Lest: Casanovasyndromet (dessverre)

Øystein Wiik har aldri skrevet god krim, men de tidligere bøkene hadde til tider en viss underholdningsverdi. Casanovasyndromet er beviset på at ille kunne bli verre. Dette er sammenblanding av sex og vold slik det absolutt ikke bør gjøres.

Tom Hartmann er en merkelig skrue. Jeg liker som kjent at detektivrollen innehas av andre enn politifolk, men da bør årsaken til at de havner i den rollen være ganske troverdig. Det er ikke tilfelle her. Heller ikke plottet virker særlig troverdig. Jeg mistenker forfatteren for å ha lest mer erotikk enn krim, og dette preger romanen i altfor stor grad. Det er mulig han også er inspirert av Oscar Wildes Bildet av Dorian Grey, men slektskapet er meget fjernt.

Slektskapet med Pornopung er derimot ikke til å ta feil av. Casanovasyndromet er en slags Pornopung på LSD uten realisme.

Bare dersom du tilhører dem som får orgasme av parterte menneskekropper og gjerne skulle vært flue på veggen i helvete er dette boka for deg.

Lest: Førti dager uten skygge

Førti dager uten skygge av Olivier Truc er noe så sjeldent som en kriminalroman/thriller som bør leses av alle nordmenn.

Først var jeg skeptisk. Kan en franskmann skrive om Finnmark? Dessuten liker jeg som kjent ikke thrillere, siden dynamikken ofte avhenger av en uintelligent hovedperson eller lite troverdige hendelser. Slik er det ikke her. Hovedpersonen Klemet Nango er ikke uintelligent, bare svært forsiktig (med god grunn) og uten ambisjoner. Til gjengjeld er partneren i reinpolitiet, søringen Nina Nansen, både intuitiv og naiv, men like fullt intelligent. Og hendelsene er så troverdige at man fryser på ryggen.

Sapmi sett fra Frankrike er selvsagt eksotisk, men ikke mer eksotisk enn at skildringen er realistisk. Faktisk viser det seg å være en styrke at forfatteren ikke tilhører kolonimaktene i nordområdene (Norge, Sverige, Finnland). Truc skriver et speil vi kan se oss selv gjennom og skjemmes. Førti dager uten skygge er en tankevekkende roman, og til dels også provoserende for de aller fleste, vil jeg tro. Dette er en sjeldenhet i spenningslitteraturen.

Romanen foregår hovedsakelig i og rundt Kautokeino. Det er derfor naturlig å sammenligne den med Kautokeino en blodig kniv som jeg leste i fjor. Bøkene er svært forskjellige, og det tror jeg delvis skyldes forfatternes tilknytning til stedet. Fjorårets bok forsøkte å gi et bilde av samisk samtid og samiske særegenheter. Trucs bilde av Kautokeino etterlater derimot en bedre forståelse for koloniseringens psykologi – og en skremmende sådan. Det trekkes klare paraleller mellom Sapmi og Kongo, noe som burde skremme alle med en viss forståelse av kolonihistorie.

Innslaget av konspirasjon og korrupsjon er på et troverdig nivå, for en gangs skyld. Det er noe av det som er så skremmende. Romanen beskriver den typen korrupsjon som mest sannsynlig finnes på mange småsteder i Norge, iblandet konfllikten mellom rasister og samer.

En av innvendingene mine etter å ha lest boka er hovedsakelig knytta til oversettelse. Ville det ikke være naturlig å bruke samiske ord for samiske ting når dette er ord som er allment kjent i Norge? Jeg tenker spesielt på ord som lavvo versus telt. Når det gjelder karakterene synes jeg nok at noen av dem blir litt vel endimensjonalt onde, og at fortelleren er for allvitende. Vi får innblikk i de fleste karakterenes tanker og følelser, uten at det gjør dem mer nyanserte, og for en sjangerpurist som meg blir det støy. Likevel er boka den beste jeg har lest i thriller-sjangeren og anbefales på det sterkeste. Mens flere av karakterene er typer, gir de til sammen et nyansert bilde av samer og nordmenn/svensker.

