Innlegg tagget ‘psykisk helse’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd. (mer…)

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking

Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

  • Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
  • Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk. (mer…)