Skillet mellom biologisk og sosialt kjønn (2000)

Hjemmeeksamen i sosiologi grunnfag høsten 2000 ved Universitetet i Tromsø

Oppgave 6: Drøft skillet mellom begrepene «kjønn» (sex) og «sosialt kjønn» (gender).

InnholdsfortegnelseInnholdsfortegnelse
Forord
Begrepsavklaring
Innledning
Kort kjønnshistorikk
«Genussystemet»
Drøfting
Innvendinger mot genussystemet
Avslutning
Alternative perspektiver og begreper
Litteratur
Kilder på internett

Forord

De siste årene har vi sett en ny interesse rundt spørsmålet om hvordan vårt kjønn har innvirkning på våre liv. Dette har gitt seg uttrykk i bøker skrevet av stort sett unge kvinner om deres opplevelse av å tilhøre «det annet kjønn». Jeg har opplevd fokuset på «historier fra virkeligheten» som en begrensning og har savnet en teoretisk bevissthet, et begrepsapparat som fanger opp den enkeltes opplevelse av «kvinnelighet». Begrepene «biologisk kjønn» og «sosialt kjønn» er interessante i denne sammenheng fordi ingen av tekstene verken i «Fittstim» eller i «Råtekst» relaterer seg til dem.

I oppgaveteksten oversettes de engelske begrepene «sex» og «gender» med henholdsvis «kjønn» og «sosialt kjønn», mens det vanligste er å oversette det engelske «sex» med «biologisk kjønn». Jeg velger derfor å bruke «biologisk kjønn». Denne dikotomien er også kjent som «genussystemet».

For å avgrense oppgaven har jeg valgt problemstilling som følger: Representerer dikotomien mellom begrepene «biologisk kjønn» og «sosialt kjønn» en fruktbar kjønnsforståelse i Skandinavia i dag?

Dette innebærer at drøftingen vil konsentrere seg om dagens situasjon i Skandinavia. Jeg har valgt den regionale vinklingen fordi nærhet til stoffet er viktig. Dette har også fått innvirkning på kildeutvalget, i og med at det meste som er skrevet om skandinaviske forhold er skrevet på skandinaviske språk.

På samme måte begrunnes aktualitetskriteriet i nærhet til stoffet. Selve drøftingen vil derfor først og fremst konsentrere seg om teoretikere fra 1990-tallet. Likevel synes det påkrevd å innlede med en kort historikk.

Kjønnsforståelsen hos ulike teoretikere blir det sentrale i denne oppgaven, men praktiske eksempler vil trekkes inn. Problemstillingen innebærer også at alternative perspektiver og begreper må drøftes i forhold til genussystemet.

Jeg har brukt en del kilder som hører til innen feministisk filosofi fordi begrepene her har en sentral rolle. Kjønnsforskning og teorier rundt kjønn preges av tverrfaglighet, og det samme gjelder derfor også denne oppgaven. I avslutningen har jeg tatt opp en del spørsmål rundt forholdet mellom feminisme og sosiologi.

Dessverre drives forskning rundt kjønn stort sett av kvinner. Jeg tror generelt sett at dette er uheldig for forskningen og at det skaper en skjevhet i teoriene. Det har fått store konsekvenser for kildesammensetningen. Jeg savner en større bevissthet hos mannlige sosiologer om at kjønnsteorier gjelder for begge kjønn, en forståelse av at «mann» også er en kjønnskategori.
Begrepsavklaring

Mange av begrepene jeg bruker preges av flytende overganger, blir brukt på ulike måter og blir stort sett ikke definert av teoretikerne. Jeg vil her avklare en del begreper, først og fremst ved hjelp av Giddens, men mine definisjoner er også resultat av en gjennomgang av hvordan mine kilder bruker begrepene. Disse definisjonene vil til en viss grad problematiseres i hoveddelen.

Biologisk kjønn – fysiologisk kategori for kjønnsbestemmelse som utelukkende fokuserer på anatomi, kromosomer og hormoner.

Sosialt kjønn – kategori for kjønnsbestemmelse som fokuserer på sosiale, psykiske og kulturelle følger av det biologiske kjønn. Baserer seg på hvordan kjønn visualiserer seg gjennom normer for klesdrakt, oppførsel o.s.v. Inkluderer hos en del teoretikere også «kjønnsidentitet» og sosiale, kjønnsdifferensierte egenskaper.

Genussystem – betegner en systematisk organisering av kjønn som utgangspunkt for sosial ulikhet. Består av begrepene biologisk kjønn og sosialt kjønn, og jeg vil derfor bruke «genussystem» og «biologisk/sosialt kjønn» synonymt.