Hovedpersonene fortjener ekstra skryt. Klemet og Nina er så flerdimensjonale at jeg inderlig håper forfatteren vil bruke dem igjen. Klemet er eneste same i politiet og har et ambivalent forhold til sin samiske bakgrunn, som inkluderer en bestefar som ga opp reindrift, læstadiansk familie og en barndom på fornorskingsinternat. I Nina ser jeg meg selv da jeg kom til Nord-Norge som 18-åring. Også hun kommer fra Vestlandet, riktignok fra bibelbeltet rundt Stavanger. Begge karakterene har stoff i seg til flere bøker. Til sammen gjør de at bildene av både kolonimakten og samene blir nyansert og antyder håp for framtida, noe som ellers er mangelvare i romanuniverset. Førti dager uten skygge er en dyster samtidsskildring som kanskje kan føre til økt selvinnsikt for nordmenn.

Truc_FortiDagerUtenSkygge

(Og så lurer jeg på hvorfor ingen av mine samiske venner har fortalt meg om Juksakka – gudinnen som forvandler jenter til gutter?!)

Lest: Kosekrim

Jeg er svak for kosekrim – romaner som ikke påtar seg å flytte sjangergrenser eller være banebrytende, men bare gjor det de skal på en bra måte innenfor sjangeren. Den psykologiske dybden er gjerne ganske fraværende, men elementet av puslespill er derimot fremtredende. Men selv for en som altså liker slike bøker, når det gjøres bra, kan synes at det blir for mye av det gode. Nå har jeg lest Det høyeste kortet av Marco Malvaldi.

Den kan anbefales som lett underholdning. Ikke minst liker jeg humoren (som riktignok er mest fremtredende i begynnelsen). Likevel savner jeg for en gangs skyld at det står noe mer på spill enn en finurlig løsning på gåten. Det skal mye til før jeg savner slike typiske thriller-elementer, men her gjør jeg det. Hovedpersonen har ingenting å tape på om mysteriet løses eller ikke, han utsettes ikke for noen slags trusler og det hele blir svært pent og pyntelig.

Nå høres det kanskje ut som om boka er kjedelig, men det er den ikke. Den har en forbilledlig lengde på bare 189 sider og fortellingen drives fint videre fra side til side. Jeg liker også at fortelleren ikke er allvitende, selv om det dreier seg om en tredjerpersonsfortelling. Hovedpersonen Massimo er en likandes kar og heldigvis ikke politimann, men barista.  Selv om jeg altså savner thriller-elementer eller mer psykologisk resonnans, er det litt deilig å lese en krim der skurken verken er hovedpersonen eller et familiemedlem.

Flere steder i boka refereres det til tidligere bøker, og det er litt irriterende når dette er er den første som er oversatt til norsk. Jeg håper de andre også blir oversatt, for god kosekrim er det ikke nok av (dårlig wannabe krim med eller uten kos er det derimot flust av). Boka mangler helt blod og gørr, noe som er en fin avveksling.

Krim-hylla

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

Lest: Den mørke porten av Lars Mæhle

Dette er bra krim! Plottet(/plotta) er troverdige og spennende. Hovedpersonen, psykologen Ina, er et friskt pust blant alle politimennene i norsk krim. Ekstra spennende er det at en mannlig forfatter velger en kvinnelig hovedperson. Løsningen er akkurat passe innvikla, hovedpersonen akkurat passe intelligent. Dette er mangelvare i norsk krim; der løsninga ellers er for innvikla/lite troverdig eller hovedpersonen er for dum. Jeg har i det siste lest noen krimromaner der jeg forstod hvem morderen var midtveis, lenge før hovedpersonen, og det er kjedelig.

