Innlegg tagget ‘selvmord’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

(mer…)

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved. (mer…)

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

(mer…)

Det hender jeg møter argumenter om at samfunnet ikke har noe ansvar for at transfolk får behandling. En del vil ha seg frabedt at deres skattepenger går til dyr behandling av freaks som meg. Det påstås gjerne at hormoner og kirurgi er personlige valg og ikke er nødvendig behandling man har krav på. I tillegg til å være i strid med all medisinsk ekspertise på feltet, har manglende behandling av oss som trenger det også samfunnsøkonomiske konsekvenser. (mer…)

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

GID-klinikken påstår at de samarbeider med primærhelsetjenesten og distriktspsykiatrien, og henviser folk tilbake dit ved avvisning. Det er ikke sant. LLH får en del telefoner fra fortvilte leger som har pasienter som nektes behandling ved GID-klinikken. Det er vanskelig å gi dem gode råd, ettersom det som kan hjelpe pasientene (bl.a. tilgang til hormoner) kan skape trøbbel for legen.

For et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle ønske at helsevesenet gjorde med meg da jeg fikk avvisningen. Mitt helt ærlige svar er at jeg, slik tingenes tilstand var og er, ville foretrukket å bli lagt i kunstig koma til forholdene for kjønnsbekreftende behandling ble bedre. Det er det neppe noen som ville hatt samvittighet til å gjøre. Samtidig er det den sikreste måten å hindre at folk tar livet av seg. For svært mange er det å nektes behandling ved GID-klinikken det verste de kan forestille seg. Det etterlater oss uten håp.

Jeg tror det er mange elementer som gjorde at jeg tross alt overlevde:

  • støttende familie og venner
  • sterk psyke
  • gode mentale strategier for å hindre sammenbrudd
  • alder og erfaring med nederlag
  • trygghet fra barndommen

Dette kan man slett ikke forvente av alle transpersoner.

Så hvilket råd kan jeg gi? At det alltid finnes et bittelite håp og det er man nødt til å klamre seg til.

  • Det finnes håp om at forholdene på GID-klinikken skal endre seg.
  • Det finnes muligheter for å få tak i hormoner, noe som for de fleste vil lette situasjonen og dempe desperasjonen.
  • Begynn med å spørre legen din. Du kan være heldig.
  • Be om hjelp.
  • Bruk de kontaktene du har.
  • Skaff deg nye. Delta i forum for transpersoner, hvor du kan få tips og konkrete råd.
  • Vær åpen om hvordan det føles.
  • Ha kontakt med psykolog som tar deg på alvor.

Det skjer av og til at jeg møter eller blir kontakta av folk som akkurat har begynt utredning på GID-klinikken. Jeg sier at jeg håper det går bedre med dem enn med meg. Men jeg har ikke så mye håp igjen, hverken for meg eller dem. Jeg blir så bekymra for dem. For jeg klarer ikke å tro at de får det lettere enn meg, spesielt ikke dem som nærmer seg 30 år eller er eldre.

En dag møtte jeg en bekjent av meg. Hun fortalte at hun hadde hatt ei venninne som var født med guttekropp. «Hun klarte det ikke», sa hun. (mer…)

I alle fall er det slik det føles når jeg får kopi av andregangs purring fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus. Det er altså tredje brevet de sender til Rikshospitalet for å få deres svar på klagene (1, 2) jeg har sendt ang. GID-klinikken. Hittil har Rikshospitalet altså ikke svart. De venter på at jeg dør. Døde menn kan ikke klage og lage bråk. Ergo lever jeg fortsatt.

Utdrag fra brevet: (mer…)

Ved hjelp av Agderposten sprer Helsetilsynet sine fordommer. Esben Esther Pirelli Benestad har altså fått en advarsel for å hjelpe dem som GID-klinikken ikke vil behandle. Dermed forsvinner mestparten av mitt håp om et verdig liv.

Ikke bare forsvinner muligheten for å få fjerna den unormale celleveksten på brystkassa mi med andre hjemler enn transseksualisme, men avgjørelsen gir også en pekepinn om hva slags forstokka gjeng som skal vurdere mine klager ang. GID-klinikken.