Essensialisme – (i denne kontekst) troen på iboende, uforanderlige egenskaper som bør ligge til grunn for samfunnet. Oftest brukt om biologisk essensialisme; biologiske fakta oppfattes som styrende for hvordan samfunnet ordnes. Opptrer som motsetning til konstruksjonisme.

Særartstenkning – tenkning som tar utgangspunkt i at menneskearten kan deles i to kjønn som er fundamentalt ulike. Dominerende tankegang fra 1800-tallet og frem til i dag. Bygger på biologiske/medisinske oppdagelser på 1800-tallet. I motsetning til tenkning om kjønnene som fundamentalt like, men der kvinnen ble oppfattet som en defekt mann (vanlig frem til 1800-tallet).

Innledning
Kort kjønnshistorikk

Platon skilte mellom kvinnelig og mannlig kropp og kvinnelig og mannlig sjel. En mann kunne ha kvinnelig sjel (negativt) eller mannlig sjel (positivt). Det samme gjaldt kvinnene. De ulike kombinasjonene hadde ulike oppgaver i idealstaten. Man kunne altså ikke trekke konklusjoner om et menneskes sjelsevner ut fra dets biologiske kjønn.

Aristoteles’ kvinnesyn bunner i hans anatomiske antagelser; kvinnen var en beholder mannens sæd trengte for å «forvandles» til et menneske. Kvinnen ble sett på som en mann med mangler. «Kvinnen» var laverestående på de fleste områder og manglet f.eks. mennenes dømmekraft. Denne arven fulgte vestens filosofi/teologi gjennom hele middelalderen.

Etterhvert som middelalderens kristne tankemonopol ble svekket utover 1600-, 1700- og 1800-tallet fikk vi en særartstenkning som innebar at kjønnsforskjellene ble altomfattende. Noe av det mest ekstreme uttrykket finner vi i «Bevis for at kvinderne ikke ere mennesker», skrevet anonymt på 1600-tallet på latin og gjenopptrykt på 1700-tallet.

Den «vitenskapelig sannheten» fra 1800-tallet at kvinner var passive av natur p.g.a. eggcellens passive rolle under befruktningen bør være velkjent. Samfunnets orden var nedfelt i menneskets biologi og å bryte med denne var derfor unaturlig og galt. Ikke til å undres over at mange menn ble rasende over stadig hardere fremstøt fra blåstrømper som Mary Montagu (1689-1762) og Mary Wollstonecraft (1759-1797) som krevde like rettigheter. Wollstonecraft er kjent for «A Vindication of the Rights of Women»( Viestad, 1991).

«Genussystemet»

Det var forestillingen om «kvinners natur» som skapte feministenes behov for et nytt kjønnsbegrep. Ordet kjønn (sex) var for belastet med biologisk essensialistiske konnotasjoner. Begrepet «gender» som motsetning til «sex» ble først utviklet av psykiatere og andre medisinere på 1950- og 1960-talllet, som igjen hentet selve ordet fra grammatikken. Gayle Rubin overtok begrepet i The Traffic in Women (1975) og brukte det for å forklare hvorfor og hvordan undertrykking av kvinner ble opprettholdt i ulike kulturer. «The sex/gender system» ble et viktig redskap for feminister som ville uttrykke tanker om kjønn som konstruert gjennom sosialiseringsprosessen, inspirert av Simone de Beauvoirs «Man er ikke født kvinne, man blir det».

I Skandinavia hadde man ikke et «gender»-begrep fra før, men etter hvert ble «sosialt kjønn» den mest brukte oversettelsen på norsk. I Sverige bruker man gjerne bregrepene «kön» og «genus».

Dette er altså et uttrykk for at man søker årsakene til de store kjønnsforskjellene i sosiologien heller enn i biologien. Biologisk kjønn blir ansett som uforanderlig. For å endre det patriarkalske, kvinneundertrykkende systemet må man altså utforske det sosiale kjønn, som man mener kan forandres.

Forholdet mellom biologisk og sosialt kjønn er omdiskutert. Biologiske essensialister hevder at det sosiale kjønn følger «naturlig» av det biologiske kjønn og at kjønnsrollene dermed er naturbestemte, medfødte. Et klassisk feministisk syn går derimot ut på at biologisk og sosialt kjønn bare er forbundet ved at mennesker kjønnsbestemmes biologisk ved fødselen og at det sosiale kjønnet utvikles ved sosialisering inn i en kulturell kjønnsrolle. Innen sosiologien ser vi at forståelsen av dette forholdet varierer innen de nevnte ytterpunkter.

