Innlegg tagget ‘mental helse’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Facebookengasjement og angst

Publisert: torsdag 3 september, 2015 av Tarald i angst, Politikk
Stikkord:, , , ,

Jeg gråter for flyktningene som kjemper seg inn i Festning Europa. Og jeg gråter av frustrasjon over meg selv. Endelig er det noe jeg kunne gjort for andre, endelig trengs jeg. Jeg skulle stått på Tøyen og delt ut mat med forfatterkollegaer og andre frivillige. For eksempel. Men bare tanken gir meg krampe i leggmusklene og åndenød.

Ellers er jeg ganske flink til å akseptere mine begrensninger. Riktignok blir ikke angsten bedre av at jeg tilpasser meg den, men hverdagen blir mindre frustrerende. Jeg trives med de dagene jeg ikke ser et menneske, ikke trenger å samle alt jeg har av krefter for å gå på butikken. Gleden over å nærme meg livet igjen ved å ta et lite emne på universitetet kan jeg neppe få noen til å forstå.

Nei, det er ikke flyktningene jeg er redd for. De har sikkert nok å tenke på om de ikke skal bry seg med meg. Det er alle de andre som er skumle; folk med meningsfulle, sosiale liv, folk som tar enkle ting for gitt. Og det aller skumleste er muligheten for å bli en skuffelse, både for meg selv og andre (jeg nekter å gå med på at jeg allerede er det, slik noen vil påstå). Noen dager kunne jeg sikkert gjort en innsats, men jeg aner aldri hvilke dager det er. Jeg klamrer meg til timeplaner og konvensjoner for å komme meg gjennom litt av det som burde gjøres. Uten dagsorden i møte med andre mennesker har jeg ingenting å støtte meg til og faller sammen som en klut.

Så når Line Baugstø skriver «Vi må våge å utsette oss for møtet med andre mennesker, for uten de andre er vi ingenting» gjør det vondt. Og sikkert med rette, selv om jeg innser at det absolutt ikke er mynta på meg. Det treffer noe jeg har tenkt selv mange ganger, i de mørkeste morgenstundene.

Ettersom jeg har så fryktelig mye tid har jeg selvsagt analysert mine motiver for å skrive denne posten i småbiter for lengst. Flyktningekrisen handler da for faen ikke om meg! Og er det nødvendig å rettferdiggjøre min mangel på praktisk handling? Er det nødvendig å klistre NAV-vedtak og diagnoser i panna?

Jeg føler nok et visst behov for å rettferdiggjøre meg, og kvir meg ikke så veldig for å klistre vedtak og diagnoser hvor det trengs. Det var likevel ikke det som fikk meg til å skrive innlegget. Derimot skulle jeg ønske at folk slutta å snakke negativt om facebookengasjement. Noen av oss har virkelig ingen andre muligheter for å engasjere oss, og mye tid til facebook. Uten oss hadde kanskje ikke det praktiske IRL-engasjementet spredd seg så raskt? Jeg har på spøk kalt meg for «Taralds enmanns transnyhetsbyrå». Jeg oppfatter det som min oppgave å dele det jeg kommer over som kan ha interesse for noen på vennelista. Alle kan jo ikke ha 600 venner de aldri har møtt eller tid til å være pålogga 18 timer i døgnet 😉

Dessuten ønsker jeg å vise at det å nekte folk medisinsk behandling og allmenne rettigheter får konsekvenser. Eller bare manglende tilgang på psykolog når man trenger det. Det er ingen motsetning mellom å hjelpe nordmenn og flyktninger, tvert imot. Det ene kan avhenge av det andre. Om jeg hadde fått behandling kunne jeg vært en ressurs i mye større grad enn jeg er i dag. Og noen av flyktningene vi tar imot i dag kan være dem som hjelper nordmenn i morgen (meget sannsynlig, med tanke på eldrebølgen).

I tillegg til facebook-engasjementet (eller som del av det?) har jeg sagt ja til å donere et av bildene mine til en auksjon for Syria.

På vegne av alle oss som ikke kan stille opp i det virkelige liv, men gjerne vil, vil jeg takke alle de som kan. Dere gir meg tilbake troen på mennesket!

Sånn, nå kan jeg krype tilbake i bobla mi med bittelitt bedre samvittighet og pleie snegler og vonde muskler, mens jeg prøver å samle mot til å gå på butikken.

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Nei, jeg selger ikke heroin til småunger. Faktisk går det flere år mellom hver gang jeg inntar et illegalt rusmiddel eller er til stede der det skjer, og jeg kan garantere at dette ikke var utløsende årsak til mine depresjoner. Jeg lever en beskytta tilværelse. Likevel er jeg tilhenger av avkriminalisering av rus(mis)bruk. Hvorfor? (mer…)

Jeg kom over denne interessante artikkelen om lederskap og galskap. Der vises det til en sammenheng mellom lederegenskaper og psykiske lidelser, og mellom lederegenskaper og kunstneriske evner. Nå tar artikkelen utgangspunkt i at lederegenskaper fører til lederstillinger, noe jeg tror er litt forhastet.

I en periode rundt avslutningen av hovedfaget mitt, tok jeg en del tester og kurs for å bli bedre rustet til å søke jobb. Disse bekreftet bare det jeg allerede visste om meg selv; at jeg har sterke lederegenskaper. Problemet er bare at for å få en lederstilling (som jeg kanskje tror jeg kunne egnet meg til) må man også ha gode medarbeideregenskaper. Og det har jeg ikke særlig mye av.

Seinere har jeg fått bekreftet dette i praksis. Jeg har fått mulighet til å sette i gang prosjekter og trivdes med det, men gjennomføringen overlater jeg gjerne til andre. Mange med lignende egenskaper blir selvstendig næringsdrivende (man må være litt gal for å bli det i Norge), og som forfatter er jeg også formelt sett det. Men her kommer koblingen til galskapen inn.

Som selvstendig næringsdrivende har du ikke de samme sosiale rettigheter som en arbeidstaker har. Det anbefales derfor at man tegner sykeforsikring og uføreforsikring. Jeg undersøkte dette og fant ut at samtlige tilgjengelige forsikringer ikke gjaldt for psykisk sykdom.

Koblingen mellom kunstneriske evner og psykiske lidelser visste jeg allerede om, og regner derfor disse forsikringene som verdiløse for en forfatter. Når jeg nå i tillegg leser om en kobling mellom slike lidelser og lederegenskaper, blir forsikringsselskapenes forbehold enda mer forståelige og urimelige. Jeg vil gå så langt som til å hevde at slike forsikringer ikke bare er verdiløse for kunstnere, men for selvstendig næringsdrivende generelt. Samtidig som de markedsføres nettopp overfor denne gruppen. Det nærmer seg svindel.

Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.

Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.

Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.

Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig. (mer…)

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

(mer…)