Anno 1537

Posted: mandag 20 februar, 2017 by Tarald in Slektsforskning
Tags: , , , , , , , , ,

Det begynner å tynnes kraftig ut i slektstreet når man passerer 1600, men etter å ha sett på TV-serien syntes jeg researcherne var litt slappe med å finne deltakernes forfedre (de ser ut til å ha stoppa på 1800-tallet, som for meg nå framstår som nesten nåtid. Derfor ville jeg se hvor mange dokumenterte slektninger jeg kunne finne i 1537.

Hr. Peder Lauritsen, prest i Finnås i 1563, født ca 1535.

Gaute Ivarsen Valen (ca.1475-1555), adelsmann, og hans sønner Jon Gautesen av Sveio, Semb og Kjerland (Finnås og Kvinnherad) og Laurits Gautesen . Også Gautes kone, som kanskje hette Guri Finne Fimreite, levde sannsynligvis i 1537. I denne sammenheng er det også naturlig å nevne at Jon Gautesen og broren Torbjørn tilhørte hirden til erkebiskop Olav Engelbrektsson, som vi hører mye om i Anno. Ja, dersom Anno-deltakerne virkelig hadde befunnet seg i 1537, kunne de fort ha støtt på min forfader Jon. Hvor lenge støttet han den katolske erkebiskopen? Var han med på å plyndre Austrått?

Erik Ormsen (d. 1564), adelsmann, levde også på denne tida, med sin kone Kristina Torsteinsdatter.

Øystein Jonsen Egenes (ca. 1530-97), borger av Stavanger fra 1555, rådmann der fra 1571 og senere kirkeverge. Med kona Magdalena (f.ca. 1534).

Arnbjørn Amundsen Ile (ca. 1505-80) og hans sønn Amund Arnbjørnsen Ile (ca.1530-1605), bønder.

Saksbjørn Nilsen Bakka (ca. 1525-1600) bonde. Omtalt her.

Orm Ånonsen Byre (ca. 1520-1601). Storbonde.

Tormod Olsen Foss (f.ca. 1535). Hans far, Ole Jonsen Tøtland (f.ca. 1490), og mor, Siri Oddsdatter Fevoll (f.ca. 1515), og hennes far (Tormods morfar) Odd Sjovatsen Fevoll (ca. 1475-1544). Bønder.

Samson Lodinsen Sundal (ca.1500-65) og dattera Herborg Samsonsdatter Sundal (f.ca. 1520).

Fartein Madsen Ænes (f.ca. 1480).

Tollak Jonsen Aukland (ca.1510-91), broren Søren Jonsen Aukland (f.ca. 1516), og Sørens sønn Jon Sørensen Aukland (ca. 1535-56), bønder.

Åge Olsen Hebnes (f.ca. 1530) og hans kone Liva Olsdatter Nessa Koll (ca.1530-1606).

Stein Olsen Sæbø (f.ca. 1530), bonde.

Torbjørn Hauge (f.ca. 1530), bonde.

Odd Tolleivsen Norheim (ca. 1518-58), bonde.

Tore Sebjørnsen Talgje (ca. 1535-92), bonde.

Erik Olsen Helgevoll (f.ca. 1515), bonde.

Nils Torgersen Opsal (f.ca. 1520), bonde.

Jon Villumsen (ca 1530-1603), handelsmann, borger av Stavanger og lagrettemann.

Torbjørn Olsen Sandven (ca. 1530-1605), bonde.

Orm Ivarsen Tokheim (f.ca. 1520).

Oluf Andersen Kusse (ca. 1530-1610), Sogneprest i Brønnøy fra 1562.

Sigbjørn Tollaksen Stordrange (f.ca. 1530).

Oluf Havdansen (f.ca. 1515) og kona Karen Bergsdatter Eikeland.

Tyke Kleiveland (ca. 1520-1600).

Laurits Andersen (ca. 1535-1600).

Heyltge Scheltausdatter (f.ca. 1535).

Gjert Didriksen Friis (f.ca. 1505).

