Å sove for fort

Våkner av at jeg ikke får puste, gjennomsvett etter 6 timers søvn. Øynene gjengrodd av for tørr luft (39%rh allerede, kvir meg til det blir 20 minus ute). Trekke pusten dypt. Igjen og igjen. Ikke tenke på drømmen – man glemmer lettere da. Stå opp, skifte klær, vente på at senga skal tørke. Tenke på alt mulig annet og helst ingenting.

Vente på at det hele skal gjenta seg, gjerne flere ganger i døgnet. For jeg trenger jo søvn, selv om den bare kan friste med mareritt og stress. Det er sjelden gjentakende drømmer og lite å hente på å analysere dem. De handler om hverdagslige situasjoner som de fleste opplever i våken tilstand, ispedd litt ekstra stress, skuffelser, ondsinnede mennesker, dumme mennesker, folk, folkemengder, svik. Alt det jeg skyr som pesten i våken tilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde drømmer som ikke var mareritt.

Jeg møtte en gang en chilener som fortalte at han som nyankommen flyktning trodde at å «sove for fort» var et norsk uttrykk for å forsove seg. Jeg synes uttrykket er meget treffende for min opplevelse, og sikkert mange flyktningers også. Jeg sover for fort og våkner utslitt.

Så bruker jeg dagen på å restituere meg, før jeg tvinges til å sovne i forventningen om marerittene. Det er ikke rart jeg har innsovningsproblemer. Tabletter hjelper lite mot lakenskrekk. Det er ulogisk å frivillig utsette seg for alt hjernen kan koke sammen av skrekk og stress. Og likevel må jeg det. Mennesket trenger søvn. Det er blitt rutine ligge pal i mange timer, gjerne like mange som selve søvnen tar, og bare vente på å miste kontrollen, overlate den til skrekk og avmakt.

Heldigvis går det i perioder. Det kan gå hele uker uten at jeg våkner på denne måten. Jeg har ikke funnet noe mønster i det, det virker tilfeldig. I likhet med angsten, er marerittene noe som har dukket opp etter utredningen på Riksen. Det ville vært lettere å holde ut, hvis marerittene og tap av livskvalitet kunne brukes til å stille dem til ansvar. Dessverre virker det ikke som om det er en mulighet.

Akutt språknostalgi og begrepstømming

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.

---

P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

Bruk en poet!

Poeter ligner poteter. Da tenker jeg ikke først og fremst på kroppsfasong eller at orda bare skiller seg med en bokstav, men at vi kan brukes til det meste. Her følger noen forslag:

Navn

Etter hvert som antall hoteller vokser, samtidig som kjedene blir færre og større, blir hotellnavnene lenger og vanskeligere å skille fra hverandre. «First nordic comfort city royal continental Oslo», liksom. Alle har minst en engelsk komponent og ørten mellomnavn. Hvis en hotellkjede virkelig ønsker å skille seg ut, burde de ansette en poet. Gjerne en som har utgitt diktsamlinger med titler bestående av ett kort ord. For eksempel meg («Sprik» passer bedre på et bordell enn et hotell riktignok).

Da kunne man endt opp med følgende hotellnavn: Nut, Fjære, Li og Skog for hoteller som hadde spesiell beliggenhet. Og Borte, Rom og Fravær for hoteller ganske uten eget særpreg. I tillegg kunne hvert rom utstyres med et dikt av forfatteren, og ei bokhylle med diktsamlinger i resepsjonen.

Hvis noen snapper ideen vil jeg ha betalt. Og ber pent om at Framandkar og Frikar ikke blir hotellnavn (selv om de hadde passa ganske bra).

Dette er overførbart til de fleste områder i næringslivet som har behov for å lage egennavn/unike merkenavn. Eller hva med stilling som fast ansatt poet i reklamebyrå?

Byråkrati

Det burde være stort behov for folk som har årevis av trening i å kutte tekst, altså poeter. Dokumenter som bare skal leses av byråkrater må gjerne fortsette å være på hundrevis av sider på vanskelig tilgjengelig byråkratspråk. Rapporter som skal leses av politikere, entreprenører, lærere og andre som ikke har dette som sin hovedoppgave kunne derimot med fordel både språkvaskes og kuttes av poeter. Der det ikke var mulig å kutte, kunne poeten i alle fall lage korte oppsummeringer. Det er et faktum at altfor liten del av lange dokumenter leses av dem som burde lese dem. Her har rett og slett poeter en samfunnsoppgave.

