Innlegg tagget ‘psykisk helse’

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Reklamer

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd. (mer…)

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking

Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

  • Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
  • Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk. (mer…)