10-årsjubileum for Frikar

Frikar har 10-årsjubileum denne våren. Det er et bittersøtt jubileum. Jeg skulle ønske at den ikke ble min siste diktsamling. Den representerer en sorg over alt som ikke ble noe av, meninga med livet som forsvant. Men det er også fint å tenke på at jeg fikk oppfylt min store drøm om å bli forfatter, om enn kortvarig.

Når jeg i anledning jubileet deler samtlige dikt på instagram får jeg bekrefta at dikta fortsatt har et liv. Jeg får spørsmål om hvor man får tak i boka og oppdager til min store overraskelse at den fortsatt er i salg hos Haugen og Ark (som også har den 12 år gamle Framandkar!). Jeg blir reint rørt, selv om det sikkert mest skyldes tilfeldigheter og manglende avsetning.

Lansering: Framandkar app

Appen er ferdig!

Kjøp her
Sellfy-pris: 5,90€ (ca.50kr)

Framandkar handlar om identitet, kjønn og kropp. Dikta er korte og tilsynelatande enkle. Framandkar er Tarald Steins første diktsamling. Den trykte utgåva kom i 2008 på Tiden forlag, men er no endeleg tilgjengeleg som android-app. Dette er T.S. forlag si andre utgjeving, på under eit halvår.

I tillegg til alle dikta du finn i den trykte utgåva av Framandkar, finn du også 5 dikt frå Frikar og rabatt-link til Sprik.

Tarald Steins forlag
ISBN 978-82-999604-1-0

Appen er utvikla med tanke på telefon, men skal fungere på nettbrett og. For å få installere den må du kanskje godkjenne appar frå ukjende kjelder (du kan slå på sperra igjen så snart installasjonen er gjort).

Så langt har ikkje utviklinga av appen kosta anna enn tid og krefter. Dersom eg skal laste han opp til Google Play, kostar det ca 170kr/år. Kanskje eg gjer det når eg får litt ekstra pengar (noko som knapt skjer). Fjerning av annonsene vil koste 900kr/år, så det er dessverre ikkje noko eg tek meg råd til no. Det er lite sannsynleg at han vil verte tilgjengeleg for iPhone og iPad.

Veien til app

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Dikt for sorg

Dikta nedenfor er ment å brukes. Jeg ber likevel om at copyright respekteres, slik at diktene ikke siteres uten forfatterens navn (Tarald Stein).

 

Var dette
alt
Lat meg sjå lika
Eg vil identifisere
dei døde som meg sjølv

 

Tida kjem ikkje
Blomane vert plast
samlar støv
Natt vert ikkje
skild frå dag
Dagane strekkjer seg
ut av kalenderen

 

Gå langsomt gjennom orda
Gå langs setningene
uten hastverk
Gå med bare føtter
over mjuke bokstaver
over disse broene
mellom oss

 

Jeg legger dette diktet
som kompress mot håndleddet ditt
legger det som plaster
på alle sårene som ikke syns

Her er et glass vann
legg orda mine på tunga
og svelg
så holder du ut litt til

Med pennen vil jeg tråkle huden din
og håpet ditt
sammen

Forfatteren anbefaler: Et diktet barn av Monica Aasprong

Dette er ei av de aller beste diktsamlingene jeg har lest på lenge. Dette til tross for at jeg er tilhenger av diktsamlinger på under 100 sider, mens denne er på over 300! Jeg blir fort litt kritisk til bøker som så åpenbart baserer seg på en (god) ide (konsept), men her fungerer det svært godt. Her finnes gode enkeltdikt, men samlingen bør leses i sammenheng ettersom den forteller en historie. Jeg må innrømme at jeg ble inspirert av den. Innimellom flommer den over av futt og overskudd, og den var forfriskende annerledes å lese. Noen av diktene klarer dessuten å romme en urovekkende følelse, og sånt er jeg svak for.

Pax poeta

I 2003 kom det ut en antologi med dette navnet. Anledningen var krigen i Irak.

Pax Poeta, Samlaget 2003

Når Norge nå er i krig igjen (og fortsatt) blir jeg minna om denne boka, som jeg hadde med to dikt i:

 

Eg er i krig med
verda
krigar og eg med

 

 

Kyss
Er dette
okkupasjon eller
frigjøring
Blir jeg revet fra hverandre eller
føyd sammen
Er tunga di ei fremmed makt eller
del av meg selv
Var det du som begynte eller
er alt sammen min feil
Er det kosmos eller
kaos som skapes nå

 

Disse to dikta er kanskje ikke de mest slående anti-krigsdikta mellom de regnbuefarga permene. Likevel mener jeg at de har noe å si om å gå til krig for å gjøre verden bedre, om å være medskyldig og om de små krigene vi alle kjemper i.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lærer?