Skillet mellom biologisk og sosialt kjønn er altså et forsøk på å forstå hva kjønn er, men gir det en god forståelse av hva kjønn er? At genussystemet skal være fruktbart forutsetter for det første at det finnes en sammenheng mellom biologisk og sosialt kjønn, men at begrepene ikke er synonyme. I tillegg legges det vekt på sammenhengen mellom teoriene og den erfarte virkelighet, altså teorienes anvendbarhet i forhold til den sosiologisk studerte virkelighet.

Genussystemet bygger på en dikotomi mellom «mann» og «kvinne», «mannlig» og «kvinnelig». Dette er grunnlaget for mye av kritikken mot systemet, men kan ikke behandles tilfredsstillende i en grunnfagsoppgave.
Drøfting
Innvendinger mot genussystemet

På 1990-tallet ble skillet mellom begrepene sosialt kjønn og biologisk kjønn utsatt for kritikk fra flere kanter.

Den viktigste kjønnsteoretiske retningen på 1990-tallet var poststrukturalistene, her representert ved Judith Butler. Butler tar utgangspunkt i genussystemets konsekvenser for det avvikende («qeer-theory») og hevder at dikotomien mellom biologisk og sosialt kjønn er heterosexistisk, altså at det opererer ut fra en heteroseksuell norm. Teoriene rundt genussystemet inkluderer ikke problemstillinger som angår homoseksuelle. Flere poststrukturalister går inn for å definere flere kjønn, og mener at man på den måten vil utvikle ikke-undertrykkende samfunnsformer.

«Å mene at det må være noe heterosexistisk ved troen på at det bare finnes to kjønn, forutsetter faktisk at biologi gir opphav til sosiale normer» innvender Toril Moi (Moi, 1998, s. 63). Hun viser også at det er en utbredt misforståelse blant feminister at mennesket er summen av biologisk og sosialt kjønn. Selvsagt er et menneske også et produkt av etnisitet, religion, nasjonalitet og et utall andre sosiokulturelle faktorer.

Butler benekter også at det faktisk finnes et skille mellom biologisk og sosialt kjønn, idet hun gjør kroppen til en abstraksjon og utleder at biologisk kjønn egentlig er sosialt kjønn det også. Dette er en ekstrem variant av troen på at biologiske fakta må føre til undertrykkende sosiale normer, hevder Moi. Hun kritiserer videre poststrukturalistene for å gjøre alt til begreper og alle begreper til undertrykkende normer. I stedet for å finne nye perspektiver og begreper, vrir og vender de på biologisk og sosialt kjønn inntil begrepene ikke lenger viser til levd erfaring, det vi kan kalle virkelighet, men blir meningsløse abstraksjoner.

Moi mener at uansett hvilke biologiske oppdagelser som blir gjort rundt kjønn, må vi fortsette å insistere på at biologiske fakta ikke rettferdiggjør sosiale normer. «Fordelen med skillet mellom biologisk og sosialt kjønn er at det er en grei måte å få sagt akkurat dette på. Ulempen er at skillet ikke gir grunnlag for å utvikle en god subjektivitetsteori eller en brukbar forståelse av kroppen», skriver hun (Moi, 1998, s.162). I stedet foretrekker hun å snakke om kropper og subjektivitet.

Dersom man bytter begreper på denne måten, vil transseksuelle miste grunnleggende begreper for forståelsen av hvordan de er annerledes og hva som må gjøres. Moi stiller seg tvilende til om medisinerne har løsningen på deres problemer, men tror psykologien kunne vært til like stor hjelp.

Genussystemet blir også kritisert av kvinner fra «den 3.verden». Gayatri Chakravorty Spivak er blant de fremste på dette feltet. Gjennom denne innfallsvinkelen ser vi hvordan skillet mellom biologisk og sosialt kjønn er del av en hvit, europeisk middelklasseforståelse av hva kjønn er. Kvinner i andre deler av verden blir marginalisert og bortforklart eller bare oversett. Etter hvert som globaliseringen holder frem og migrasjonen øker, vil også vi i Skandinavia bli tvunget til å revurdere vårt syn på kjønn og inkludere andre kulturers kjønnsforståelse i våre teorier.

