steg 1: Skanne bildene

2. Klippe ut bildet av samlesiden (hvis du skanner flere samtidig) og rette det opp hvis det er blitt skeivt. Nå er det på tide å lagre dette ene bildet som egen photoshop-fil (.psd) eller noe annet som ikke forringer kvaliteten.
3. Nå begynner det virkelige restaureringsarbeidet. Ofte må man bare prøve seg fram til hva som fungerer for hvert enkelt bilde. Derfor er det en stor fordel å jobbe med lag og lagmasker i Photoshop! Du kan slå av og på lag for å se om det egentlig hjalp, ombestemme deg, gjøre det mer gjennomsiktig og mye mer. Og det viktigste av alt; hvis noe skulle bli helt feil og du først oppdager det seinere, kan du enkelt gå tilbake og rette det opp. Hvis du ikke jobber med lag risikerer du i verste fall å måtte skanne bildet på nytt. Det nederste laget skal ikke endres, men ligger som original innerst i det ferdige bildet.
4. Gjøre til svart-hvitt og øke kontrasten. Dette er noe av det første jeg gjør. Noen ganger bruker jeg lagjusteringen som heter svart-hvitt, andre ganger lager jeg en kopi av originalen og går inn i CameraRaw. Der har man også flere muligheter til å trikse med kontrast og skarphet.
5. Fjerne flekker, riper, rifter og andre merker. Dette er som oftest en tostegsprosess. Først prøver jeg å finne et (uskarp-)filter som fjerner mest mulig av skadene, men som ikke tar bort for mye av detaljene. Neste steg er å fjerne resten med flekkreparasjonspenselen eller klonestempelet. Selv om dette steget gjøres etter kontrastøkning, skal laget ligge mellom originalen og kontrastendringslaget, dersom det er brukt et justeringslag og ikke et filter som CameraRaw.
6. Noen ganger får man lyse områder som burde være mørke og omvendt. Hvis det dreier seg om bakgrunn, pleier jeg bare å lage et nytt lag der jeg maler over med en stor utflytende pensel i svart (for områder som er for lyse) eller hvitt (for altfor mørke områder). Hvis det derimot dreier seg om et område med viktige detaljer, som ansikt, oppretter jeg et nytt justeringslag for nivå eller lysstyrke/kontrast. Her overdriver jeg justeringen slik at problemområdet blir riktig, mens alt det andre blir feil. Deretter legger jeg en lagmaske som jeg inverterer, for så å male fram laget under.

   

   Her ser man en tydelig brett som gjør den borterste delen av ansiktet helt mørkt etter kontrastøkning.

   

   For å få fram detaljene i bretten måtte jeg lysne bildet betydelig.

   
   
7. Til slutt lager jeg en ramme av en lagmaske fra et tomt lag fylt med f.eks. svart, med uttoning for å skape en myk kant. Jeg synes at myke rammer får bildet til å virke skarpere.

Eksempelbildet her var ekstra vanskelig å restaurere fordi jeg ikke hadde originalen, men bare et gammelt fotografi av det. På en original kunne jeg glatta ut bretten under skanning, og det ville blitt mye mindre støv på det.

En del av det jeg skriver over gjelder mest for svart-hvitt-bilder. Fargebilder kan by på spesielle fargeproblemer. Her er et eksempel fra min barndom i overgangen mellom 70- og 80-tallet:

Dette bildet av meg og farmor som klatrer i treet har fått et voldsomt grønnskjær.

Veldig synd, siden det må ha vært den eneste gangen jeg fikk henne med på et sånt vågestykke. Tøflene hennes gjør bildet ekstra morsomt.

Jeg fiksa det med to justeringslag; ett for fotofilter med sepiafarge og det andre for fargebalanse.

Det er fortsatt ikke noe godt bilde, men grønnfargen er i alle fall borte.

Denne gjennomgangen er kanskje ikke noen god oppskrift hvis man aldri har restaurert bilder før eller brukt photoshop. Tanken var mest å ha det liggende for meg selv til neste gang jeg får for meg å gjøre dette (og innen da har jeg sikkert glemt hvordan jeg gjorde det). Men kanskje noen kan dra nytte av det likevel.

Mine slektsforskningsvalg

Det følgende er både a) en veiledning til bruk av mitt slektstre og b) ideer til din egen slektsforskning.

Hva jeg forsker på

Direkte aner bakover og deres barn. Noen ganger finner jeg interessante historier som går litt utover det, som Petras uekte barnebarn eller henrettelsen på Voss i 1731. Ettersom jeg ikke tror genene styrer alt, kan jeg også komme til å utforske fosterforeldre til mine aner (men foreløpig har jeg ikke gjort det.

Personnavn

Kvinner registreres med pikenavn, altså det hun ble døpt. Andre navn bør legges inn i notater eller i egne felt (men det har jeg ikke vært flink til så langt).