Poul Pedersen Kofoed (ca. 1510-59) og hans kone Bodil Ipsdatter (ca. 1525-50).

Frimand Peder Hansen (ca. 1525-76).

Mads Pedersen Kofoed (ca. 1513-52), borgermester i Rønne, Danmark. Hans kone Gunhild Hansdatter Uf (ca. 1530-50). Hennes far Hans Olufsen Uf (ca. 1510-74).

Margrethe Jacobsdatter von Schinkel (ca. 1520-93).

Oluf Venjo (ca. 1500-70), knape (klassen mellom bønder og adel), og sønnen Lasse Olufsen Venjo (ca. 1530-1610).

Ludvik Adamsen Munthe (f.ca. 1520).

Torger Åberge (ca. 1485-1550) og sønnen Helge Torgersen Åberge (ca. 1525-1600).

(Det er vanskelig å lage en slik oversikt fullstendig når man har mange anesammenfall, og lista er dermed ikke ordna etter hvem av mine foreldre/besteforeldre som er i slekt med dem. Usikerhetsmomentene er dessuten svært store når man kommer så langt tilbake; både når det gjelder kilder og genetikk.)

Ut fra lista skulle man tro at slekta mi er full av adelsfolk, prester og byborgere, men jeg tror den er ganske gjennomsnittlig norsk når det gjelder dette. Saken er bare at vi for overklassen oftere har rettssaker om arv og andre kilder som kan opplyse oss om slektsledda som gikk forut for kirkebøkene. Altså vil andelen av den dokumenterte slekta som er overklasse øke jo lenger bakover vi kommer. Jeg er ikke spesielt opptatt av adel og har ikke gidda å sjekke i hvilket slektsledd en familie ble adla, noe det ofte råder forvirring om.

Poenget med lista er å vise at det er fullt mulig å finne slektninger så langt tilbake som 1537. I mitt tre er det over 50. Hvis man kartla Anno-deltakernes slekt så langt tilbake, ville man finne igjen flere av de samme personene. Norge er et lite land i dag, men det var enda mindre den gangen (folketall), spesielt siden overklassen helst gifta seg med hverandre. Koblinga til erkebiskopens hird var morsom å finne i denne sammenheng.

At Anno har valgt å ikke gå så langt tilbake kan skyldes at det kanskje ville blitt færre tragiske historier (selv om barn døde i de beste familier og den sosiale fallhøyden vlle være større), det ville krevd mer ressurser til research og det kunne bli urettferdig overfor dem som har annen bakgrunn enn norsk-dansk. Jeg synes likevel at man kunne gått tilbake til 1700-tallet.

(Ok, jeg modererer meg etter å ha sett flere episoder. Noen har fått historier som går lenger tilbake. Jeg tror likevel det kunne blitt mer relevant om flere hadde fått det. Minst halve Vestlandet er nok i slekt med Gaute Ivarsen Valen f.eks.)

Cuba del 3: Bayamo

Posted: søndag 19 februar, 2017 by Tarald in reise
Tags: , , , , , , ,

De fleste turister reiser forbi Bayamo, hvis de i det hele tatt beveger seg så langt øst i landet. Det er nesten ingen turistattraksjoner her, og siden byen ble brent ned i forbindelse med et opprør på 1800-tallet, er nesten alle bygningene ganske nye og moderne. Men av alle stedene jeg besøkte, var dette den byen jeg ville valgt hvis jeg skulle bo på Cuba.

Egentlig skulle jeg bare bytta fra buss til et annet transportmiddel her og reist opp i fjellene, Sierra Maestra. Dette andre transportmiddelet fikk jeg aldri klart for meg hva var, og en taxi ville kosta en formue, så jeg ga opp. Og fant altså ut at Bayamo passa meg bra.

_dsc5379

Her bodde jeg, i andre etasje. Byggestilen er veldig karakteristisk for nyere bygninger på Cuba; etter hvert som man får bedre råd, bygger man på etasje for etasje. Mye av livet foregår på terrasser og balkonger, som gjerne har intrikate smigjernsgitter.