På minussida må jeg føre opp den irriterende allvitende fortelleren, skyggefiguren Winther gjør historien litt mindre troverdig, presten som omtaler preika som «talen» og de innskutte kapitlene fra fortida og som forklarer morderens tanker. Dette er ting som vanligvis ville irritere meg så mye at jeg slakta boka. At jeg likevel gleder meg til neste bok sier derfor mye om kvaliteten ellers. Men jeg håper inderlig at i alle fall fortidskapitlene og Winther blir borte i mellomtida.

Boka skal også ha pluss for nynorsk, siden det skrives altfor lite god krim på nynorsk.

Lest: Kautokeino en blodig kniv

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at «dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt», men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Karakterene er alt!

Det hender at jeg blir fryktelig skuffa. Mora mi er farmasøyt, så da jeg kom over en krim som foregår i og rundt et apotek, blei jeg glad. Det varte ikke lenge.

Anny Koksæther har skrevet en langtekkelig roman der det åpenbart er viktigere å formidle apotekdetaljer enn å skape troverdige, flerdimensjonale karakterer. Død i hver dråpe kunne vært et originalt tilskudd til norsk krimlitteratur, men de flate karakterene (m.m.) gjør at teksten ligger død på boksidene. Det eneste anslaget til en spennende karkater dukker først opp når 1/3 av boka er lest – politimannen Joakim.

Først og fremst er dette en roman der forfatteren ikke har holdt noe for seg selv; enten det gjelder karakterenes vanskelige barndom eller apotekets daglige rutiner. Alt er forklart ihjel. Boka beviser at det er mulig å skrive en kriminalroman der ingen har hemmeligheter for leseren – og den illustrerer på en glimrende måte hvorfor det ikke er noen god ide. Unntaket er selvsagt hvem som har begått mordet, men siden karakterene ikke angår oss, spiller det egentlig ingen rolle.

Forlaget må bære en stor del av skylda. Så dårlige bøker bør ikke utgis. Kanskje kunne historien vært reddet av en god redaktør og noen bedre strukturelle grep. Det skjedde åpenbart ikke. Å lese denne romanen føles som å obdusere den. Kulden hindrer lukt, men for hver side som vendes tyter det fram nye dødsårsaker, før man konkluderer med at døden skyldes manglende hjerte.

Kanskje burde jeg forbigått dette i stillhet av hensyn til debutanten, men produktet er kanskje ikke helt verdiløst. Romanen kan brukes som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Man kan lære ganske mye av den hvis man orker å analysere alle måtene den ikke fungerer på.

Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim: Les videre

Øvelse: Personkarakteristikk

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Lest: Beksvart krim

Jeg har lest to bøker av Gillian Flynn; Åpne sår og  Mørke rom. Det er sjelden bøker gjør så sterkt inntrykk på meg. Jeg kan ikke huske sist jeg måtte legge ei bok fra meg for å føle at jeg fikk puste igjen.

Jeg vil ikke skrive noe om handlingene. Det har andre gjort. Det er personene – disse ødelagte, usympatiske, usentimentale personene som man mot sin vilje blir glad i. De ligner meg eller vennene mine, men er samtidig så rendyrkede, så drevet til det ytterste av makabre og grusomme hendelser, at de ikke ligner likevel. Jeg beundrer forfatteren voldsomt for at hun klarer å få meg til å bli glad i såpass usympatiske hovedpersoner! Ellers foretrekker jeg, som mange andre lesere, sympatiske hovedpersoner. Alle som vil lære hvordan man lager litterære karakterer som virker levende, bør lese Gillian Flynn.

Å lese Flynns bøker er som å se på at noen blir drept mens de sitter på do.

Det er nakent og motbydelig. Volden skildres i all sin grusomhet med detaljer som aldri vil forsvinne fra hjernen min. Bøkene hennes er som de verste mareritta mine, bare mer sammenhengende. Flynn får meg virkelig til å ville gråte for menneskeheten. Se i nåde til oss, syndige mennesker!

Lest: Inuittkrim

Jeg er svak for krim fra utkanter og eksotiske steder. Ikke minst fordi disse romanene også lærer meg noe nytt. Iskald glød av Melanie McGrath er et stjerneeksempel på dette.

