Fra vanlige lesere
Janne Småladen:
Jeg hadde bare lyst til å meddele, at jeg leste Framandkar og Frikar i går.
Utrolig flotte dikt. Iveren ble så stor, at jeg leste alle på en time eller to. Dette var godt stoff som skal leses flere ganger.
Vi har alle en historie å fortelle.
Takk for at du har skrevet diktene. Takk for at du er du! En inspirasjon for andre.
Elin Sjølie om Frikar:
Jeg kan faktisk ikke huske å ha blitt så berørt av ei diktsamling tidligere. Diktene er levende og involverer så mange sterke følelser, ofte er de både gode og vonde på samme tid. […] Til slutt vil jeg bare si at jeg tror mange hadde hatt godt av å lese disse to diktsamlingene til Tarald Stein. Jeg tror det ville ha vært med på å øke kunnskap og bygge ned fordommer blant mennesker. Takk for flott bok, Tarald, gleder meg allerede til neste.
Ida Jackson om Framandkar:
Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment
Elin Sjølie om Framandkar:
Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.
Men skrive kan jeg heldigvis fortsatt, og da benytter jeg sjansen til å berømme Tarald Stein for å gi transkjønnede noe mer enn hormoner og operasjoner, nemlig en stemme og et ansikt.
Legg gjerne inn din oppfatning i kommentarfeltet under eller send den til meg her.
Fra Blixprisens jury
Dikta er ikkje berre tematisk overraskande og fascinerande; desse stillfarne og til dels brutalt ærlege dikta behandlar stoffet på ein litterært stilsikker, elegant og nyskapande måte. Dikta krinsar alle rundt temaet kjønnsidentitet og transkjønnaheit, og det er ei tydeleg utvikling i dikta, noko som gjer samlinga heil; dette er ikkje enkeltdikt sett saman mellom to permar, dette er dikt som er skrivne i forhold til kvarandre, med ein tydeleg innbyrdes logikk og heilskap. Dikta er stramme, med gode, overraskande bilde og metaforar, utan unødig ornamentikk, og dei sameinar to storleikar: det litterære og det kjønnspolitiske.
Fra anmeldere
Kjønnsskifte som språkleg og poetisk ressurs
I «Framandkar» (2008) tematiserte Tarald Stein det transseksuelle tilveret. Hans andre diktbok, «Frikar», er eit framhald av den kjønnsvekslande skrifta. Dette er ein type kroppsmodernisme som fokuserer på kroppserfaringa og erkjenninga, men først av alt problematiserer dikta kjønnskroppen. (…) Det krysseksuelle feltet synest å levere eit rikt stoff. Det er krevjande å meddele fordi språkstrukturane våre, grammatikken, er låst i kjønna kategoriar. Dikta eig tydeleg kvaliteten til ei poetisk undersøking, her er ei varsam språkleg forming.
Linda Kaspersen om Frikar i Nordlys:
Med Framandkar og Frikar har Stein lagt anslaget til det som har potensial til å bli et spennende forfatterskap, både lyrisk og litteraturhistorisk.
Stein gir stemme og rydder rom for erfaringer som faller utenfor den binære mann/kvinne-tekningen. Kombinasjonen av Steins erfaringer, hans evne til å identifisere ørsmå bevegelser både i og utenfor seg selv, og hans poetiske erfaringshorisont, gjør Stein til en forfatter som er med på å utvide og vri vår måte å tenke kjønn og identitet på – både i og utenfor litteraturen.
Fartein Horgar om Frikar i Adressaevisen:
Kjærlighetsdiktet som følger er også et av de vakreste erotiske diktene skrevet etter 1970 her til lands, uansett seksuell orientering: «Dette er det vakraste: / Vi opphevar kvarandre / Dei ukjønna kroppane våre / inni kvarandre sine kjønn // Vi flyt saman / kvinnemann / mannekvinne / fyller ut kvarandre / sine holer / tettar sprekkane / med kyss.
Tarald Stein opnar dører, men er først og fremst eit stort poetisk talent
Nokre er så heldige at det ikkje kjem ei einaste formulering ut av dei som ikkje er boren oppe av ein tydeleg, og samstundes naturleg diksjon. Tarald Stein er ein slik forfattar. Alle dikta sit, rett og slett. Kvart einaste eitt av dei 61 korte dikta i «Frikar» er som eit lite smykke av presist handverk og kontrollert utbygging av det poetiske resonnementet.
Arne Hugo Stølan om Frikar i VG:
Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.
Cornelius Jakhelln om Frikar i Morgenbladet:
Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Tarald Stein makter å sette ord på kjønnsskiftet, sorgen, tapet og håpet som følger med.
Siri Gaski om Framandkar i Utropia:
Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).
Truls Horvei om Framandkar i Haugesunds Avis:
Temaet er ikke det mest åpenbare når du debuter som lyriker. Men Tarald Stein kan skrive og har opplagt noe på hjertet.
Mariann Enge om Framandkar i Aftenposten:
Disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg
Sindre Ekrheim om Framandkar i Bergens Tidende:
Dikta er lågmælt alvorlege, og behandlar stoffet litterært. Og det interessante når ein les desse dikta, som held dei to skilde og paradoksale kjønnserfaringane saman i ein og same kropp, er at ein vert merksam på kor fundamentalt prega verda er av kjønnskategoriseringar […] Ikkje berre gjev dikta innblikk i erfaringar til eit eg som drøymer om kjønnsskifte, eit kroppsleg og kulturelt kvantesprang som fragmenterer livssamanhengen, men Stein maktar også kunststykket å vise kor eksistensielt smerteleg, fordi ein ikkje kan eksistere utan kjønn, kjønnsspaltinga er. Gjennom pregnante og stilsikre dikt vert den kroppslege transformasjonen også til eit uttrykksproblem, og vert knytt til taleorgana, skapinga og bibelsk-religiøse samanhengar.
Fartein Horgar om Framandkar i Adresseavisen:
Stein skriver svært godt, språket er på en gang enkelt og dyptloddende, uten ornamentikk og annen litterær pynt.
Susanne Christensen om Framandkar i Klassekampen:
Skriften på nett kan fungere som en maske som flytter identiteten ut i det imaginære, i dette tilfelle ut i en eksistens som føles mer sann enn den kroppslige værensform Stein er fanget i. Spørsmålet er hva slags forvandling diktene beskriver, er det fra én til en annen? Nei, faktisk ikke, det er snarere fra ingen til noen.