En del eksempler viser oss at også kjønnsforståelse er kulturelt betinget: Blant en del indianere i Nord-Amerika fantes en gruppe mennesker med mannlig kjønnsorgan, som levde som kvinner, d.v.s. at de gikk inn i en tradisjonell kvinnelig kjønnsrolle; kledde seg som kvinner, oppførte seg som kvinner, giftet seg med menn og hadde sex med menn. Dette var en «naturlig» del av samfunnssystemet. Hos Huafolket på Ny Guinea finner vi en glidende kjønnsskala. Der mener de at et menneske kan bli mer eller mindre kvinnelig eller mannlige ut fra hvor mye de har vært i kontakt med såkalte «kvinnelige» kroppssubstanser. (Frykenfeldht, 2000)

Frykenfeldht viser oss at begrepsinnholdet i både biologisk kjønn og sosialt kjønn varierer etter kultur, situasjon og tidsepoke. Det er altså ikke universelle begreper vi har med å gjøre.

Det engelske «gender» ble i sin tid hentet fra grammatikken. Mange språk har langt flere enn to kjønn. Kan dette hjelpe oss til å se på tvekjønnethet som annet enn naturens feil, en seksuell anakronisme? Hva med andre former for seksuelle «avvik»? Spesielt er spørsmålet om transseksualitet og transvestitisme interessant i denne sammenheng. Det er ikke lenger opplagt hvem som er kvinne og hvem som er mann. Dette får mange forskere og teoretikere til å se på forholdet mellom kjønnene med nye øyne. Hva kjennetegner en kvinne? Er en mann i kjole en kvinne? Kan en mann bli kvinne?

Og i forlengelsen av spørsmålet om eventuelle flere kjønn stiller man seg spørsmål om de to eksisterende kjønnskategorier er nødvendige. Kan de si noe om hva et menneske er? Har det biologiske kjønnet lenger betydning for dannelsen av sosialt kjønn? I så fall må man kunne si at dikotomien mellom biologisk og sosialt kjønn er meningsløs fordi sosialt kjønn er antatt å være en kulturell følge av biologisk kjønn.

En annen aktuell problemstilling gjelder hvorvidt biologisk kjønn er uforanderlig, slik de fleste teoretikere har gått ut i fra. Kjønnsskifteoperasjoner kan i våre dager forandre det biologiske kjønnet og illustrerer at biologisk kjønn ikke er gitt. De fleste tvekjønnede barn som blir født gjennomgår automatisk en operasjon der de blir gjort til enten gutt eller jente. I enkelte kulturer bestemmes ikke kjønnet før puberteten og noen steder bestemmes kjønn ut fra andre kriterier enn genitalier.

Danius (1995) viser til historien om Abel Barbin for å illustrere at det ikke alltid er en nødvendig sammenheng mellom en persons biologiske kjønn og hans/hennes sosiale kjønn, og at hvem som er kvinne og hvem som er mann ikke alltid er like åpenbart. Barbin tok sitt liv i 1868, 25 år gammel. Hun/han hadde levd som kvinne inntil en lege noen år tidligere hadde definert henne/ham som «maskulin hermafroditt», og hun plutselig ble mann. Uten kunnskaper om hva det ville si å være mann ble hun/han kastet inn i sin nye rolle. Danius refererer videre til Foucault som forklarer at det i middelalderen var faren til et tvekjønnet barn som bestemte kjønnet. Videre kunne hermafroditten selv velge å omregistrere seg når han/hun skulle gifte seg. Men på 1700-tallet forsvant valgmulighetene og legen ble den absolutte autoritet.

I forbindelse med begrepet biologisk kjønn er det viktig å huske at all vitenskap ikke bare påvirker sin samtid, men også selv er preget av den. Dette gjelder selvsagt også biologisk forskning rundt kjønn og kjønnsforskjeller. På 1800-tallet ble kvinner ansett som mindre intelligente enn menn p.g.a. hjernens størrelse. Da hjernens størrelse ble sett i forhold til resten av kroppens vekt, var forskjellene mellom menn og kvinner redusert til bortimot ikkeeksisterende, og kvinners antatt lavere intelligens måtte bevises på andre måter.

Siden Platon har vi i vesten opprettholdt skillet mellom kropp og sjel. I dag tar stadig flere til orde for det hele mennesket; til og med innenfor medisinen finner vi en økende forståelse for at psyke og biologi er uatskillelige størrelser med gjensidig påvirkningskraft. Og hva er biologisk kjønn uten den kulturelle forståelsen, meningsdannelsen? Kanskje må vi oppgi dikotomien og finne nye begreper som kan romme nye perspektiver på hva kjønn er? Og kan vi klare dette uten å falle tilbake i den essensialistiske fellen?

