Archive for the ‘Ukategorisert’ Category

Årets norske sesong er for lengst over. Siden har jeg sittet limt til episodene fra Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika som ligger på YouTube (link til spilleliste med mine favoritter). Utgangspunktet var en italiener og en tysker som innvandra til Bergen på 1700-tallet. Kunne det være mulig å finne ut mer om de delene av slekta?

Allerede i løpet av de norske programmene skjønte jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle om du vet hvem kjendisene er. Dermed var veien kort til utenlandske kjendiser jeg aldri hadde hørt om. På veien ble jeg fullstendig hekta og svært fascinert over de ulike landenes ulike innfallsvinkel til programmet.

  • USA har de kjedeligste episodene (med unntak av Irland), med masse militærhistorie eller linjer tilbake til kongelige i Europa, ispedd slaveri. Og fryktelig plaga av produktplassering fra ancestry. Fordelen er høyere andel av kjendiser som selv nordmenn uten popkulturell dannelse har hørt om. USA er et land av innvandrere fra alle verdenshjørner, så man får fort inn mye verdenshistorie. For meg er det også et pluss med litt kvekerhistorie fra Pennsylvania.
  • De britiske episodene er pussig nok de som ligner mest på de norske, men med mange flere episoder og kjendiser å ta av. Også her får man inn mye verdenshistorie, vi snakker om et enormt imperium. En av mine favoritter er den skotske skuespilleren som stammer fra en indisk barnebrud (Billy Connolly).
  • Australia fokuserer på ganske nær historie og gir et fascinerende innblikk i aboriginernes historie. Dessuten får vi innblikk i mer utradisjonelle kilder i slektsgranskning. Dessverre er de fleste episodene nå borte fra Youtube.
  • Sør-Afrikas episoder ligger nært de Australske i formen. Min favoritt så langt er Patricia Glyns søken etter tilhørighet i kolonialismens etterdønninger.

Jeg skulle gjerne sett de norske episodene igjen for å sammenligne. Det aner meg at de norske kjendisene burde bli flinkere til å stille spørsmål og ikke gi inntrykk av at informasjonen bare dumper ned i fanget deres.

Transperson i slektstreet

Posted: mandag 30 mars, 2015 by Tarald in Ukategorisert
Screenshot 2015-03-30 18.43.19

Her har jeg laga en fiktiv familie der alle barna er transpersoner av ulikt slag.

Det er vanlig å registrere folk med fødenavn. Det gjør det lettere å holde oversikt selv når folk gifter seg flere ganger. Hvorfor skal det være annerledes for transpersoner?

Det er flere grunner til det. Den første handler om bruksområdet for slektstreet. Dersom det bare skal ligge på din egen PC eller i ei skuff, kan du registrere det hvordan du vil. Men skal det deles med andre, bør du tenke på om du «outer» en transperson. Transfolk er utsatt for trakassering og hatvold. Ved å identitfisere en person som trans* kan du bli medskyldig.

Den andre grunnen handler om respekt. Transfolk kjemper hardt for retten til å definere seg selv. Ved f.eks. å registrere en transmann som kvinne sier du at du ikke bryr deg og at du gjerne bidrar til å utradere personen fra historien. Jeg håper at det ikke er din intensjon.

Å bruke transpersoners fødenavn er ikke det samme som å registrere kvinner med etternavnet de hadde før ekteskap. Etternavn handler om slektstilhørighet, og det er derfor logisk å bruke det etternavnet de ble født med. Fornavn handler derimot om identitet og individualitet (i alle fall i vår tid). Dessuten er det oftest kjønnsbestemt.

Noen slektsprogram har bare to alternativer for kjønn. Andre har et tredje alternativ («kjønn ukjent») som kan brukes for transpersoner uten barn. Det er også mulig å registrere alternative navn, men unngå «outing». De fleste program har mulighet for private notater som ikke vil vises på nett. Man bør alltid spørre nålevende om de samtykker til at informasjon legges ut, og dette er ekstra viktig når det gjelder transpersoner. Spør hvordan de vil registreres!

