Stakkars lønnsslaver!

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Julepost

I år er det kanskje ikke julaftens tekst om Jesu fødsel som er den viktigste bibelteksten, men den som hører til 2. juledag.

Vismennene kom langveisfra for å hylle en konge de hadde lest om i stjernene. Det virka naturlig å troppe opp hos kong Herodes, men han hadde ikke fått noen sønn i det siste. Derimot ble han redd for å miste makta, og beordra at alle guttebarn under to år skulle drepes. Slik hadde det seg at Josef, Maria og den nyfødte Jesus flykta til Egypt og levde der helt til Josef fikk beskjed om at Herodes var død.

Når vi skal feire jul i år, er det i et land der en Herodes rår. Hun sender barn «tilbake» til et land de aldri har kjent, til en krig de en gang flykta fra. Dersom styresmaktene i Egypt rundt år null hadde hatt hennes innstilling, ville vi aldri feira jul eller hørt om Jesus. Det var han som sa at vi skal behandle andre slik vil selv vil bli behandla.

Julebudskapet handler om å vise vennlighet og omtanke for hverandre, ikke avvisninger, asylavslag, svineribbe og alkohol. Er det noen som ønsker å ta jula fra nordmenn er det Sylvi Listhaug.

Bestens slektskart

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Farmors slektsgeografi

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

Et drap i 1577

I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes  forliksbrevet gjengitt.

Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.

De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.

Venstresvik

Venstre er det partiet hvor størst andel av velgerne har lest partiprogrammet. Samtidig er velgerlojaliteten lavere enn i andre partier. Jeg følte meg hjemme der, så lenge det varte. Jeg leste partiprogrammet og var vel enig i rekordhøye 90%. Så hva skjedde?

De trodde de skulle unngå SV-fella ved å ikke bli med i regjeringa, men det fungerte ikke for min del. Jeg er ikke i tvil om at dersom Ap hadde oppført seg slik FrP har gjort i regjering, spesielt når det gjelder asylrett, ville Venstre krevd regjeringas avgang med det samme. Istedet er jeg som Venstre-velger blitt gissel for en menneske- og kulturfiendtlig regjering jeg bare føler avsky for. Joda, det ser ut til å bli slutt på tvangssteriliseringer, men det tror jeg ville skjedd i denne regjeringsperioden uansett.

Nå er det (dessverre) ikke stortingsvalg som står for døra, men kommune- og fylkestingsvalg. Også her ser vi det samme mønsteret. Takket være samarbeidspartnere og egne liberalister, består 90% av den konkrete politikken fra byrådet av de 10% jeg er uenig i. Det er privatisering som er refrenget, det vil si at de setter alt inn på å sikre udemokratisk kapitalistkontroll over alle viktige samfunnsoppgaver. Hvis man mener at politikere ikke skal ha noe å bestemme over, hvorfor blir man da politiker? Dette er dessuten oppgaver det lønner seg samfunnsøkonomisk at det offentlige har ansvar for. Når kapitalistene kjøper det billig av fellesskapet er det bare de som tjener på det, fullstendig risikofritt siden det dreier seg om sentrale samfunnsoppgaver. Jo, det er nok forresten bra for byråkratiet også (som V påstår at de ikke er så glad i – neivel ja?). Økt hemmelighold og tiggeforbud er heller ikke egnet til å gjøre meg mildere stemt, tvert imot. For all del, Ap er ikke et hakk bedre, men de ville det aldri falt meg inn å stemme på.

Så det gikk forsåvidt slik jeg frykta i utgangspunktet: Mitt engasjement i partipolitikken ble kortvarig og desillusjonerende.

Paradoksalt nok er jeg tilbake der jeg starta, men med et ganske annet utgangspunkt. Jeg vil nå for enhver pris unngå å stemme på et parti som kan komme i nærheten av regjeringsmakt. Jeg har sett med egne øyne hvordan makt korrumperer, og det vil jeg ikke bidra til. Som kronisk opposisjonell, med protest som viktigste instinkt, føles det mer som meg. Selv om jeg da altså ender tilbake på Rødt.

Venstre har kanskje det beste partiprogrammet, men Rødt er mer lojal mot sine velgere. Jeg har vurdert å stemme blankt, men det ville føles som å gi helt opp. Dessuten mener jeg at Rødt burde inn på stortinget, om så bare for balansens skyld. Fullstendig uenig med dem er jeg heller ikke, da ville jeg ikke stemt på dem. I lokalvalget er det i alle fall riktig for meg å stemme Rødt, så får vi ta stortingsvalget når det kommer. Det blir lenge til neste gang jeg stemmer Venstre, det er sikkert!

Jeg er altså ikke mer sosialist nå enn jeg var ved forrige valg, bare enda mer desillusjonert. Om mulig har jeg enda lavere tanker om Folket. Jeg har gitt opp ethvert håp om å finne tilhørighet i et parti og innsett at politikk dreier seg om kompromisser, som jeg er imot.

