Innlegg tagget ‘selvmord’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

(mer…)

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved. (mer…)

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

(mer…)

Det hender jeg møter argumenter om at samfunnet ikke har noe ansvar for at transfolk får behandling. En del vil ha seg frabedt at deres skattepenger går til dyr behandling av freaks som meg. Det påstås gjerne at hormoner og kirurgi er personlige valg og ikke er nødvendig behandling man har krav på. I tillegg til å være i strid med all medisinsk ekspertise på feltet, har manglende behandling av oss som trenger det også samfunnsøkonomiske konsekvenser. (mer…)

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.