Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.Solidaritet
Solidaritet med andre mennesker som sliter er viktig for meg. Det er mange former for transkjønnethet, og de fleste formene har lite med meg personlig å gjøre. Likevel ser jeg at vi har mye felles. Fordommene vi møter er de samme, enten vi veksler mellom kjønn fra dag til dag, eller vi har meldt overgang en gang for alle.
Jeg mener at hovedproblemet er fordommer mot mennesker som overskrider kjønnsgrensene, ikke at folk ikke ser forskjell. På meg virker det som om HBRS er altfor opptatt av å understreke at «vi er ikke sånn som dem». Gjennom det forsterker de faktisk fordommene mot «dem».
Dessuten er transfolk og andre kjønnsoverskridere ganerelt flotte folk som jeg ikke har noe imot å settes i bås med. Heller dem enn den FrP-velgende mannen i gata.
Egen historie
HBRS er dessuten med på å forsvare den svært skadelige praksisen Rikshospitalet har i forhold til alle som ikke godkjennes som menn eller kvinner. For HBRS og Rikshospitalet spiller det ingen rolle at jeg identifiserer meg som mann. Jeg er ikke godkjent av det statlige monopolet, og derfor ikke en av dem. Det plasserer meg i transkategorien enten jeg vil eller ikke, så jeg kan like godt gjøre det beste utav det.
Min egen bevegelse over kjønnsgrensene er hovedsakelig et tilbakelagt stadium. Jeg gikk fra tilsynelatende kvinne til synlig mann. Men fortsatt står det i passet mitt at jeg er kvinne, fortsatt har jeg et tall i personnummeret mitt som påstår det samme. Og jeg har ennå ikke blitt kvitt livmor og eggstokker. Derfor er min egen transkamp heller ikke over.
En del identifiserer seg som tidligere trans(ettellerannet). Jeg har ingen planer om å bli en av dem. En stor del av årsaken er at jeg vil bære med meg historien min som en levende del av meg. For eksempel vil jeg alltid være min datters mor, biologisk og (i alle fall så langt) også språklig. For meg er foreldreskapet et resultat av min transkjønnethet. Å legge transidentiteten fra meg vil være et svik mot min datter.
Og så er jeg jo uhyre pragmatisk anlagt. Kroppen min vil aldri bli lik en biologisk uendret mannskropp. Den begynner å ligne, men helt lik blir den aldri. Derfor bruker jeg merkelappen transmann.
Jeg er stolt av å fortsatt være i live, stolt av å ha kjempet meg til hver millimeter av kroppslig og sosial mannlighet. Mannskroppen min er ikke noe jeg tilfeldigvis fikk utdelt ved fødselen, men noe jeg har oppnådd. Det har kosta meg titusener av kroner, blod og tårer. Den er langt fra perfekt, men betydelig bedre enn alternativene. Og viktigst av alt: Den er min!
I motsetning til HBRS ser jeg trans som en hedersbetegnelse, en slags språklig tapperhetsmedalje. Den gjør meg ikke til mindre mann, kanskje mer, og i alle fall annerledes. I motsetning til HBRS ønsker jeg nemlig ikke å være vanlig eller normal. Jeg har ikke gjennomgått alt det vonde for å bli som alle andre, men for å bli meg selv. Jeg var aldri noen normal kvinne og har ingen planer om å bli en normal mann.
Tarald Stein 
Tilbaketråkk: Norge: Harry Benjamin ressurssenter-folk vil kalles kvinner og menn | Homonytt fra hele verden
«Jeg har ikke gjennomgått alt det vonde for å bli som alle andre, men for å bli meg selv. Jeg var aldri noen normal kvinne og har ingen planer om å bli en normal mann.»
Trampeklapp og heiarop!!!!
Takk 🙂
Jeg anser meg selv som en transkjønnet mann. Jeg synes det er helt greit å være i en underkategori av transperson. Jeg bruker også gjerne begrepet transmann, selv om jeg i de fleste situasjoner bare sier mann. Jeg har diagnose, og jeg er medlem i HBRS, men når Hansen uttaler seg om hva «vi» er, snakker hun ikke for meg.
Godt å høre at det fortsatt finnes litt mangfold innenfor HBRS! Har stor respekt for deg som orker å bli værende der.
Jag stödjer dem som vill identifiera sig som trans, och jag kan förstå deras argument för att göra det. Själv vill jag inte vara trans, bara en man.
De som identifierar sig som trans brukar sammanlänka att «bara» vilja vara man eller kvinna med just transfobi och äkthetselitism. Det är trist. Jag har ingen av de åsikterna. Jag tillhör inte heller dem som kallar sig «före detta trans*»
Anledningen till att jag inte vill identifiera mig som trans-nånting, är att jag själv vill bestämma vem jag ska vara. Mitt livsöde ska inte avgöra vem jag är.
Transsexualism innebär att kropp och psyke inte passar ihop. Det säger inget om kroppen, och inget om psyket, bara att de inte matchar varandra. Därför är trans i grunden inte en identitet, utan en erfarenhet. Man kan, men måste inte, göra den erfarenheten till en del av sin identitet. Jag förnekar inte mina erfarenheter av transsexualism, men jag anser inte att det är en del av min personlighet. Det är något som har tvingats på mig mot min vilja… OCH JUST DÄRFÖR är det viktigt för mig att hjälpa andra i samma situation, och motverka fördomarna mot transsexuella.