Handlingen foregår i et inuittsamfunn i Nord-Kanada, og informasjonen om språk, kultur og klima er godt innvevd i både karakterskildring og plot. Det tar tid før spenningen stiger, men denne tiden brukes godt på å gi leseren et bilde av konteksten som viser seg å ha stor betydning for løsningen.

Det teller også positivt at hovedpersonen ikke er politi, men en outsider og underdog både i samfunnet og i etterforskningen. Når karakteren i tillegg er flerdimensjonal, men sympatisk, er det lett å bli dratt inn i et landskap av hav, is og fjell og en handling som ikke kunne foregått noe annet sted. Politimannen er også en flerdimensjonal karakter det er lett å få sympati for.

Alle skandinaviske forfattere som prøver å skrive samfunnsengasjert krim burde lese denne. I mange kriminalromaner blir handlingen lagt over et miljø som er tilsynelatende utbyttbart og uavhengig av plottet. Slik er det ikke i Iskald glød. Her finner man et godt plot i dialog med samfunnets problemer. Under det hele ligger nedsmelting av Arktis og skaper en særegen desperasjon som gjør inntrykk. Tittelen kunne med fordel vært «isglød».

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det «bare» hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.

Lest: Utenfor målgruppa

Jeg prøve å ikke ha fordommer mot bøker (bortsett fra dem som er for tjukke). Det er  ikke så farlig om jeg ikke føler meg i målgruppa, bare plottet og språket er bra. Og jeg kommer meg gjennom de fleste bøker. Dessverre også denne.

Et lite sidesprang av Denise Rudberg kan bare anbefales for kvinner over 50 med interesse for klær, interiør, slanking og husmorporno. Dette er noe av det verste jeg har lest siden Isfolket (som heldigvis var lite fokusert på klær og interiør), tross at plottet ikke er det aller verste. Og selv for nevnte lille målgruppe (jeg prøver å ha et positivt menneskesyn), vil jeg egentlig anbefalle å lese et dameblad eller to i stedet. Det ville spare tid, og damebladene kan ha informative bilder.

Grunnen til at jeg orker å i det hele tatt skrive om makkverket, er at boka er et godt eksempel på noe som dessverre skjemmer en del krim skrevet av kvinner: De endeløse beskrivelsene av klær, sminke, kroppskomplekser og interiør. Hvor ble det av de korte, treffende beskrivelsene som fikk meg til å se karakterene for meg?

Jeg forsøker å ikke bli misogynist, men slike bøker som dette gjør det vanskelig. Riktignok har hovedpersonen flere lag og framstår som ganske sammensatt, men det ødelegges av interiørbeskrivelser, skildringer av klær og andre ting som etter mitt syn har minimalt å gjøre i en krim.

Etter å ha lest boka er jeg glad for å ikke tilhøre målgruppen. De må ha et svært innholdsløst liv og et meget minimalistisk indre liv. Samtidig er jeg irritert over å ha kasta bort flere timer av min tid på uvesentligheter.

Lest: Skrik under vann

Hvilke bøker man oppfatter som gode er ikke alltid bestemt av kvaliteten. Noen ganger handler det om personlige preferanser; om man faller for hovedpersonen, om holdningene som kommer til uttrykk i teksten stemmer med ens egne, om man ut fra egne (kanskje begrensa) erfaringer oppfatter personer og handling som troverdige og mye annet. Det kan være tilfelle her, men jeg tror dessverre ikke det.
Jeg har nettopp fullført Skrik under vann, Øbro og Tornbjergs første bok om profileringseksperten Katrine Wraa. Og jeg er ikke imponert. For det første engasjerer ikke hovedpersonen, og morderen skildres ikke troverdig. Særlig original er den heller ikke; den minner om en dårlig kopi av betydelig bedre amerikanske romaner i profileringssjangeren.
I strid med gjengse normer må jeg avsløre litt av løsningen for å beskrive de største problemene med boka. De som, tross mine advarsler, vil lese boka, bør ikke lese videre (eller strengt tatt burde de ikke begynt å lese).
Noe jeg absolutt hater er kvinnelige »helter» som må reddes av menn. Direkte reaksjonært er det. Jeg lar meg ikke blidgjøre av at seriemorderpsykopaten er kvinne. Dette avsløres dessuten altfor tidlig av tilbakeblikk på morderens bardom, selvsagt innskutt i kursiv (grøss!). Det er for meg totalt uforståelig hvordan (sjokkerende mange) forfattere tror at er slikt skittent knep kan forvandle en dårlig og endimensjonal tekst til et verk med psykologisk dybde.

