Jeg skal begynne med begynnelsen. I 1822 gifter 22år gamle Guri Johannesdatter Hodnekvam seg med 19-åringen Hans Olsen fra Sørkvingo og flytter dit. Det er ikke så lett å sortere hva som gjelder dem og de ørten andre ved samme navn i samme område, men etter møysommelig eliminering og dobbeltsjekking er jeg nå rimelig sikker på at det var dette tjenesteparet som ble foreldre til Britha Hansdatter i juni 1828 (deres tredje barn). Dessverre for henne har faren da allerede vært død i fire måneder. Det står utrykkelig i kirkeboka at han ikke døde av smittsom sykdom, så vi får vel tro presten på hans ord. Noen videre utdyping av dødsårsaken for 25-åringen finnes ikke. Jeg stusser litt over at datterens dåpsinnførsel ikke sier noe om at faren er død, men tror likevel at det må stemme.
Guri gifter seg igjen året etter med en mann som også heter Hans Olsen, men fra Myking. Sikkert praktisk for henne, men mindre praktisk for bygdebokskribenter og slektsforskere. I det hele tatt tilfører bygdebøkene for Lindås og Masfjorden mer forvirring enn oppklaring rundt Guri. Ett sted står det at den nye mannen het Ole Monsen, men det finner jeg ingen andre steder og slett ikke i noen originalkilder, så gudene må vite hvor de fikk det fra. De blir boende på Sørkvingo/Einerstrand i noen år før de flytter til Hodne og så tilbake til Einerstrand.
Jeg sleit lenge med å finne begravelsen hennes, spesielt siden den ene bygdeboka påstår at hun døde i 1874. Det klarte jeg ikke å finne igjen i kirkeboka, så jeg stryker den opplysningen. Det første treffet som antyda at hun var spedalsk, avskrev jeg fordi alderen var feiltranskribert. Og fordi det virka litt søkt. Leprahistoria virka så fjern, jeg var ikke klar over hvor mange som ble syke og det var helt uventa at en av mine relativt nære forfedre skulle ha hatt noe med den moderne medisinens gjennombrudd å gjøre. Men fortsatt kunne jeg ikke finne henne død noe annet sted. I stedet dukka hun opp som død på pleiestiftelsen 2,5år etter innleggelsen, med riktig alder. Tvilen ble stadig mindre – dette måtte være riktig. Så jeg begav meg inn i selve det digitaliserte lepraarkivet og fant henne som nr. 1161 i pasientfortegnelsene.
Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.
Jeg fikk hjelp til å tyde innførselen. På venstre side står personalia. Det oppgis at hun har friske barn, men ei død søster (sannsynligvis spedalsk), og søsterens sønn legges inn samme sted ikke lenge etter. Alt dette stemmer med den Guri jeg er på jakt etter. På den ganske uleselige høyresida står det at hun har hatt smerter i hendene i mange år og at de litt etter litt har blitt stive, følelsesløse og ubrukelige. Hun har gjentatte utbrudd av flekker på hender og føtter, og også føttene er nå ganske følelsesløse. Mange av symptomene hennes ligner vel så mye på leddgikt, så kanskje hadde hun det også. Men det er liten tvil om at hun var spedalsk.
Jeg tenkte i utgangspunktet at spedalskheten kanskje kunne forklare hvorfor dattera ikke ble gift før hun var 40. Selv om Guri hadde hatt smerter i mange år, er det ganske sannsynlig at det først var ganske nylig at hennes sykdom ble umulig å skjule. Jeg tenker meg at hun kanskje kom på pleiestiftelsen for å skåne familien fra skammen, men det tror jeg aldri vi finner ut. Ille nok for barna å ha ei tante med denne skambelagte sykdommen om de ikke skulle ha ei mor med den også. Det finnes to former for lepra; den knudrete formen er ofte veldig synlig og utvikler seg raskt, mens den glatte angriper nervesystemet og fører til lammelser, sår, deformerte lemmer og betyr ofte et langt og pinefullt liv. Guri hadde uten tvil den langsomme, glatte formen.
