Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.
Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd.
Hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å henvises tilbake er at jeg ikke vet om jeg ville overlevd en ny utredning. Da jeg ble henvist første gang, ante jeg ikke egentlig hva det ville innebære. Jeg var optimistisk. Jeg hadde fått høre at hvis jeg bare var ærlig kom det til å gå bra. Bare tull selvsagt.
De to åra jeg gikk til utredning var fryktelige. Å leve i konstant uvisshet, å være i konstant fare for å avvises, å få framtidsmulighetene innskrenka for hver dag som gikk, å være utsatt for konstant vurdering av om jeg var god nok, å vurderes opp mot idealer jeg forakter – jeg orker det ikke en gang til.
Det jeg synes er verst er likevel at disse åra har satt varige spor. Jeg er i mye verre psykisk forfatning nå enn jeg var da jeg begynte utredning i 2006. Rikshospitalet brøt meg langsom ned, tråkka på meg og lot meg ligge igjen som søppel. Jeg tror ikke jeg vil tåle slik behandling en gang til.
Likevel holder jeg muligheten åpen. Før jeg henvises tilbake til helvetet, må jeg imidlertid komme meg opp på samme psykiske nivå som jeg var i 2006. Minst. Det gjenstår å se om det er mulig. Hvis jeg skal klare det, må jeg ha andre mål enn å utsette meg for en ny nedbrytning. Jeg må fokusere på ting jeg kan klare, ting som kan lykkes, nye bøker som skal skrives, nye muligheter.
Tarald Stein 