Husverten var leder for nabolagets Komité for forsvar av revolusjonen (CDR). Noen har sammenlignet dem med STASI, Øst-Tysklands hemmelige politi, men på Cuba er det slett ikke hemmelig. Tvert imot annonseres det på husveggen at man er leder der. De har også en slags sosialarbeiderfunksjon, ettersom de ikke bare skal rapportere om anti-sosialistiske sympatier, men også bidra til at folk med problemer får hjelp. De som husker Gro Harlem Brundtlands appell om flere nabokjerringer, vil kanskje trekke samme parallell som jeg gjorde; dette er nabokjerringer (ofte av hankjønn) satt i system. Ille nok, men ikke helt som STASI. Og familien jeg bodde hos var veldig hyggelige, tross språkproblemer. Det var også det eneste stedet der jeg hadde diger flatskjerm på rommet, uten at jeg testa om den funka (den kan ha vært bare til pynt, for å markere status).

De fleste som eier et slikt gjestehus (Casa particular) tilhører Cubas nye, voksende middelklasse. Store deler av inntektene forsvinner i skatt, men det blir åpenbart nok til overs til å heve familiens levestandard betraktelig. Som alt annet på Cuba avhenger det av nettverk. Selve godkjenningsprosessen satte jeg meg ikke inn i, men det skulle ikke forundre meg om den var basert på plettfri vandel og kjennskap og vennskap. Når man så er godkjent, må man betale skatt enten man får kunder eller ikke, så det er ikke rart de virker litt desperate når en ny busslast turister ankommer byen. Det lønner seg sikkert å ha venner og familie som er taxisjåfører eller jobber i den statlige turistindustrien. Et slikt gjestehus må kunne tilby gjestene eget bad, og jeg vil tro at det er den største etableringsutgiften. For en uerfaren turist var det deilig at sånne ting var standardisert.

Bayamo var byen der jeg begynte å trives på Cuba for alvor. Jeg fikk bl.a. smaken på kubansk iskrem. Det virka som om folk generelt hadde bedre råd her enn i Trinidad, og på torget gikk det geiter med vogn som ungene kunne sitte på med en runde og det var utleie av sykler. Det understreka at kubanerne ikke er så annerledes enn nordmenn (det synes liksom bedre når det finnes noen gjenkjennelige elementer som moteklær og fornøyelser for barna).

Før jeg dro, var jeg redd for å få min enorme, veldig norske intimsone invadert konstant, men også kubanerne setter seg på ledige dobbeltseter heller enn å dele sete med en fremmed. Terskelen for å snakke med fremmede er lavere, men det er vanskelig å avgjøre siden de fleste som kontakter turister er ute etter å selge noe. Men først og fremst er de fleste kubanere vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige, og sånn sett ganske ulike nordmenn.

Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.

Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.

_dsc5252

Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:

Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.

_dsc5232

Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).

Cuba del 1: Havanna og Viñales

Posted: søndag 19 februar, 2017 by Tarald in reise
Tags: , , , , , , , ,

Flyet fra Paris tok bakken i Havanna seint på kvelden 17. januar. Veien fra flyet og ut virka som ei hindeløype med forvirrende mange poster. Jeg var allerede sliten etter ei lang reise, der de siste timene ble brukt til å angre på hele prosjektet og tvile på at det ville gå bra. Siste post i hinderløypa var de desperate taxisjåførene. En av dem hjalp meg å finne vekslingskontoret (cubanske pesos kan ikke veksles andre steder i verden), slik at jeg fikk veksla euro mot cuc (såkalte konvertible peso, en av Cubas to valutaer). Dermed lot jeg meg villig føre til hans taxi etterpå for en ganske dyr drosjetur. Jeg lærte meg aldri å prute, og dyre taxiturer skulle bli et tilbakevendende problem.

