Archive for the ‘Ukategorisert’ Category

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

AMR-ram

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Julepost

Posted: lørdag 17 desember, 2016 by Tarald in Politikk, Ukategorisert
Tags: , , , , , , ,

I år er det kanskje ikke julaftens tekst om Jesu fødsel som er den viktigste bibelteksten, men den som hører til 2. juledag.

Vismennene kom langveisfra for å hylle en konge de hadde lest om i stjernene. Det virka naturlig å troppe opp hos kong Herodes, men han hadde ikke fått noen sønn i det siste. Derimot ble han redd for å miste makta, og beordra at alle guttebarn under to år skulle drepes. Slik hadde det seg at Josef, Maria og den nyfødte Jesus flykta til Egypt og levde der helt til Josef fikk beskjed om at Herodes var død.

Når vi skal feire jul i år, er det i et land der en Herodes rår. Hun sender barn «tilbake» til et land de aldri har kjent, til en krig de en gang flykta fra. Dersom styresmaktene i Egypt rundt år null hadde hatt hennes innstilling, ville vi aldri feira jul eller hørt om Jesus. Det var han som sa at vi skal behandle andre slik vil selv vil bli behandla.

Julebudskapet handler om å vise vennlighet og omtanke for hverandre, ikke avvisninger, asylavslag, svineribbe og alkohol. Er det noen som ønsker å ta jula fra nordmenn er det Sylvi Listhaug.

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

dagfinn-europa

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

dagfinn-vestl

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

dagfinn-gaular

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

dagfinn-nhord

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

dagfinn-sunnm

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

dagfinn-bergen

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

harrietslekt-Norge

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

harrietslekt-Agder

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

harrietslekt-Hordaland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

harrietslekt-Bergen

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

harrietslekt-SF

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

harrietslekt-Nordl

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

aslak_oleson_sukka_large

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

Venstresvik

Posted: fredag 10 juli, 2015 by Tarald in Ukategorisert

Venstre er det partiet hvor størst andel av velgerne har lest partiprogrammet. Samtidig er velgerlojaliteten lavere enn i andre partier. Jeg følte meg hjemme der, så lenge det varte. Jeg leste partiprogrammet og var vel enig i rekordhøye 90%. Så hva skjedde?

De trodde de skulle unngå SV-fella ved å ikke bli med i regjeringa, men det fungerte ikke for min del. Jeg er ikke i tvil om at dersom Ap hadde oppført seg slik FrP har gjort i regjering, spesielt når det gjelder asylrett, ville Venstre krevd regjeringas avgang med det samme. Istedet er jeg som Venstre-velger blitt gissel for en menneske- og kulturfiendtlig regjering jeg bare føler avsky for. Joda, det ser ut til å bli slutt på tvangssteriliseringer, men det tror jeg ville skjedd i denne regjeringsperioden uansett.

Nå er det (dessverre) ikke stortingsvalg som står for døra, men kommune- og fylkestingsvalg. Også her ser vi det samme mønsteret. Takket være samarbeidspartnere og egne liberalister, består 90% av den konkrete politikken fra byrådet av de 10% jeg er uenig i. Det er privatisering som er refrenget, det vil si at de setter alt inn på å sikre udemokratisk kapitalistkontroll over alle viktige samfunnsoppgaver. Hvis man mener at politikere ikke skal ha noe å bestemme over, hvorfor blir man da politiker? Dette er dessuten oppgaver det lønner seg samfunnsøkonomisk at det offentlige har ansvar for. Når kapitalistene kjøper det billig av fellesskapet er det bare de som tjener på det, fullstendig risikofritt siden det dreier seg om sentrale samfunnsoppgaver. Jo, det er nok forresten bra for byråkratiet også (som V påstår at de ikke er så glad i – neivel ja?). Økt hemmelighold og tiggeforbud er heller ikke egnet til å gjøre meg mildere stemt, tvert imot. For all del, Ap er ikke et hakk bedre, men de ville det aldri falt meg inn å stemme på.

Så det gikk forsåvidt slik jeg frykta i utgangspunktet: Mitt engasjement i partipolitikken ble kortvarig og desillusjonerende.

Paradoksalt nok er jeg tilbake der jeg starta, men med et ganske annet utgangspunkt. Jeg vil nå for enhver pris unngå å stemme på et parti som kan komme i nærheten av regjeringsmakt. Jeg har sett med egne øyne hvordan makt korrumperer, og det vil jeg ikke bidra til. Som kronisk opposisjonell, med protest som viktigste instinkt, føles det mer som meg. Selv om jeg da altså ender tilbake på Rødt.

Venstre har kanskje det beste partiprogrammet, men Rødt er mer lojal mot sine velgere. Jeg har vurdert å stemme blankt, men det ville føles som å gi helt opp. Dessuten mener jeg at Rødt burde inn på stortinget, om så bare for balansens skyld. Fullstendig uenig med dem er jeg heller ikke, da ville jeg ikke stemt på dem. I lokalvalget er det i alle fall riktig for meg å stemme Rødt, så får vi ta stortingsvalget når det kommer. Det blir lenge til neste gang jeg stemmer Venstre, det er sikkert!

Jeg er altså ikke mer sosialist nå enn jeg var ved forrige valg, bare enda mer desillusjonert. Om mulig har jeg enda lavere tanker om Folket. Jeg har gitt opp ethvert håp om å finne tilhørighet i et parti og innsett at politikk dreier seg om kompromisser, som jeg er imot.

Årets norske sesong er for lengst over. Siden har jeg sittet limt til episodene fra Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika som ligger på YouTube (link til spilleliste med mine favoritter). Utgangspunktet var en italiener og en tysker som innvandra til Bergen på 1700-tallet. Kunne det være mulig å finne ut mer om de delene av slekta?

Allerede i løpet av de norske programmene skjønte jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle om du vet hvem kjendisene er. Dermed var veien kort til utenlandske kjendiser jeg aldri hadde hørt om. På veien ble jeg fullstendig hekta og svært fascinert over de ulike landenes ulike innfallsvinkel til programmet.

  • USA har de kjedeligste episodene (med unntak av Irland), med masse militærhistorie eller linjer tilbake til kongelige i Europa, ispedd slaveri. Og fryktelig plaga av produktplassering fra ancestry. Fordelen er høyere andel av kjendiser som selv nordmenn uten popkulturell dannelse har hørt om. USA er et land av innvandrere fra alle verdenshjørner, så man får fort inn mye verdenshistorie. For meg er det også et pluss med litt kvekerhistorie fra Pennsylvania.
  • De britiske episodene er pussig nok de som ligner mest på de norske, men med mange flere episoder og kjendiser å ta av. Også her får man inn mye verdenshistorie, vi snakker om et enormt imperium. En av mine favoritter er den skotske skuespilleren som stammer fra en indisk barnebrud (Billy Connolly).
  • Australia fokuserer på ganske nær historie og gir et fascinerende innblikk i aboriginernes historie. Dessuten får vi innblikk i mer utradisjonelle kilder i slektsgranskning. Dessverre er de fleste episodene nå borte fra Youtube.
  • Sør-Afrikas episoder ligger nært de Australske i formen. Min favoritt så langt er Patricia Glyns søken etter tilhørighet i kolonialismens etterdønninger.

Jeg skulle gjerne sett de norske episodene igjen for å sammenligne. Det aner meg at de norske kjendisene burde bli flinkere til å stille spørsmål og ikke gi inntrykk av at informasjonen bare dumper ned i fanget deres.