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn «ta to betal for en»-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby?

Skriveoppgaver

Skriveverksted består for det meste av skriveoppgaver. En skriveoppgave kan brukes for å komme i gang, som et avbrekk fra et skriveprosjekt som går tungt eller som en del av et større prosjekt. Spesielt kan de være nyttige når man bare sitter og stirrer på den blanke sida og ikke aner hva man skal skrive. Det er ikke vanskelig å lage sine egne oppgaver, men det finnes også gode ressurser på nettet.

Det korte diktets tidsalder

Jeg leser denne nedslående artikkelen og føler meg oppstemt. Jeg mener som kjent at enhver bok med mer enn 300 sider er for lang. Selv skriver jeg dikt så korte at lesetiden må måles i sekunder, og heller ikke diktsamlingene mine tar det en time hver å komme gjennom hvis man leser dem i ett strekk. Noe man kanskje ikke bør gjøre hvis man vil få mest mulig ut av dem. De fleste dikt krever rom rundt seg for å gi mest utbytte.

Poesiens opphav

Nei, ingen evolusjonsteori eller kreasjonisme her. Bare min helt personlig opplevelse av hvor poesien kommer fra.

Det ene er den fantastiske følelsen av at med bokstaver kan du skape akkurat hva som helst. I mitt tilfelle en kropp til å føle seg hjemme i. En erstatning for den dysfunksjonelle østrogenforgifta utgaven jeg er utstyrt med.

Den andre komponenten i poesiens opphav er opplevelsen av at ordene mister mening. I mitt tilfelle spesielt ordene mann og kvinne. I motsetning til hva man skulle tro, er det ikke jeg som får disse ordene til å miste mening, men alle som kaller transkvinner for menn og transmenn for kvinner. Det råder til tider full forvirring.

Noen blir sinte når dette skjer. Absolutt forståelig. Hva vet du om en persons kjønn som hin ikke vet selv? Jeg kjenner at forskeren i meg stikker nesa fram når sånt skjer. Mennesker er forunderlige vesener det er vanskelig å bli klok på.

Så i stedet for å bli sint prøver jeg å finne ut hva de ulike leirene legger i begrepene mann og kvinne. Jeg piller dem fra hverandre og setter dem sammen på uhørte måter. Jeg tror poesien min kan fungere som et speil som får leseren til å se det absurde i den rigide tokjønnsmodellen.

Det gir ingen mening å dele mennesker inn på den måten når man først har fått øynene opp for det fantastiske mangfoldet av kjønn som finnes. Og nå er jeg kommet så langt at jeg trenger noen til å minne meg på hva poenget skulle være med denne inndelingen. Når begrepene ikke lenger har noe fast innhold har de utspilt sin rolle. Kategorier og begreper trenger vi, men det er på tide å tegne kartet etter terrenget og ikke omvendt.

To anmeldelser til; VG og Morgenbladet

Ja, det illustrerer veldig godt bredden i oppmerksomheten jeg får (og fikk med Framandkar).

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet 11.06.2010:

«Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Taral­d Stein makter å sette ord p­å kjønnsskiftet, sorgen, tap­et og håp­et som føl­ger med.»

Arne Hugo Stølan skriver i VG 03.05.2010:

«Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.»

Opplesning 2008 introdusert av Stig Sæterbakken

Jeg lette etter noe helt annet da jeg kom over denne videoen fra desember 2008. Filmet av Jan Hagen.

Anledningen var Litteraturhusets debutantdager. Alle debutantene ble introdusert av en etablert forfatter.

«I Tarald Steins dikt er kroppen gitt et kroppsspråk, bokstavelig talt. Det er ikke kroppen som metafor, det er ikke kroppen som bilde; det er kroppen som kropp. En mer konkret poesi er knapt skrevet i Norge noen gang,» sier Sæterbakken.

Lanseringsfest – tid og sted

Lanseringsfesten  for Frikar finner sted på Sofies mat-, øl- og vinhus (Sofiesgate 15) 25. mars kl. 19.00.

Det blir opplesning fra den ferske boka, i tillegg til at alle skrivende oppmuntres til å lese en kort tekst hver. Her spiller det ingen rolle om du er publisert eller upublisert. Vis folket hva du er god for!

Velkommen!

Venter i spenning på forsida til Frikar

Kontrakten er signert, boka er skrevet, tittel er valgt, dikt er forkasta og skrevet om. Snart kommer manuset fra korrektur (har jeg brukt konsekventebøyningsformer?) og nytt forslag til forside fra designeren. Det er der spenninga ligger nå. Vil jeg være fornøyd? Vil forlaget høre på min eventuelle protester?

Som det påpekes i denne bloggposten, er forsida utrolig viktig. Jeg fikk derfor lyst til å skrive litt om hvordan jeg har opplevd prosessen.