Hvem tror du at du er? Youtube edition

Årets norske sesong er for lengst over. Siden har jeg sittet limt til episodene fra Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika som ligger på YouTube (link til spilleliste med mine favoritter). Utgangspunktet var en italiener og en tysker som innvandra til Bergen på 1700-tallet. Kunne det være mulig å finne ut mer om de delene av slekta?

Allerede i løpet av de norske programmene skjønte jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle om du vet hvem kjendisene er. Dermed var veien kort til utenlandske kjendiser jeg aldri hadde hørt om. På veien ble jeg fullstendig hekta og svært fascinert over de ulike landenes ulike innfallsvinkel til programmet.

• USA har de kjedeligste episodene (med unntak av Irland), med masse militærhistorie eller linjer tilbake til kongelige i Europa, ispedd slaveri. Og fryktelig plaga av produktplassering fra ancestry. Fordelen er høyere andel av kjendiser som selv nordmenn uten popkulturell dannelse har hørt om. USA er et land av innvandrere fra alle verdenshjørner, så man får fort inn mye verdenshistorie. For meg er det også et pluss med litt kvekerhistorie fra Pennsylvania.
• De britiske episodene er pussig nok de som ligner mest på de norske, men med mange flere episoder og kjendiser å ta av. Også her får man inn mye verdenshistorie, vi snakker om et enormt imperium. En av mine favoritter er den skotske skuespilleren som stammer fra en indisk barnebrud (Billy Connolly).
• Australia fokuserer på ganske nær historie og gir et fascinerende innblikk i aboriginernes historie. Dessuten får vi innblikk i mer utradisjonelle kilder i slektsgranskning. Dessverre er de fleste episodene nå borte fra Youtube.
• Sør-Afrikas episoder ligger nært de Australske i formen. Min favoritt så langt er Patricia Glyns søken etter tilhørighet i kolonialismens etterdønninger.

Jeg skulle gjerne sett de norske episodene igjen for å sammenligne. Det aner meg at de norske kjendisene burde bli flinkere til å stille spørsmål og ikke gi inntrykk av at informasjonen bare dumper ned i fanget deres.

Transperson i slektstreet

Her har jeg laga en fiktiv familie der alle barna er transpersoner av ulikt slag.

Det er vanlig å registrere folk med fødenavn. Det gjør det lettere å holde oversikt selv når folk gifter seg flere ganger. Hvorfor skal det være annerledes for transpersoner?

Det er flere grunner til det. Den første handler om bruksområdet for slektstreet. Dersom det bare skal ligge på din egen PC eller i ei skuff, kan du registrere det hvordan du vil. Men skal det deles med andre, bør du tenke på om du «outer» en transperson. Transfolk er utsatt for trakassering og hatvold. Ved å identitfisere en person som trans* kan du bli medskyldig.

Den andre grunnen handler om respekt. Transfolk kjemper hardt for retten til å definere seg selv. Ved f.eks. å registrere en transmann som kvinne sier du at du ikke bryr deg og at du gjerne bidrar til å utradere personen fra historien. Jeg håper at det ikke er din intensjon.

Å bruke transpersoners fødenavn er ikke det samme som å registrere kvinner med etternavnet de hadde før ekteskap. Etternavn handler om slektstilhørighet, og det er derfor logisk å bruke det etternavnet de ble født med. Fornavn handler derimot om identitet og individualitet (i alle fall i vår tid). Dessuten er det oftest kjønnsbestemt.

Noen slektsprogram har bare to alternativer for kjønn. Andre har et tredje alternativ («kjønn ukjent») som kan brukes for transpersoner uten barn. Det er også mulig å registrere alternative navn, men unngå «outing». De fleste program har mulighet for private notater som ikke vil vises på nett. Man bør alltid spørre nålevende om de samtykker til at informasjon legges ut, og dette er ekstra viktig når det gjelder transpersoner. Spør hvordan de vil registreres!

For transpersoner som har barn byr slektsprogrammene på teknologiske begrensninger. Det er i mange programmer ikke mulig å registrere to menn som foreldre til samme barn. Jeg stod for eksempel overfor valget om å registrere min ex eller meg som kvinne. Begge deler er like feil, men siden det er jeg som er slektsforskeren, valgte jeg å sette mitt eget kjønn som kvinne. Dermed viser slektstreet ganske tydelig at jeg er transmann, eller i alle fall homo. For meg er ikke dette noe problem, men det kan det være for andre.

