Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Jeg skriver igjen!

Det har gått mange år nesten uten skriving. Endelig er jeg i gang igjen!

Den teiteste fastlegen jeg noen gang har hatt, mente at skriving (spesielt dikt) kunne forverre psykiske lidelser. Jeg mener nå å kunne slå dundrende fast at han tok feil. Tvert imot ble jeg verre uten skriving, og det ble en selvforsterkende sirkel. Man lar være å skrive, blir mer deprimert, får medisiner og skriver enda mindre. Selvsagt kan jeg ikke bevise årsak og virkning, men sammenhengen (korrelasjon) er klar. For min egen del har jeg ikke lyst til å gjenta eksperimentet.

Riktignok mener jeg ikke at man MÅ skrive hver dag. Og selvsagt må ikke alle skrive. Men hvis du er en sånn som trenger å skrive, bør du gjøre det mer enn et par-tre ganger i året.

Photo by Patrick Fore on Unsplash

Igangsetter

Det som dro meg i gang, var invitasjonen til å skrive et essay til en samling som kommer ut i høst, Vendepunkt (red.: Siri Meyer, Forlaget Kalliope). Det var akkurat det sparket bak jeg trengte. Jeg er takknemlig for at jeg ikke hadde forsvunnet ut i litteraturens intet, ti år etter siste bok på et etablert forlag. Takk til Bjørn Hatterud som foreslo meg!

Hva skriver jeg nå?

Det er lurt å skrive i samme sjanger som man leser. Jeg har alltid lest mest krim, men kanskje hatt mest talent for dikt. Det har vært frustrerende. Frustrerende er det også å se at noe mangler i krimlitteraturen uten å gjøre noe med det. Omsider gjør jeg noe med det; jeg skriver den krimromanen jeg syns mangler!

Jeg har prøvd før. Flere ganger. Jeg har fullført ett førsteutkast til roman (ikke helt krim), men falt av etter at et forlag hadde vist interesse (flaut!). Ellers har det bare blitt noen få kapitler. Hva jeg gjør annerledes nå? Følg med til neste gang jeg poster!