For transpersoner som har barn byr slektsprogrammene på teknologiske begrensninger. Det er i mange programmer ikke mulig å registrere to menn som foreldre til samme barn. Jeg stod for eksempel overfor valget om å registrere min ex eller meg som kvinne. Begge deler er like feil, men siden det er jeg som er slektsforskeren, valgte jeg å sette mitt eget kjønn som kvinne. Dermed viser slektstreet ganske tydelig at jeg er transmann, eller i alle fall homo. For meg er ikke dette noe problem, men det kan det være for andre.

Her har jeg gått ut fra at transpersonen i slektstreet fortsatt lever. Ikke fordi transkjønn er en ny oppfinnelse, men fordi tidligere tiders transpersoner var tvunget til å leve skjult. En del vil støte på transpersoner som har dødd ganske nylig. Da beveger man seg fort inn i et minefelt hos etterlatte som kanskje ikke aksepterer den avdødes identitet. Ekstra vanskelig kan det bli når dødsårsaken er selvmord (selvmordshyppigheten blant transfolk er ekstremt høy). Likevel mener jeg at det i slike tilfeller er viktig å synliggjøre kjønnsmangfoldet. Jeg ville for eksempel blitt veldig glad for å finne ei grandtante som var trans, der dette var tydelig respektert i et slektstre. Det kan være vel så viktig for kommende generasjoner å se at det fantes en transperson i slekta, som det er for familien å skjule det samme. Dette er et område hvor sleksforskere har en viktig rolle som historieskrivere.

Til slutt vil jeg nevne den vanlige misforståelsen om at det kroppslige kjønnet man fødes med er det mest opprinnelige. Både kroppslig og mentalt kjønn dannes i fosterlivet og er resultat av kompliserte prosesser som involverer både gener, hormoner og ytre påvirkning. Derfor finnes det et utall varianter som faller utenfor tokjønnssystemet også kroppslig. Hvis du spør noen hvem de er, vil de færreste begynne å ramse opp kroppsdeler. Identitet er viktigere enn biologi.

Se også Trans for historikere

Førti dager uten skygge av Olivier Truc er noe så sjeldent som en kriminalroman/thriller som bør leses av alle nordmenn.

Først var jeg skeptisk. Kan en franskmann skrive om Finnmark? Dessuten liker jeg som kjent ikke thrillere, siden dynamikken ofte avhenger av en uintelligent hovedperson eller lite troverdige hendelser. Slik er det ikke her. Hovedpersonen Klemet Nango er ikke uintelligent, bare svært forsiktig (med god grunn) og uten ambisjoner. Til gjengjeld er partneren i reinpolitiet, søringen Nina Nansen, både intuitiv og naiv, men like fullt intelligent. Og hendelsene er så troverdige at man fryser på ryggen.

Sapmi sett fra Frankrike er selvsagt eksotisk, men ikke mer eksotisk enn at skildringen er realistisk. Faktisk viser det seg å være en styrke at forfatteren ikke tilhører kolonimaktene i nordområdene (Norge, Sverige, Finnland). Truc skriver et speil vi kan se oss selv gjennom og skjemmes. Førti dager uten skygge er en tankevekkende roman, og til dels også provoserende for de aller fleste, vil jeg tro. Dette er en sjeldenhet i spenningslitteraturen.

Romanen foregår hovedsakelig i og rundt Kautokeino. Det er derfor naturlig å sammenligne den med Kautokeino en blodig kniv som jeg leste i fjor. Bøkene er svært forskjellige, og det tror jeg delvis skyldes forfatternes tilknytning til stedet. Fjorårets bok forsøkte å gi et bilde av samisk samtid og samiske særegenheter. Trucs bilde av Kautokeino etterlater derimot en bedre forståelse for koloniseringens psykologi – og en skremmende sådan. Det trekkes klare paraleller mellom Sapmi og Kongo, noe som burde skremme alle med en viss forståelse av kolonihistorie.