Det spiller ingen rolle at Esben Esther har hjulpet mennesker, at pasientene selv er fornøyde. Alt som teller er Helsetilsynets normer for kjønn. Kjønn er hellig. Å forsøke å gjøre kroppen levelig er en trussel i disse menneskenes verden, en trussel mot den bestående verdensordning. Da er det bedre at disse farlige menneskene ikke finnes, sånne som meg. Det er nesten så jeg føler meg betydningsfull.

Jeg har vært nummen innvendig siden jeg fikk vite det. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen av at livet blir tatt fra meg for andre gang. Men jeg måtte likevel skrive om det, så ikke mine suicidale tanker de siste dagene virker helt tatt ut av lufta. Jeg er ikke deprimert, jeg har en naturlig sorgreaksjon. I alle fall vil jeg anse det som naturlig å sørge når noen tar livet mitt.

Jeg skulle gjerne tenkt på alle de andre dette gjelder og blitt sint. Men jeg klarer ikke.

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på. (mer…)

Straffbart

Publisert: lørdag 4 oktober, 2008 av Tarald i Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , ,

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?

Når motet svikter

Publisert: søndag 22 juni, 2008 av Tarald i frigjøring, Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , ,

Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

(mer…)

Livstegn

Publisert: torsdag 22 mai, 2008 av Tarald i Psykiatri, Sitater, Trans
Stikkord:, , , , ,

I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in wich I’m dying
were the best I’ve ever had
I find it hard to tell you
I find it hard to take

Mad World – Gary Jules

Jeg har aldri møtt fordommer eller diskriminering fordi jeg er transseksuell
– bortsett fra på GID-klinikken og fra LFTS – Landsforeningen for transkjønnete. De som liksom er der for å hjelpe.

Transgender Inequality

Heldigvis for mine omgivelser er jeg ikke rasjonell nok til å begå barmhjertighetsdrap på meg selv, selv ikke når jeg får framtida mi kansellert. For hvert sekund venner jeg meg litt mer til å eksistere uten å leve. En gang til.

Spørsmålet er i bunn og grunn om man kan bli kvinne. Dersom man konsekvent dyrker kvinnelige trekk i en person som er født med kvinnekropp; vil vedkommende da bli kvinne uansett? Eller finnes det noe iboende som bestemmer ens kjønn? Jeg er tilbøyelig til å svare ja på begge spørsmålene. Ja, jeg føler at jeg har blitt kvinne. Og ja; jeg mener at jeg innerst inne er mann.
Kanskje Simone de Beauvoir hadde det akkurat som meg? Hun mente jo at kvinne er noe man blir og at kroppen er en situasjon (som man tilpasser seg). Akkurat sånn føler jeg det også. Og trangen til å presisere akkurat de tingene vil jeg si tyder på at det ligger noe mer bak.
Så når man da som mann er blitt kvinne. Hva kan man gjøre med det? Kan jeg bli mann (igjen) om jeg går inn for det? Eller har kroppen som situasjon gjort uopprettelig skade, slik Gina (og Stefan) i Skade av Elin Brodin føler det? Kommer jeg noen gang til å finne en løsning? Eller er jeg dømt til å leve i dette ingenmannslandet resten av livet uten å føle meg trygg nok til å stå fram for resten av verden? For jeg føler at jeg må ha svar på disse spørsmålene før jeg slutter å tilpasse meg kroppens situasjon. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får. Og kan jeg takle det? Vil ikke situasjonen før eller senere bli et fengsel som det bare fins en vei ut av?

Dette oppsummerer 2005 for min del. Dette var tanker som surra rundt og rund i hodet mitt uten at jeg klarte å finne en løsning. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg ut av det! I bunn og grunn dreide det seg om min eksistensberettigelse. Utrolig glad for at jeg fant ut at jeg hadde rett til å eksistere! Da kan jeg vel alltids takle at GID-klinikken ikke er enig…

Redigert september 2008