Her har jeg gått ut fra at transpersonen i slektstreet fortsatt lever. Ikke fordi transkjønn er en ny oppfinnelse, men fordi tidligere tiders transpersoner var tvunget til å leve skjult. En del vil støte på transpersoner som har dødd ganske nylig. Da beveger man seg fort inn i et minefelt hos etterlatte som kanskje ikke aksepterer den avdødes identitet. Ekstra vanskelig kan det bli når dødsårsaken er selvmord (selvmordshyppigheten blant transfolk er ekstremt høy). Likevel mener jeg at det i slike tilfeller er viktig å synliggjøre kjønnsmangfoldet. Jeg ville for eksempel blitt veldig glad for å finne ei grandtante som var trans, der dette var tydelig respektert i et slektstre. Det kan være vel så viktig for kommende generasjoner å se at det fantes en transperson i slekta, som det er for familien å skjule det samme. Dette er et område hvor sleksforskere har en viktig rolle som historieskrivere.

Til slutt vil jeg nevne den vanlige misforståelsen om at det kroppslige kjønnet man fødes med er det mest opprinnelige. Både kroppslig og mentalt kjønn dannes i fosterlivet og er resultat av kompliserte prosesser som involverer både gener, hormoner og ytre påvirkning. Derfor finnes det et utall varianter som faller utenfor tokjønnssystemet også kroppslig. Hvis du spør noen hvem de er, vil de færreste begynne å ramse opp kroppsdeler. Identitet er viktigere enn biologi.

Se også Trans for historikere

Lest: Førti dager uten skygge

Førti dager uten skygge av Olivier Truc er noe så sjeldent som en kriminalroman/thriller som bør leses av alle nordmenn.

Først var jeg skeptisk. Kan en franskmann skrive om Finnmark? Dessuten liker jeg som kjent ikke thrillere, siden dynamikken ofte avhenger av en uintelligent hovedperson eller lite troverdige hendelser. Slik er det ikke her. Hovedpersonen Klemet Nango er ikke uintelligent, bare svært forsiktig (med god grunn) og uten ambisjoner. Til gjengjeld er partneren i reinpolitiet, søringen Nina Nansen, både intuitiv og naiv, men like fullt intelligent. Og hendelsene er så troverdige at man fryser på ryggen.

Sapmi sett fra Frankrike er selvsagt eksotisk, men ikke mer eksotisk enn at skildringen er realistisk. Faktisk viser det seg å være en styrke at forfatteren ikke tilhører kolonimaktene i nordområdene (Norge, Sverige, Finnland). Truc skriver et speil vi kan se oss selv gjennom og skjemmes. Førti dager uten skygge er en tankevekkende roman, og til dels også provoserende for de aller fleste, vil jeg tro. Dette er en sjeldenhet i spenningslitteraturen.

Romanen foregår hovedsakelig i og rundt Kautokeino. Det er derfor naturlig å sammenligne den med Kautokeino en blodig kniv som jeg leste i fjor. Bøkene er svært forskjellige, og det tror jeg delvis skyldes forfatternes tilknytning til stedet. Fjorårets bok forsøkte å gi et bilde av samisk samtid og samiske særegenheter. Trucs bilde av Kautokeino etterlater derimot en bedre forståelse for koloniseringens psykologi – og en skremmende sådan. Det trekkes klare paraleller mellom Sapmi og Kongo, noe som burde skremme alle med en viss forståelse av kolonihistorie.

Innslaget av konspirasjon og korrupsjon er på et troverdig nivå, for en gangs skyld. Det er noe av det som er så skremmende. Romanen beskriver den typen korrupsjon som mest sannsynlig finnes på mange småsteder i Norge, iblandet konfllikten mellom rasister og samer.

En av innvendingene mine etter å ha lest boka er hovedsakelig knytta til oversettelse. Ville det ikke være naturlig å bruke samiske ord for samiske ting når dette er ord som er allment kjent i Norge? Jeg tenker spesielt på ord som lavvo versus telt. Når det gjelder karakterene synes jeg nok at noen av dem blir litt vel endimensjonalt onde, og at fortelleren er for allvitende. Vi får innblikk i de fleste karakterenes tanker og følelser, uten at det gjør dem mer nyanserte, og for en sjangerpurist som meg blir det støy. Likevel er boka den beste jeg har lest i thriller-sjangeren og anbefales på det sterkeste. Mens flere av karakterene er typer, gir de til sammen et nyansert bilde av samer og nordmenn/svensker.

Hovedpersonene fortjener ekstra skryt. Klemet og Nina er så flerdimensjonale at jeg inderlig håper forfatteren vil bruke dem igjen. Klemet er eneste same i politiet og har et ambivalent forhold til sin samiske bakgrunn, som inkluderer en bestefar som ga opp reindrift, læstadiansk familie og en barndom på fornorskingsinternat. I Nina ser jeg meg selv da jeg kom til Nord-Norge som 18-åring. Også hun kommer fra Vestlandet, riktignok fra bibelbeltet rundt Stavanger. Begge karakterene har stoff i seg til flere bøker. Til sammen gjør de at bildene av både kolonimakten og samene blir nyansert og antyder håp for framtida, noe som ellers er mangelvare i romanuniverset. Førti dager uten skygge er en dyster samtidsskildring som kanskje kan føre til økt selvinnsikt for nordmenn.

