Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.
Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?
Jeg innså ganske plutselig, som en åpenbaring, at jeg egentlig ikke ønska å tilhøre kategorien kvinne. Så enkelt. Og så vanskelig. I en periode forsøkte jeg å definere meg utenfor det binære kjønnssystemet, men heller ikke det lyktes. Det hjalp ikke å redefinere begreper. Den feilkjønna kroppen min var i veien.
Jeg måtte ta konsekvensen av at jeg alltid har ønska meg mørkere stemme og penis. Jeg blei overbevist om at man kan være mann sjøl om man tiltrekkes av menn. Det burde være en selvfølge at kjønnsidentitet ikke knyttes til seksuell orientering, men slik er det ikke. På Rikshospitalet fikk jeg også høre at jeg måtte ha sex med kvinner for å bli godtatt som mann. Det er heteronormativitet på sitt mest ekstreme.
Det er en lettelse å endelig bli oppfatta som mann. Nå tar jeg det ofte som en selvfølge og tillater meg å leke med kategoriene igjen. Jeg veit hvem jeg er. Og ganske mange av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører mannskategorien passer på meg. Derfor oppfatter jeg det som mest ærlig å ha et kjønnsuttrykk som er mannlig. Jeg følte alltid at jeg utga meg for å være en jeg ikke var da jeg hadde et kvinnelig kjønnsuttrykk. Og ærlighet er en større del av min selvforståelse enn det mannligheten er.
Tarald Stein 