Dette er, tro det eller ei, den største delen av identiteten min. Jeg har hatt et uttrykt ønske om å bli forfatter sia jeg var i alle fall tolv år og skrevet dikt og noveller minst like lenge. Det er umulig for meg å leve uten å skrive. Å skrive er det jeg kan best.
Denne delen av identiteten påvirker også hvordan jeg uttrykker kjønnsidentiteten min. Forfattere er ikke vanlige mennesker. De er unormale, avvikende, rebeller.
Som forfatter er man avhengig av å tørre å være synlig. Det finnes unntak, men jeg regner meg ikke for å være blant dem. For at folk skal lese bøkene mine, må de få vite at bøkene finnes. For å oppnå det er det en fordel å være synlig i media. Media liker personlige historier, folk som tør å sette ting på spissen, folk med meninger, helst kontroversielle. Der passer jeg som hånd i hanske.
Det er en av grunnene til at det å skjule min transkjønnethet aldri var noe alternativ for meg. De fleste mennesker, inkludert mange transfolk, trives med å ha normale yrker og ikke stikke seg ut. Jeg er helt motsatt. Å fortsette å skrive er mitt høyeste personlige ønske. Jeg prøver å kombinere det med litt folkeopplysning og ta litt sosialt ansvar, men til syvende og sist er det skrivinga som teller. Jeg er kanskje en slags etisk bevisst egoist.
Sist jeg tenkte på å ta livet av meg, var det skrivinga som stoppa meg. Jeg har så mange bøker som må skrives, så mye jeg skulle ha sagt. Vanligvis tar jeg meg ikke nær av at folk ikke liker meg, sier mindre pene ting om meg eller til og med lyver om meg. Fordi jeg kan ta til motmæle. Døden betyr å gi fra seg den muligheten.
Tarald Stein 