(Og så lurer jeg på hvorfor ingen av mine samiske venner har fortalt meg om Juksakka – gudinnen som forvandler jenter til gutter?!)

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Makramé

Jeg liker ikke å følge oppskrifter, men foretrekker å improvisere når jeg lager ting. Det er nok derfor (og fordi jeg ikke er så fryktelig praktisk anlagt) at resultatene ikke alltid blir like bra. Nå har jeg makramert litt, er endelig ferdig og tenkte jeg skulle vise fram resultata:

Armbånd jeg laga til dattra mi. Hun synes det er fint, og det er hovedsaken.

Ampel til potteplante

Jeg fant ei veldig bra side med masse oppskrifter (for dem som liker det) og en stor oversikt over ulike knuter man kan bruke.

2011 til vurdering

Da var 2011 endelig over. Bortsett fra 22/7 kommer dette året til å gå i min glemmebok ganske fort, og det vil ikke være noe stort tap. Måtte 2012 bli betydelig bedre! Fra 2011 tar jeg likevel med meg:

• Gode venner (noen nye og noen bedre siden forrige årsskifte)
• Dyra mine
• Diverse manus, mer eller mindre ferdige (flest av de sistnevnte)
• Tro på egne evner
• En grei familie

Jeg har bestemt meg for å avpasse nyttårsforsettene etter mitt generelle energinivå, og har derfor bare ett nyttårsforsett: Å fullføre ungdomsromanen og få den utgitt (eller i det minste antatt.

Her er utdrag fra bloggstatistiskken for året som var (og heldigvis aldri kommer tilbake):

Esben Esther Pirelli Benestad, Rikshospitalet og Helsetilsynet

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved.

TRANSparenting

Veldig gjenkjennelig. Viktig med fokus på dette!

Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.

Guy Named Joe hi res

Det irriterer meg

Oslo er byen der snøen ligner finkorna sand. Centimeterdyp ligger den på fortauene og feies (sic!)vekk fra gatene, som om det faktisk dreide seg om sand. Hadde det enda vært sand, ville man i alle fall fått feste mot blankholka som ligger nederst…

Nå har det snødd i flere uker, men det ser ikke ut som om noen har tenkt på å finne fra skikkelgie brøytebiler eller lastebiler for å kjøre vekk snøen. Kanskje de tror at snøens konsistens og dybde beskytter byens innbyggere mot lårhalsbrudd når de faller? I såfall synes jeg de ansvarlige burde utrede om det faktisk stemmer. Jeg vil faktisk tro at det ikke har noen betydning. Det har derimot kombinasjonen fem cm snø over blankpolert is…

En del av fortida er borte

Farmora mi døde i går morges. Hun var den siste gjenlevende av besteforeldra mine. Det er lenge sia jeg snakka med henne. Hun hadde ikke noe enkelt liv og var mye syk. Foreldra mine ga opp å forklare henne om navnebyttet mitt. Det kan jeg godt forstå, men det var nok medvirkende årsak til at jeg ikke følte for å besøke henne de siste åra.

Den siste som kalte meg noe anna enn Tarald er borte for godt. Jeg håper hun nå endelig finner hvile.

Tigerstaden er mitt hjem

Ja, nå har jeg flytta. Det var en anstrengende øvelse som jeg håper å slippe i alle fall de kommende fem åra. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har venner som stilte opp og hjalp meg! Uten Frank og Kevin hadde jeg aldri klart det.

Vi ankom torsdag, totalt utslitt etter 27 timer på veien gjennom Finland og Sverige. For første gang på i alle fall 6 år, satt jeg bak rattet. Riktignok var det midt på natta og nesten ingen trafikk. Det var en liten test jeg måtte gjennom for min egen del. Det gikk veldig bra. Å kjøre i tettbygde strøk på mer trafikkerte tider av døgnet er jeg nok ikke klar for ennå. Fordelen med å bo i Oslo er jo at jeg ikke trenger bil til noe som helst.

Det var ikke før i kveld, søndag, at jeg fikk mitt mobile bredbånd til å fungere. Det er mange ting jeg har tenkt at jeg skulle blogge om i dagene som gikk, men nå har jeg selvsagt glemt det. Jeg kommer i alle fall ikke til å beskrive møtet med gynekologen som fortalte meg at hvis Helsetilsynet avslår klagen min, er min eneste redning å få kreft. Oppskrift på hvordan man pådrar seg kreft i eggstokkene mottas med stor takknemlighet!