10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Forsvar på anbud?

Del 3 i min politiske serie

Norge bruker milliarder på forsvaret, mens andre statlige oppgaver legges ut på anbud eller avkreves lønnsomhet. Forsvaret slipper alltid unna, men mener selv at de får altfor lite penger.

Etter å ha vært på Cuba fikk jeg en ide til hvordan man kan løse dette. Der driftes nemlig turistindustrien av forsvaret. Jeg skal ikke påstå at alt er så mye bedre å Cuba, og de konkrete effektene av den militante turistindustrien kan ofte bli ufrivillig morsomme. Men selve grunnideen er slett ikke dum.

Norsk turistindustri omsetter for milliarder og er stadig økende. Hvis staten kjøpte opp hoteller og campingplasser til salgs og ansatte kompetente daglige ledere, kunne inntektene gå rett i lomma på krigsmaskineriet  – unnskyld – forsvaret. Etterhvert kunne man så kreve at forsvaret ved hjelp av turistinntekter gikk i null. Jeg kjenner ikke forsvaret særlig inngående, men man kunne sikkert bruke militærfolk til noe i hotellnæringa – om ikke annet så til å re opp senger. Jeg er sikker på at det finnes potensiale for uante synergieffekter, og litt kreativitet har aldri skadet noen.

På Cuba kreves det at alle turister som beveger seg ut i naturen har med en godkjent guide, som selvsagt er militær. Dette burde være ypperlig bruk av militært personell også i Norge. Man sikrer at de holder seg i form og lærer å kjenne den lokale naturen som sin egen bukselomme. Og ikke minst slipper man lettkledde turister som må reddes fra å fryse ihjel og utlendinger som absolutt skal ta selfies på kanten av stup.

Jeg antar at dette ikke er gjennomførbart grunnet intens motstand i de militæres rekker, selv om det ville være i deres egen interesse å ha en inntektskilde utenom statsbudsjettet. Den eneste «ulempen» jeg kommer på, er at militært personell risikerer å bli venner med en kineser.

Så nei, jeg vil ikke legge ut forsvaret heller på anbud. Jeg har mer tro på statlig styring enn markedskrefter ute av kontroll. Så lenge sykehus må være lønnsomme, burde jammen forsvaret være det også.

Muligheter på bygda

Del 2 i min politiske serie

Det var vanskelig å sette en overskrift, for jeg tror det følgende kan løse mange problemer på en gang. Landbruket legges ned, bygdene fraflyttes og kulturlandskap får gro igjen. Samtidig sliter vi med integrering av flyktninger og boligmangel i storbyene.

En delløsning er at staten eksproprierer en del fraflytta gårder og ansetter tidligere bønder, byggekyndige og integreringskonsulenter. Flyktninger og andre får så tilbud om å delta i oppbygging av sin egen (og andres) gård, innforstått med at målet er naturalhusholdning med lav levestandard.

Vi snakker ikke om å skape en ny underklasse, men om å ta den underklassen vi allerede har og gi dem nye muligheter. Prosjektet vil ikke passe for alle, men for noen vil det være en drøm som går i oppfyllelse. Spesielt vil det passe for flyktninger som er vant til naturalhusholdning hjemmefra, som er oppvokst på landsbygda og kan lære oss hvordan det bør fungere. Det finnes også massevis av nordmenn i byene som drømmer om et småbruk på landet, og en del av disse vil gå med på å senke levestandarden.

Samtidig som flyktningene lærer norsk, vil de integreres i bygdemiljø, oppleve å ha et konkret mål for framtida og at deres kunnskap er viktig for prosjektet. På samme måte vil nordmenn som deltar få nye impulser og lære mer om både egen og andres kulturhistorie. Under ledelse av en bygningskyndig setter man så opp/restaurerer det ene småbruket etter det andre, hvor familie etter familie flytter inn i eget hus. Alle gårder utstyres med solcellepanel eller vindmøller (etter ønske og værforhold.