Den eldste dattera gifta seg omsider 10 år før moras død. Ofte var det den yngstes oppgave å pleie sine gamle foreldre, så den høye giftealderen kan ikke forklares med det heller. Vi vet ikke og kommer aldri til å få vite hvorfor det drøyde så lenge for Brita. Men moras mysterium er løst og jeg har lært mye om lepra i prosessen.
Hvorfor står ikke dette i noen av bygdebøkene? Hvem vet. Kan det fortsatt ha vært så skambelagt i siste halvdel av 1900-tallet at de ville forbigå det i stillhet? Jeg har vanskelig for å tro det, men på andre områder (som homofiles rettigheter) har samfunnet forandret seg svært mye bare de siste 30 år. Er det jeg som er rar som synes at dette er mye mer interessant enn en stille død av alderdom? Kanskje fant de aldri disse opplysningene? Masfjordsoga ligger på nett. Et søk på «spedalsk» gir to treff, begge fra 1600-tallet. Jeg sendte en epost om saken og fikk rask respons, så nå er sannheten om Guris endelikt kommet med.
Generell bakgrunn
Pleiestiftelsen nr.1 slik den ser ut i dag.
Guri kom altså til pleiestiftelsen som gammel kone. Det var tre år siden Armauer Hansen (1841-1912) hadde funnet bakterien som forårsaker lepra. Det var en stor oppdagelse – det var bare andre gang i verden at en mikroorganisme ble identifisert som sykdomsårsak. Fortsatt kalles lepra Hansens sykdom mange steder. Før oppdagelsen av pencillin og andre antibiotika etter andre verdenskrig, fantes det ingen behandling. Lenge hadde man bare lover, smitteregister – det første i verden, og isolasjon i kampen mot sykdommen.
Historien om spedalskhet representerer begynnelsen på det norske helsesystemet og et gjennombrudd for moderne vitenskap mot gammel overtro. Men det var ikke slik at frykten for de spedalske og stigmatiseringen tok slutt med denne oppdagelsen. Forholdene på leprahospitalene var til dels grusomme. Armauer Hansens gjennombrudd innebar også en ny forståelse av at sykdommen var smittsom, ikke arvelig (men det skulle vise seg at store deler av befolkninga er naturlig immune, så gener spiller en rolle i det). Det ga ikke grunn til å slutte med stigmatisering og utstøting, tvert imot.
Mens Guri var innlagt, vedtok stortinget den første lepraloven (1877). Den skulle spesielt hindre at fattige spedalske gikk på legd, som innebar at de spredte smitten til et stort antall mennesker. Senere kom en mer omfattende lov som vakte mer motstand.
På denne tida hadde Bergen Europas høyeste konsentrasjon av spedalske og hele tre leprasykehus. Et av disse er i dag museum, Lepramuseet i Bergen, det tidligere St.Jørgens hospital (Guri var på Pleiestiftelsen no.1, men vi må anta at forholdene var de samme). St.Jørgen er Skandinavias eldste bevarte sykehus og var i drift fra 1411 til 1946. Jeg må nok dit til sommeren. I tillegg er det på høy tid at jeg leser «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo (handlingen foregår på St.Jørgen, få år etter at Guri døde). I 1880 ble selveste Armauer Hansen fradømt sin stilling fordi han hadde påført pasienten Kari Spidsøen skade i et medisinsk forsøk mot hennes vilje. Dommen fikk ikke de helt store konsekvensene, hverken for forskningsetikken eller legens ettermæle, men er et av de tidligste eksemplene på krav om informert samtykke.
Digitalarkivet om lepraarkivet
Skrekksykdom som ikke dør – forskning.no
Store Norske om lepra
Wikipedia
Om Armauer Hansen
Tarald Stein 