Jag har skrivit ett blogginlägg på just det här temat: http://plastbaronen4.wordpress.com/2010/07/25/transtrassel-1-en-mangfaldsfraga/
Takk for god kommentar! Jeg håper ikke jeg falle i den grøfta der man snakker på vegne av andre enn seg selv. Jeg har blitt beskyldt for det, men mener selv jeg skiller godt mellom når jeg snakker for meg selv og når jeg også representerer andres erfaringer.
Hvis alle hadde din balanse, ditt syn for nyanser, ville verden vært et lettere sted å leve.
Plastbaronen, jeg støtter fullt ut de som vil definere seg som bare mann eller kvinne, og har den største forståelse for det. Det kunne ikke falle meg inn å tenke negativt om noen ut fra hvordan de ønsker å definere seg selv.
Tanker om elitisme får jeg når jeg for eksempel støter på utsagn fra personer som skal representere gruppen med diagnosen transseksualisme, og det snakkes om «vi» og «dem», der de som er bekvemme med prefikset trans omtales som «dem». Da føles det unektelig som at jeg ikke inkluderes i «det gode selskap» fordi jeg anser meg selv som transkjønnet, en transmann.
Jeg ser også at jeg må få gjort noe med den avataren som følger kommentarene mine, jeg ser jo potte sur ut! XD
Jeg kan skru av avatarer. Tror de genereres tilfeldig.
Avatarer fiksa
HBRS er bare borkasta penger de folka som jobber der er relativt inkompentete siden for psykologer fungerere ikke vel alle psykologene er opptat , samt på TLF sitter det et eller annet valium hode av en transperson eller noe og svarer ikke spesielt bra.
Flott at noen tar opp sin egen stilling, altså hvor man føler hvor man tilhører. Denne kategoriseringen er svært vanskelig, og svært lite treffende for egen del. Og Tarald, jeg trodde ærlig talt du var mann, som ville bli kvinne, ta det som et kompliment 🙂
For egen del vil jeg definere meg selv som ca 65-70% mann hvis jeg skal putte noe tall på det, altså jeg er mest mann, trives forsåvidt med det også, men det er ikke min mannlige side jeg har problemer med. Det er «kjerringa» som vil ut, og hun er nøye på det, hun krever endringer! Dvs for egen del at jeg er faktisk nødt til å ta en hormonbehandling, hvorvidt jeg gjør det er noe usikkert enda, mannen er den dominante delen, men samtidig har jeg gått på det som tenkes kan av urter, kremer og hva enn som finnes der ute. Saken er den at nå skal jeg til fastlegen veldig snart for «å komme ut av skapet». Jeg regner med å få et avslag eller en henvisning til riksen hvor jeg garantert får avslag. Jeg skal ikke endre noe mekanisk, kun kjemisk.
Hovedargumentene til mennesker jeg møter er at jeg skal gi det tid, jeg har gitt det fire år allerede, og jeg må få en ordning på identiteten min. I hvertfall slik at den kvinnelige delen blir fornøyd. Slik det er nå har jeg en identitet som er 65-70% fullstendig. Kanskje ikke de tallene, men det er slik jeg en gang føler meg. Jeg har også snakket med psykolog om dette i snart et års tid, og hverken tror eller føler at jeg trenger ytterligere behandling for å feminisere meg selv.
Jeg vil gjerne kunne sammenlignet meg med deg Tarald, men vi er nok på helt forskjellige plan, du opplever nok dette sterkere enn det jeg gjør, siden jeg oppdaget min kvinnelige side, altså kunne på en måte kjenne henne i meg i en alder av 35 så virker det som hun har blitt sterkere med årene, men samtidig vet jeg på en måte at hun har vært der hele tiden, litt pga hvordan jeg har vært veldig manne mann til tider for å kvele de feminine sidene av meg selv. Med årene har jeg blitt mykere, og er ikke så opptatt av «macho» oppførsel som jeg var i tidligere alder. Derav kom «Cathrine» frem.
Og når hun først kom så har hun tatt plassen i godsetet, og forlanger faktisk at hun blir en integrert del av meg, dette medfører ikke bare at jeg kan ta på meg kvinneklær for å tilfredsstille henne, men at hun tross alt må passe inn i klærne, og føle seg komfortabel med at hun sklir inn i samfunnet på lik linje som mitt mannlige alter ego.
Jeg regner med at det blir en fight for å bli trodd på dette, og har mine tvil at fastlegen vil skrive ut noe i det hele tatt. Selv jeg er usikker på om hun bør gjøre det, av konvensjonelle hensyn, men Cathrine slipper ikke taket selv om jeg er i en periode hvor jeg faktisk er mest mann.
Ok dette ble veldig personlig, og ikke minst langt, men hvis du Tarald eller noen andre har noen tips til meg ang det å forholde seg til fastlege eller hvordan gangen i dette vil se ut så hadde jeg satt veldig stor pris på dette.
Det var heller ikke mening å «hogge» debatten med egen historie, men jeg tørster etter kunnskap innenfor feltet. Psykologen er grei nok, men de har ikke så mange meninger som de ytrer så jeg sitter ofte igjen med fler spørsmål enn svar.
Mvh
Cathrine
PS! Jeg skrev under som Cathrine, da jeg er litt ukomfortabel med å legge ut navn enda, sender noen mail får de svar med de resterende 65-70% av meg 😉