Lest: Klostergangens stillhet (krim)

Jeg vil begynne å skrive om bøkene jeg leser. For tida leser jeg bare krim (men til gjengjeld ser jeg nesten ikke på TV). Krim er bedøvelse og underholdning, men kan også være lærerikt og  inspirerende.

Nå har jeg nettopp fullført Klostergangens stillhet av Alicia Giménes Bartlett, den tredje boka om politiinspektør Petra Delicado i Barcelona. Tidlligere har jeg lest de to andre bøkene i serien, Mørke netter i Barcelona og Tomt rede.

Petra Delicado er en fascinerende hovedperson. Hun er pessimistisk, analytisk og har ei skarp tunge. Plottene er spennende og originale, og det samme er dynamikken mellom karakterene. To viktige ingredienser er til stede i alle bøkene; humor og samfunnskritikk. Et annet stort pluss er at bøkene er skrevet i førsteperson.

I Klostergangens stillhet foregår mye bak klostermurer, et totalt ukjent miljø for de fleste norske lesere. Fremstillingen av klosterlivet er nyansert og troverdig. Trådene nøstes bakover i Spanias turbulente historie – til borgerkrigen og den tragiske uke, og her er det mye å lære.

Plottet er ekstremt komplisert, og for hovedpersonen ganske uoversiktlig. Som leser får man et overblikk som gjør at man aner hvor løsningen ligger, mens etterforsker Delicado står fast i forvirring. Samtidig er løsningen overraskende, men troverdig.

Tidligere har jeg skrevet at jeg ikke liker politiromaner (spesielt ikke norske), men romanene om Petra Delicado er altså unntakene som bekrefter regelen. Originaliteten, førstepersonsfortelling, humoren og samfunnskritikken gjør dette til noen av de beste kriminalromanene jeg har lest det siste året. Anbefales!

 

Skriveliv i august: krim, ungdomsbok og fest

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra. Les videre

Skriveplan for sommeren

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

  • Skrive dikt til neste års diktsamling
  • Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

  • Skrive krim
  • Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.

Bokelsker

Etter en tids tvil er jeg nå blitt medlem på bokelskere.no. Jeg har lagt til titler ganske på måfå, men mønsteret ble fort tydelig:

God illustrasjon av mitt lesemønster

De fleste i kategorien «Romaner og diverse» er det i gjennomsnitt ca ti år sia jeg leste. Og en del av bøkene i kategorien «Fag og debatt» er bøker jeg har hatt på pensum.

Totalt har jeg registrert at jeg har lest 388 bøker, men tallet er minst det dobbelte. En del bøker har jeg glemt at jeg har lest, og noen er ikke lagt inn på bokelskere enda.

Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å bruke det. Vi får se. Den grafiske gjengivelsen av hva jeg har lest var i alle fall veldig illustrerende.

Gode motiver for mord

Nei, jeg har ingen planer om å ta livet av noen, annet enn på papiret. Jeg er nemlig i gang med krimmen min igjen. Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at førsteperson og presens blir for vanskelig.

Jeg er mot galskap som motiv. Det gjør en krim uinteressant. Samtidig er jeg nok innerst inne et skikkelig menneske som synes det skal svært mye til før man gjør seg til morder. Derfor sliter jeg med å finne gode grunner til å ta livet av et menneske også på papiret. Les videre