«Diktsamlinger selger ikke»

Det var det den butikkansatte sa da jeg spurte om de hadde boka mi inne. Dette var under Litteraturfestivalen, der jeg var invitert til å lese. Jeg synes å huske at de pleide å ha bøker av alle forfatterne som deltok under festivalen da jeg var der første gang, i 2003.

Det er kanskje urettferdig å henge ut Norlis bokhandel på Lillehammer spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst bokhandel i Norge. De tar inn ett eksemplar av hver diktsamling hvis de må. Hvis dette ene eksemplaret blir solgt, tar de ikke inn et nytt.

Jeg veit ikke om de tenker at de som vil ha akkurat den diktsamlinga får ta til takke med ei anna. Ei diktsamling er ei diktsamling, liksom.

Men jeg synes ikke det er særlig rart at diktsamlinger ikke selger, når de få som faktisk selger litt ikke er tilgjengelig i bokhandelen.

Eksil av Finn Øglænd

Er ei diktsamling jeg nettopp har lest og likt. Det var kanskje på tide at jeg fikk øynene opp for denne forfatteren. I alle fall skal jeg lese mer av ham. Jeg er nemlig inne i nok en periode med «inspirasjon på boks», altså rask lesning av tilfeldige diktsamlinger i håp om å få inspirasjon til egne dikt. Og det fungerer. Mesteparten av Framandkar ble til på den måten. Kanskje burde jeg som Øglend skrive ned hvilke dikt, i alle fall hvilke forfattere, som har inspirert de ulike dikta, men jeg var aldri særlig flink med kildehenvisninger.

Greia med Eksil er at den kommuniserer med meg. Det oppstår en dialog der jeg ønsker å føye til og trekke fra fordi diktet kommer så tett på mine egen erfaringer og opplevelser:

Bokanmeldelse

Jeg anmeldte Kristian S. Hæggernes’ diktsamling med vinterstemme i Nordlys for ei stund sia. Anmeldelsen kan leses her.

Salgstall – statusrapport 5 mnd. etter utgivelsen

Jeg så på TV i dag. Det er ganske sjelden jeg gjør det, så det er forsåvidt en nyhet i seg selv. Etter krimmen kom en reprise av «Sarahs fornemmelse for kultur» som handla om suksess og fiasko. Hun nevnte der at en diktsamling kan være en suksess med 200 solgte eksemplarer, og det beit jeg meg selvsagt merke i.

Etterpå forsøkte jeg å finne ut hvor mye en gjennomsnittlig diktsamling selger, men det var slett ikke lett. Til slutt fant jeg svaret i Torgrim Eggens bok Internett for tvilere:

Jeg har en fetter som er lyriker (hvem har ikke det?), og som påstår at han vet hvem hver eneste av leserne hans er. De er nemlig ikke så mange. En gjennomsnittlig norsk diktsamling selger i rundt 150 eksemplarer. Årsaken til dette, vil den jevne lyriker hevde, er for det første at forlaget ikke løfter en finger for å markedsføre dem, og for det andre at avisene ikke er interessert i å omtale eller publisere lyrikk. Det siste er ihvertfall sant.

Dette ble riktignok skrevet i 1996, men det er liten grunn til å tro at lyrikksalget har tatt seg opp etter årtusenskiftet. Jeg tror at det han skriver om forlagene og avisene fortsatt er sant for de fleste lyrikere. Jeg er definitivt blant de heldige og følte at jeg fikk både markedsføring av forlaget og avisoppslag. Riktignok dreide en del av oppmerksomheten seg mer om meg enn om boka, men det var bevisst fra min side.

Framandkar når bloggosfæren 2

Blogspot er åpenbart ikke den beste blogg-leverandøren når det gjelder treff i søkemotorer. Jeg søker stadig på mitt eget navn, alltid en smule nervøs for å ha blitt så offentlig at folk tar seg retten til å skrive mindre hyggelige ting. Det har så langt aldri skjedd (bank i bordet).

Likevel er det først nå jeg ser bloggpostens kommentar fra 7.april med overskriften «Tøft gjort av Tarald«. Sånt er selvsagt veldig hyggelig!

Anmeldelse i Haugesunds avis, 30.04.08

Truls Horvei har anmeldt Framandkar for Haugesunds avis under overskrifta «Fremmed i sin egen kropp» og gitt den terningkast fire. Slett ikke verst.

Sitater fra anmeldelsen:

Tarald Stein er en modig forfatter i den forstand at han går inn noe av det såreste i menneskelivet; seksualitet og kjønn.

Temaet er ikke det mest åpenbare når du debuter som lyriker. Men Tarald Stein kan skrive og har opplagt noe på hjertet.

Dessverre er ikke anmeldelsen lagt ut på nett.