De fleste poeter ville oppleve dette som et slit, så det bør betales deretter.

Språk, kjønn og utenforskap – innledning til arrangement i Mandal

Jeg driver og forbereder meg til arrangementet Broderfolk/Søsterfolk på Mandal bibliotek førstkommende onsdag (jeg bedriver som vanlig skippertak i siste liten). Jeg gleder meg til å møte Mara Lee (S) og Torben Munksgaard (DK). Til arrangementet er jeg bedt om å holde en kort innledning og jeg har nå formulert følgende:

«Språk er et viktig redskap for å forstå verden rundt oss og for å kunne leve blant andre mennesker. Hva skjer når den virkeligheten vi opplever mangler språk, når det ikke finnes ord som beskriver det vi opplever? Alle mennesker har behov for å bli sett og bekreftet, noen mer enn andre. Det bildet andre får av oss er forventet å samsvare til en viss grad med vår oppfatning av oss selv. Når det ikke skjer, kan vi miste forbindelsen til menneskene rundt oss. Hvis vi i tillegg ikke kan forklare dette fordi vi mangler ord for hvem vi er, kan det skape desperasjon og håpløshet. Dette er en av faktorene som gjør det vanskelig å være transkjønna.

Kjønn er i vårt samfunn nesten like grunnleggende som språket. Vi forstår andre mennesker og deres handlinger ut fra hvilket kjønn vi tror at de har, og i vår kultur er kjønn begrenset til to; mann og kvinne. Vi forstår dessuten oss selv som en del av en kjønnsgruppe. Selv om kjønnsrollene på en del områder ikke er like strenge som for 50 år siden, har vi bare såvidt begynt å innse at mennesker ikke kan begrenses til to statiske kjønn.

I tillegg til kjønn som rolle, er det viktig å være klar over at kjønn er mer enn det. Det biologiske/fysiske kjønnet er ofte underforstått og danner grunnlag for den vanlige forståelsen av kjønn. Mange vil si at en mann er en person med penis, men i det daglige ser vi svært få peniser og vi forholder oss likevel til noen mennesker som menn og andre som kvinner. Oftest trekker vi konklusjoner på bakgrunn av kjønnsuttrykk – klær, kroppsspråk, tilbehør, navn.

De fleste tenker ikke over at de også har en kjønnsidentitet. For de fleste samsvarer kjønnsidentiteten med både biologien og kjønnsuttrykket, og den oppleves derfor som selvsagt og «naturlig». Mange transfolk opplever derimot at en eller flere av disse aspektene av kjønn ikke stemmer overens. Dette kan skape store praktiske, psykologiske og/eller sosiale problemer. På toppen av dette krever staten å registrere innbyggernes kjønn; i Norge dreier det seg om pass og personnummer – det vi kaller juridisk kjønn. For å endre juridisk kjønn kreves det at man fjerner testikler eller eggstokker – et utilbørlig press som gjør at bl.a. Amnesty (med rette) kaller dette tvangssterilisering. Konsekvensen kan bli at personer som meg, med et mannlig kjønnsuttrykk og en mannlig kjønnsidentitet går rundt med identifikasjonspapirer som påstår at vi er kvinner. Dette skaper angst, praktiske problemer og gjør folk utsatt for hatkriminalitet.

Litteratur er et redskap for å formidle opplevelser og tanker gjennom språket. Litteratur er avhengig av et eksisterende språk, men gir også mulighet for å supplere språket med ord og forestillinger. Spesielt mener jeg at lyrikken er åpen for nettopp å skape nye ord, ny mening og ny forståelse. Dette kan på sikt for eksempel endre vår kulturelle forståelse av hva kjønn er og hvor mangfoldig kjønn egentlig er.

Kanskje er det litt overmodig å tenke at mine små selvbiografiske dikt kan endre kulturen og lovene. Men for at forandring skal være mulig må vi ha ord for hva som er galt og hva forandringen skal gå ut på. Det personlig er politisk og politikken er personlig. Vi som berøres sterkest av den innskrenka kjønnsforståelsen må kunne spre kunnskapen om kjønnsmangfoldet. Ett sted må vi begynne, og språket er et «naturlig» sted å begynne for meg. Språket er en kropp jeg kan forholde meg til, som jeg kan kalle min.»