Innslaget av konspirasjon og korrupsjon er på et troverdig nivå, for en gangs skyld. Det er noe av det som er så skremmende. Romanen beskriver den typen korrupsjon som mest sannsynlig finnes på mange småsteder i Norge, iblandet konfllikten mellom rasister og samer.

En av innvendingene mine etter å ha lest boka er hovedsakelig knytta til oversettelse. Ville det ikke være naturlig å bruke samiske ord for samiske ting når dette er ord som er allment kjent i Norge? Jeg tenker spesielt på ord som lavvo versus telt. Når det gjelder karakterene synes jeg nok at noen av dem blir litt vel endimensjonalt onde, og at fortelleren er for allvitende. Vi får innblikk i de fleste karakterenes tanker og følelser, uten at det gjør dem mer nyanserte, og for en sjangerpurist som meg blir det støy. Likevel er boka den beste jeg har lest i thriller-sjangeren og anbefales på det sterkeste. Mens flere av karakterene er typer, gir de til sammen et nyansert bilde av samer og nordmenn/svensker.

Hovedpersonene fortjener ekstra skryt. Klemet og Nina er så flerdimensjonale at jeg inderlig håper forfatteren vil bruke dem igjen. Klemet er eneste same i politiet og har et ambivalent forhold til sin samiske bakgrunn, som inkluderer en bestefar som ga opp reindrift, læstadiansk familie og en barndom på fornorskingsinternat. I Nina ser jeg meg selv da jeg kom til Nord-Norge som 18-åring. Også hun kommer fra Vestlandet, riktignok fra bibelbeltet rundt Stavanger. Begge karakterene har stoff i seg til flere bøker. Til sammen gjør de at bildene av både kolonimakten og samene blir nyansert og antyder håp for framtida, noe som ellers er mangelvare i romanuniverset. Førti dager uten skygge er en dyster samtidsskildring som kanskje kan føre til økt selvinnsikt for nordmenn.

Truc_FortiDagerUtenSkygge

(Og så lurer jeg på hvorfor ingen av mine samiske venner har fortalt meg om Juksakka – gudinnen som forvandler jenter til gutter?!)

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd. (mer…)

Makramé

Posted: lørdag 6 oktober, 2012 by Tarald in Ukategorisert
Tags: , , ,

Jeg liker ikke å følge oppskrifter, men foretrekker å improvisere når jeg lager ting. Det er nok derfor (og fordi jeg ikke er så fryktelig praktisk anlagt) at resultatene ikke alltid blir like bra. Nå har jeg makramert litt, er endelig ferdig og tenkte jeg skulle vise fram resultata:

Armbånd jeg laga til dattra mi. Hun synes det er fint, og det er hovedsaken.

Ampel til potteplante

Jeg fant ei veldig bra side med masse oppskrifter (for dem som liker det) og en stor oversikt over ulike knuter man kan bruke.

2011 til vurdering

Posted: søndag 1 januar, 2012 by Tarald in Ukategorisert

Da var 2011 endelig over. Bortsett fra 22/7 kommer dette året til å gå i min glemmebok ganske fort, og det vil ikke være noe stort tap. Måtte 2012 bli betydelig bedre! Fra 2011 tar jeg likevel med meg:

  • Gode venner (noen nye og noen bedre siden forrige årsskifte)
  • Dyra mine
  • Diverse manus, mer eller mindre ferdige (flest av de sistnevnte)
  • Tro på egne evner
  • En grei familie

Jeg har bestemt meg for å avpasse nyttårsforsettene etter mitt generelle energinivå, og har derfor bare ett nyttårsforsett: Å fullføre ungdomsromanen og få den utgitt (eller i det minste antatt.

Her er utdrag fra bloggstatistiskken for året som var (og heldigvis aldri kommer tilbake): (mer…)

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved. (mer…)