Alle registreres med navnet på gården der de ble født, etter patronymet. D.v.s. at Peder sønn av Knut født på gården Grytting vil få etternavnet «Knutsen Grytting». (Man kan velge å føre patronymet som del av fornavnet, men jeg synes det ser rart ut.)

Jeg har valgt å modernisere mange fornavn. Her er det vanskelig å være konsekvent, så det ville kanskje vært enklere å bruke navnet slik presten (eller klokkeren) skrev det ved dåpen. Uansett er det blitt sånn at Knud blir til Knut her. Men jeg må innrømme at jeg er svak for enkelte arkaiske former som jeg bruker likevel. Egentlig tenker jeg at det spiller mindre rolle – de fleste navnebærerne i slekta var uansett analfabeter.

Derimot bruker jeg endelsene «-sen» og «-datter». Mange bygdebøker bruker «-son» men det føles ikke riktig for meg (det høres svensk ut). Et alternativ vil være å forkorte Nilsen til Nilss. og Nilsdatter til Nilsdtr. – da unngår man hele problemet.

De som har et etablert familienavn, som Colombo, Kofoed eller Hansen får selvsagt beholde det. I mange tilfeller tar jeg meg den friheten å legge til patronym hvis det er fare for forveksling (f.eks. heter ofte farfaren det samme som eldste sønnesønn, men den første får da patronymet Hansen, mens barnebarnet får Knutsen).

Generelt sett har jeg valgt å holde meg nær det som er mitt dagligspråk.

Gårds- og stedsnavn

Når jeg fører inn hvor de ble født og døde, bruker jeg gårdsnavnet slik det skrives i dag (unntaket er bygater, der forholder jeg meg til det originale). Jeg sjekker det på 1881, og da får jeg også en bedre forståelse av avstand, landskap og geografi.

Når jeg setter gårdsnavnet som etternavn fører jeg det slik det ble skrevet på den tiden. Det gjør jeg litt fordi jeg slurver mye med å notere alternative stavemåter, så det hender at jeg velger den som er mest forskjellig fra dagens, bare for å huske det. Det kan være nyttig når man skal søke det opp senere.

Jeg synes det er vanskelig med endrede kommunegrenser. Foreløpig har jeg ikke kommet fram til den ideelle måten å føre det på. Ei stund førte jeg bare slik det er i dag. Så la jeg til den gamle kommunen i tillegg til den nye. Men det kan fort skape forvirring. For eksempel finnes det et sted som heter Grytting både i Sortland og Hadsel. Tidligere tilhørte begge stedene Hadsel. Det motsatte er kanskje vanligere; at små enheter er slått sammen til større. Jeg forsøker å gjøre det så spesifikt som mulig, og vil legge inn koordinater etter hvert (1881 er et bra verktøy til å finne koordinater også).

Kilderegistrering

Jeg har valgt å legge alle kilder i notater. Fordelen er at de eksporteres enkelt til Geneanet, hvor jeg presenterer mitt slektstre online. Slik at linkene fungerer. De fleste av mine kilder er registrert med linker. Det er selvsagt et sårbart system, men for Norge hvor alle kirkebøker er gratis tilgjengelig på nett og stadig flere søkbare, vil det ikke være en katastrofe om linkene slutter å fungere. Jeg har vage planer om å samle bilder av alle originale kirkebøker på egen maskin, men det er ikke realisert så langt. Så lenge jeg noterer nøyaktig dato for dåp,fødsel, vielse, død og begravelse, bør det være ganske lett å finne dem igjen i et nytt system.

Min største unnlatelsessynd når det kommer til kilderegistrering er at jeg ikke har ført opp alle de fysiske bygdebøkene jeg har brukt. Generelt er derfor alle opplysninger som ikke er kildebelagt hentet fra bygdebøker. En del steder har jeg notert hvilken bok det er snakk om, men ikke overalt. Heldigvis gjøres stadig flere bygdebøker tilgjengelig gjennom Nasjonalbiblioteket og da legger jeg inn direkte linker dit.

---

Egentlig anser jeg meg ikke som særlig systematisk anlagt. Jeg tar ikke mål av meg om å produsere noen slektsbok. Det jeg samler inn og setter sammen kan derimot fint danne grunnlaget for evt. slektningers ønske om mer systematikk. Selv om jeg ikke har noen interesse av å komme i kontakt med nålevende 13menninger o.l., er det bare hyggelig om det jeg gjør kan brukes til det formålet av andre. Det hadde vært morsomt å finne ut at jeg er i slekt med mine nærmeste venner (jeg anser dem uansett som familie, så litt blodsbånd hadde ikke gjort vondt). Kanskje det blir et fremtidig prosjekt.

Denne posten er basert på Cathrine Apelseth-Aanensens bloggpost «Hva jeg skulle ønske at jeg visste før jeg begynte med slektsforskning«.