Dagen etter måtte jeg ta ut penger, og en løpegutt på hotellet fulgte meg til banken. Først prøvde jeg minibanken, men den ville ikke spytte ut noen penger til meg. Så da bar det tvers gjennom halve byen til en åpen bank, ved hjelp av løpeguttens kompis med bil. Der fikk jeg for første gang erfare en kubansk kø. Det gikk umåtelig treigt og jeg fikk god tid til å tenke på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk tatt ut penger. Heldigvis gikk det bra, og jeg kunne gå ut bankdøra med 500cuc (tilsvarer ca 5000kr) i tide til bussen.

I begynnelsen var det uvant å skulle gå rundt med så mye penger på seg, men jeg ble etter hvert vant til det også, slik jeg vendte meg til å kaste dopapir i ei bøtte ved siden av i stedet for i do (for ikke å tette røra).

På busstasjonen stod jeg lenge i feil kø, men jeg rakk likevel bussen. Da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom jeg i snakk med ei hyggelig jente fra Tyrkia. I løpet av turen møtte jeg flere tyrkiske turister. Vi delte sete hele turen til Viñales. Jeg slappa mer og mer av etter hvert som jeg så hvor vakkert Cuba var, men roen fant jeg først når jeg kom meg på internett. Utrolig hva det kan ha å si for sjelefreden!

Vel framme ble vi møtt av en liten hær ivrige eiere av overnattingssteder (casa particulares – private hjem med et/flere gjesterom med eget bad). Jeg strena av gårde til dit jeg trodde jeg skulle overnatte, et casa jeg hadde bestil på Airbnb. Det viste seg at jeg hadde misforstått veibeskrivelsen og stolt for mye på et misvisende kart, og at huset i virkeligheten lå flere mil fra selve Viñales. Dermed innkvarterte jeg meg hos dama som hjalp meg, en av de skuffa casa-eierne på hjemvei.

Casa Nayda y Chico lå omtrent der jeg trodde det bestilte huset lå, et stykke utenfor sentrum, men i gangavstand. De var veldig hyggelige og tok godt vare på meg mens jeg led meg gjennom den obligatoriske forkjølelsen (enten forårsaka av stress og virus under reisa eller av møtet med aircondition). Jeg syntes det var fryktelig varmt, og nesten uutholdelig fuktig morgen og kveld. Derfor trivdes jeg godt med å sitte på plattingen foran huset og se på kolibrien. Jeg fikk ikke noe bra foto av den, tross utallige forsøk, men en video ble det (selv om det ikke var lett å holde tritt med fuglen):

Dessverre hadde jeg problemer med det nyinnkjøpte minnekortet, så mange av bildene fra Viñales gikk tapt. Naboen jobba på en tobakksfarm og tok meg med på jobb en dag. Jeg så unge tobakksplanter og huset der tobakken ble tørka og modna. Jeg fikk også prøve en sigar, og jeg som vanligvis blir uggen bare av lukta, syntes faktisk den gikk an. Her har de nemlig en spesiell metode for modning av tobakksbladene, og sigarer herfra er de beste på Cuba (det sier en del).

I nærheten var det også ei hule som man kunne besøke, så den hjelpsomme naboen ordna det så jeg kunne følge etter noen som skulle dit, så jeg fant veien. Hula var fin, men det var overraskende skremmende å gå i altfor dårlig lys etter en rask guide som bare kunne spansk og en turist som holdt samme tempo og skjønte språket.

Den siste dagen i landsbyen gikk jeg meg en kort tur i nabolaget, og her ser man litt av det spesielle landskapet og noen av de typiske husa som brukes til tobakkstørking:

_dsc5200_dsc5217

_dsc5220

Siden jeg var syk flere dager og ikke orka noe i varmen, kom jeg meg ikke skikkelig ut i naturen. Det var dessuten ganske tørt, så selv om jeg hadde kommet meg ut, er det tvilsomt om jeg ville sett noen snegler.

Viñales var en liten landsby oversvømma av turister, men ganske ok likevel, det jeg fikk sett av den.