(Ting jeg ikke fikk plass til: Lyrikk-misjonering, nynorsk/bokmål/samnorsk, heterofile menns femininitet, humor, kropp m.m.)

 

Sprik på nynorsk, bokmål og litt engelsk

Da jeg prøvde å få utgitt Sprik på tradisjonelle forlag, var ei av hindringene at jeg ikke ville samordne målformene. Jeg skreiv novellene på den målforma jeg mente passa best, og jeg så ingen grunn til å forandre på det. Jeg mener at nynorsk og bokmål er verktøy, ikke fengselsceller. Systemet i Norge er en konsekvens av at altfor få skriver og leser nynorsk, og det å skrive på nynorsk kan derfor ha noen fordeler. Systemet er ikke laga for språkanarkister som meg, som gjerne vil blande målformene i ei og samme bok. Hvordan kategoriserer man ei sånn bok?

Så lenge jeg ikke melder boka på innkjøpsordninga (som er dyrt og ganske bortkasta for brukslitteratur) og gir den ut selv, er det absolutt mulig å blande målformene i samme bok. For å understreke poenget (eller fordi jeg tilfeldigvis hadde den liggende) har jeg inkludert ei novelle på engelsk også.

Jeg tror selve kategorien nynorsk avskrekker en del bokmålslesere, og at midlene som brukes for å holde liv i nynorsk av og til virker stikk motsatt. Jeg er overbevist om at mange bokmålslesere bare innbiller seg at nynorsk er vanskelig, og dermed skyr bøker merka nynorsk. Dermed tror jeg også at det kan hjelpe nynorsken å inkluderes i ei bok med bokmålstekster. Det spørs om min lille erotikk-bok kan bidra til de helt store forandringene på egenhånd, men ett sted må man begynne.

Forøvrig er jeg tilhenger av samnorsk.

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske «transition» som på norsk kan dekkes av «overgang», men ikke helt. Dessuten er ikke «overgang» et verb. Ordboka foreslår «å overgå», og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet «å transe» for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. «Å transe» handler om kjønnsuttrykk, mens å «transisjonere» handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av «to transgress» som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av «to transition».

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. «Å skifte kjønn» kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av «å skifte kjønn», ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det «kjønnskonvertering». I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med «å skifte kjønn». I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Mamma, pappa, forelder?

Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.

Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far.

Klar for London!

Jeg burde vært i seng, men der er altfor mye jeg burde gjort og jeg er altfor spent til å sove helt ennå. Om litt under 7 timer er det på tide å dra til flyplassen. Jeg gleder meg vilt til festivalen ejg er invitert på, Transfabulous!

På lørdag skal jeg altså snakke og lese dikt. Jeg har strevd en del med å oversette dikt fra Framandkar og skrive foredraget. Engelsken min kunne vært bedre, men jeg er overaska over hvor god den faktisk er. Nå blir utfordringa å snakke engelsk. Det har jeg vel ikke gjort siden Jeg hadde engelsk på skolen, siste gang i 1994. Heldigvis får jeg en del språktrening før det blir min tur, så det går nok greit.

Hele festivalen virker utrolig spennende og eksotisk. Samtidig er det litt skummelt å dra til en storby for før første gang. Altså, jeg har vært i storbyer før, men ikke i London. Komme jeg til å finne fram? Kommer jeg til å te meg som en skikkelig bonde i byen?

Nei, nå må jeg bestille taxi og sove. Natta!

Les mer på den engelske bloggen min.

FtMs: Hjelp meg å dokumentere trans-språk!

Dette semesteret skal jeg skrive oppgave i sosialantropologi om trans-språk, nærmere bestemt hvordan vi bruker språket for å rekonstruere kroppene og identiteten vår og gi dem mening i relasjon til omgivelsene. For å gjøre det trenger jeg konkrete eksempler på ord vi bruker om oss selv og våre kropper. Derfor har jeg laga et skjema som jeg håper flest mulig transmenn vil fylle ut. Spørsmåla er dessverre veldig private, men siden svarene er 100% anonyme håper jeg at dere tør å svare likevel. Oppgaven kommer til å bli lagt ut på hjemmesida mi når den er ferdig.

Link til spørre-skjemaet 

Første dikt-debutant

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

• Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
• Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
• Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.