Tranmann – min erfaring oppsummert

Hvem er Tarald Stein?

My fading past

Foto: Jan Ivar Vik http://vikfoto.no/ Mars 2010

Identitet: Forfatter/poet/skrivende

Identitet: Mann

Identitet: Trans

Hva fikk deg til å forstå at du var mann?

1. Ønske om å ha penis. Kan tidfestes i alle fall tilbake til barneskolen.
2. Ønske om dypere stemme, kraftigere hake. Og jeg syntes nesa mi var litt liten (de fleste har vel noier for det motsatte, tror jeg). Tidlig pubertet.
3. Et generelt ubehag ved mye som var kjønna kvinnelig. Ikke ting, men heller væremåter, handlinger, konvensjoner. Dukka vel opp sammen med den vage følelsen av at det jeg ville gjøre med guttene jeg var forelska i, ikke var det samme som det andre jenter ville. Det skjedde ca midtveis i puberteten.
4. Så var det et langt tidsrom da jeg virkelig prøvde å være heterofil kvinne. Jeg trodde problemet mitt handla om at jeg var feit (noe jeg ble i løpet av den perioden), ikke likte skjønnhetstyranniet og ikke passa i stereotypien. Innerst inne trodde jeg alle kvinner egentlig ville være menn, og at å skifte kjønn var å gi opp. Kunne alle de andre klare å leve som kvinner, kunne jeg klare det også. Innimellom dukka det opp tanker om at jeg hadde passa bedre som mann, men jeg dytta dem vekk. Perioden ble avslutta av at jeg slo opp med samboeren min og forkasta heterofilien. Jeg var uansett mest forelska i min homofile bestekompis.
5. Graviditet. Jeg hadde på en måte klart å fortrenge at jeg hadde en kropp. Plutselig var den noe alle mente å ha noe med. Fordi det var en kommende baby inni der, ikke fordi den var min. Og jeg oppdaga at jeg ikke brydde meg om den kroppen. Det var fascinerende at den plutselig tok over styringa så til de grader. Problemet var at kroppens kvinnelighet plutselig gjorde alt anna ved meg uinteressant. Jeg hadde en sterk følelse av å være fødemaskin i samfunnets tjeneste. Jeg forsøkte å forberede meg til morsrollen, men kjente bare motvilje. Ikke mot barnet, men mot rollen.
6. Slank. På grunn av hormonsvingninger i forbindelse med graviditet og amming fikk jeg høyt stoffskifte og gikk ned nesten 30 kg. Plutselig kunne jeg ikke bortforklare det fiendtlige forholdet til kroppen med at den var feit. Den var ganske nær den påståtte idealvekta, men jeg ble nødt til å innse at en kvinnekropp ikke var mitt ideal.
7. Noe helt annet? 2005. Jeg hadde studert i 8 år, og så ofte som mulig konsentrert meg om kjønnsteori. Hvis jeg ville skifte kjønn, måtte jeg først vite hva kjønn var, trodde jeg. Ut fra det jeg hadde lest, var jeg overbevist om at biologi ikke var skjebne, og at kjønn var sosialt konstruert. Jeg skjønte at jeg ikke var kvinne, men jeg var ikke villig til å gå med på at det bare fantes ett annet alternativ. Jeg var også redd for konsekvensene av å definere meg som mann.
8. Endelig! Det var en lettelse å innrømme for meg selv og andre at jeg er mann. Mye styr selvsagt, med navneendring, henvisning til Rikshospitalet og komme-ut-greier, men først og fremst en lettelse. Endelig turde jeg lytte til magefølelsen i stedet for hodet. Jeg begynte å se framover.

Blogginnlegg om barndom og ungdom

Tarald studerer barndommen

1985

Tarald studerer ungdommen
Den store fortellingen er løgn
Den «riktige» fortellingen
Den enkle fortellingen

Hvorfor fikk du ikke behandling fra Rikshospitalet?

Hovedårsaken til at jeg fikk nei var at jeg var for gammel (30år) og treig (ikke kunne påstå at min kjønnsidentitet hadde vært bevisst siden seinest puberteten). Dette kaller de «late onset». I tillegg likte de slett ikke at jeg er homo og har barn, men det kunne de nok tålt hvis resten stemte.
Jeg var definitivt voksen før jeg innså hva jeg måtte gjøre. 27 år for å være nøyaktig (oppstart av denne bloggens forløper). Før det hadde jeg på en måte samla alle puslespillbitene, men uten å sette dem sammen og si «jeg er mann». Så de har jo rett i at jeg er treig. Jeg synes bare ikke at det skal hindre meg i å gjøre forandringer her og nå og i framtida.
«Det er aldri for sent å bli den du skulle vært» har George Eliot sagt, men det er feil hvis man er så uheldig å være avhengig av Rikshospitalets vurdering for å bli den man skulle vært.

Se videre Fem års kamp oppsummert og  «Hvorfor søker du ikke ny utredning?»

Mitt manifest for behandling av kjønnsdysfori

Og for de med interesser under beltestedet: Ubevegelige kjønnsorganer