Eva Lundgren (1993) skriver at man ved å opprette dikotomien mellom biologisk og sosialt kjønn har kuttet forbindelsen mellom det biologiske og det sosiale. Dette har gjort biologisk kjønn uinteressant for sosiologer og feministiske forskere, og man har stilt seg på sidelinjen i en del viktige debatter. Hvordan forstår man for eksempel seksuelle overgrep dersom kroppen er irrelevant?

Hun peker også på at skillet mellom biologisk og sosialt kjønn aldri har nådd hverdagsspråket. Hun viser at begrepene ikke har ført til noen endring i folks selvforståelse eller identitet. Etter mitt syn er dette en av de viktigste innvendinger mot systemet. For må ikke målet nettopp være at teoriene skal få konsekvenser for folks hverdagsliv?

For å kunne identifisere og studere forskjeller må disse være relativt stabile. Man står i fare for å gjøre foranderlige fenomener om til fasttømrede sannheter. På denne måten kan den sosiologiske og feministiske forskningen virke konserverende. Dette åpner også opp for sosial essensialisme; i stedet for å se på biologi som skjebne er det de sosiale systemene som blir skjebne. Vi er dermed tilbake der vi startet; ditt kjønn bestemmer ditt liv.

Avslutning
Alternative perspektiver og begreper

Vi har sett at skillet mellom biologisk og sosialt kjønn ikke er uten mangler. Finnes det alternativer, nye perspektiver som kan få oss til å se på kjønn med nye øyne?

Toril Moi går tilbake til Simone de Beauvoir og mener her å finne et originalt alternativ til begrepene biologisk og sosialt kjønn. «Kroppen er en situasjon» skriver Beauvoir. Dette betyr ikke at kroppen er i en situasjon, slik enkelt teoretikere har tolket det, men faktisk at kroppen er en situasjon.

Levd erfaring er sentralt hos Beauvoir, og denne erfaring er uatskillelig med kroppen. Vi kjenner verden bare via kroppen og verden kjenner bare oss via kroppen. Moi mener derfor at Beauvoirs kategorier er mer nyanserte og presise enn dikotomien mellom biologisk og sosialt kjønn. Forholdet til den feministiske teoretikeren Judith Butler spissformulerer Moi slik: «Beauvoir tror at kvinner eksisterer, Butler at de må dekonstrueres.»

Både Butler og Moi nekter å godta kategorier av noe slag som gyldige og fremhever at kjønn er flytende, noe som stadig er i forandring. I et sosiologisk perspektiv er dette dessverre lite fruktbart. For å kunne si noe om samfunnet er vi tvunget til å forholde oss til kategorier. Frykenfeldht fremhever at det kan være nødvendig å kategorisere og forenkle for å gjøre verden forståelig og for å oppnå for eksempel politiske mål. Problemet med å dele mennesker i kategorier (kvinne/mann, proletariat/borgerskap) er blant sosiologiens hovedproblemer og kan neppe løses på grunnfagsnivå.

Begrepene biologisk og sosialt kjønn blir behandlet som relativt uproblematiske i pensumlitteraturen. Slik jeg oppfatter det, må det være spesielt viktig for sosiologien at våre begreper beskriver fenomener som finnes i samfunnet, i og med at det nettopp er samfunnet vi studerer.

Vi finner en spire til nyskapning i Eva Lundgrens fokus på den nære interaksjonen mellom praktisk forskning og teoribygging. Gjennom forskning må vi avveie hensynet til at samfunnet består av individer mot behovet for å kategorisere.
Litteratur

Danius, Sara: «Själen är kroppens fängelse: om den vanskliga distinktionen mellan kön och genus» i Claudia Lindén og Ulrika Milles (red.): Feministisk bruksanvisning, Norstedt, Stockholm 1995

Lundgren, Eva: Det får da være grenser for kjønn – Voldelig empiri og feministisk teori, Universitetsforlaget, Oslo 1993

Moi, Toril: Hva er en kvinne – Kjønn og kropp i feministisk teori, Gyldendal, Oslo1998

Stormhøj, Christel: «Kønnets regerende dronning» i Kvinder, køn & forskning nr. 2 1999, side 53-66

Viestad, Else: «Den moderne kjønnsideologikritikkens røtter» i Nytt om kvinneforskning nr. 1 1991, side 50-58

Kilder på internett (12 år etter fungerer ikke linkene)

Baaz, Maria Eriksson: «Bortom likhet og särart – Västerlandsk feminism och den Andra kvinnan», 1999, Feministiskt Perspektiv, http://www.wmst.gu.se/fempers/nr498/baaz.html

Frykenfeldht, Towe My: «Kön eller genus eller både och?», mai 2000, http://www.users.wineasy.se/tmf//studier/konellergenus.html