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

I 1879 seiler et skip kalt Debora fra Bergen. Ombord er en broket forsamling kristne emigranter. Noen har fortalt dem at Aldabra ligger som en uberørt perle i det indiske hav og bare venter på å bli kolonisert. Stort mer vet de ikke, men de er overbevist om at dette er deres lovede land, et tropisk land der ingen ennå bor. De har brukt alle sparepengene sine på et lite skip og nå setter de kursen sørover. Ombord er også min tippoldemors bror, Rasmus Elias Rasmussen. Han har ikke investert penger, bare tid og arbeid siden han er sjømann.

Det er slikt man leser om i eventyrbøker, og navnet Aldabra må ha bidratt til emigrantenes forventninger. De visste neppe at navnet stammet fra arabisk og henspilte på de ugjestmilde forholdene på atollen.

aldabra_islands_76

Langt om lenge runder de Sør-Afrika og kommer seg helberget til Madagascar, der det er norske misjonærer. Noen av de reisende har vært sjøsyke i 90 dager. Men nå nærmer de seg Aldabra, spenningen stiger.

Og så får de høre at der ikke finnes ferskvann. Dessuten har franskmennene for lengst lagt beslag på Aldabra (på denne tida var den vel kommet i hendene på britene?). For en gigantisk skuffelse! De prøver å selge båten, men går med tap. De kommer seg ikke engang til Aldabra, hele selskapet oppløses og bare noen få vil fortsette for i alle fall å ha sett øya.

Min tippoldemors bror får altså aldri sett kjempeskilpaddene og resten av den fantasktiske naturen som finnes her. I stedet drar de fleste til britenes Natal, dagens Durban, og blir blant de første nordmenn som bosetter seg der. Rasmus Elias tilbringer 5 år der som seilmaker. Han fikk selskap av sin forlovede og sin mor, han gifter seg og kommer hjem i 1885 med en liten sønn. Det aller beste med hele eventyret (fra mitt synspunkt) er at han skrev ned beretningen om Debora-ekspedisjonen! Av ukjente grunner anonymiserte han seg selv under navnet «Sjømannen James».

Beretningen slutter med at han påstår å slå seg til ro i Bergen, men der var han litt raskt ute. Han blir involvert i Bergen havnemsjon (visstnok en forløper for den indre sjømannsmisjon). Han blir mannskap ombord på Gokstadskipskopien «Viking» som seiler til verdensutstillingen i Chicago i 1893, noe han skriver bok om. Før han til slutt utvandrer til Lisbon, Illinois, USA i 1906 med familien. Det er imidlertid grunn til å tro at to av hans søsken slo seg ned i Afrika (midlertidig eller permanent), og da mest sannsynlig Durban, Sør-Afrika. Kanskje finnes det fortsatt fjerne slektninger der nede?

Det er skrevet relativt mye om Debora-ekspedisjonen. Jeg vil sitere litt som handler om Rasmus Elias, fra en annen førstehåndsberetning:

Erik Ellingsen:

Stuerten mente at de syke trængte extra forpleining, kom med sin kokebok og lavet efter de bedste pudding paragraffer en slags pudding – men om det var pudding eller kake er ikke godt at si.  Deboras utrustning var meget tarvelig saa det var ikke meget at ta op. Stuerten utdelte puddingen efter forgodtbefindende slik at ikke alle fik.  En kvinde, som var fortrydelig over tilsidesættelsen spurte: Hvorfor ga du ikke os pudding?  Har ikke vi samme ret som de andre?  Stuerten var 6 fot höi, den störste og stærkeste av os alle og kunne taale hvadsomhelst, kun ikke at bli dadlet.  Han kom inn i byssen, satte sig paa bænken ved siden af meg og graat saa taarerene randt.  Jeg mente, det var ikke noe aa graate for men stuerten var av en annen mening.

Aldabra har aldri hatt skikkelig bosetning og var lenge forbudt område for andre enn biologer og andre forskere. Charles Darwin var den første som ønsket å verne atollen. I dag tillates små grupper av økoturister. Tenk så kult det hadde vært å få besøke dette stedet som min tippoldemors bror aldri fikk se!

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

AMR-ram

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.