Driften er ment å være mest mulig selvdreven, med en landbrukskonsulent som er tilgjengelig og kan svare på spørsmål om praktiske ting.  Staten eier jorda og bygningene, men tar ingen leie. Dersom tilgangen på gårder er stor, kan man vurdere en slags «leie til eie»-ordning. Etter en etableringsfase (f.eks. 2år?) er det meningen at gårdene skal gi det meste av det beboerne trenger av mat.

Ideelt sett vil en del av disse småbrukene bli naboer, slik at de allerede har et lite nettverk i bygda. Dette er også viktig for barn, ettersom det kan bli vanskelig å vokse opp på en slik gård litt i utakt med storsamfunnets kapitalistiske forbruksjag. Det holdes jevnlig kurs, åpne for alle i området, i emner som kan gjøre dem enda mer selvhjulpne, f.eks. såpekoking, konservering av matvarer, søm, strikking, veving, spinning, jakt, hogst og reparasjon av elektronikk. Det kan også legges til rette for tilleggsnæringer, som ettervern av rusmisbrukere, helseretreats o.l. Her må man bruke både prosjektdeltakernes og lokalbefolkningas kunnskaper.

Alle vil ha rett til norske trygdeytelser (barnetrygd, engangsstønad ved fødsel, minstepensjon o.l.) og få tilskudd for å vedlikeholde kulturlandskap (gradert etter vanskelighetsgrad og biologisk mangfold). Utover dette kan de søke om tilskudd til utbedringer av gården og kanskje sosialstønad (vanskelig å vurdere).

Taperne i dette opplegget er helt klart dem som mister sommerhuset på landet som oldeforeldrene flytta fra, men også de bør kunne se verdien av at kulturlandskapet vedlikeholdes. Forøvrig ser dette ut som et vinn-vinn-prosjekt.

Deltakere i prosjektet som velger å flytte og dermed avslutte sin deltakelse, har ingen spesielle rettigheter. Dersom de blir for gamle eller syke til å drive gården, får neste generasjon overta (fortrinnsrett) på samme vilkår, eller nye prosjektdeltakere. Gårdene kan ikke slås sammen, selges eller leies ut. Staten har et stort ansvar for prosjektdeltakerne ved naturkatastrofer og avlingssvikt (automatisk sosialhjelp og midlertidig bolig). Det er mulig man må lempe litt på en del byråkratiske bestemmelser for å få dette til, spesielt i byggefasen. Dagens regelverk er ikke tilpassa naturalhusholdninger, snarere tvert imot, så det er kanskje behov for et helt nytt kapittel.

Dette egner seg som et supplement til dagens integrerings- og boligpolitikk, ikke som en erstatning. Jeg tror et slikt opplegg vil virke veldig positivt på både integrering, landbruk, boligsituasjonen og en del sosiale problemer. Kanskje er dette mulig å starte opp på kommunalt nivå, selv med en mørkeblå regjering?

Brød til folket!

1. del i min politiske serie

Dagens situasjon: Stadig flere sliter med å ha råd til mat og andre nødvendigheter. Eierne av matvarekjedene tjener grovt på et helt grunnleggende menneskelig behov. Staten bruker til dels store summer på folkeopplysning om sunn mat og har liten direkte påvirkning på folks matvaner.

Den tradisjonelle kommunistiske løsninga ville være at staten overtok alt salg av mat. Jeg tror ikke det er gjennomførbart uten væpna revolusjon, og langt fra sikker på at resultatet ville bli bra.

Så hva kan vi gjøre?

Staten burde ta alle pengene som brukes på informasjon til folk om mat og bruke dem til å starte en statlig billigkjede. Her skal man ikke ha mange typer av samme vare, men det skal være billig, sunt og miljøvennlig. Utvalget skal bestå av max et par varer i samme kategori og prisnivået være like under FirstPrice. De skal aldri ha tilbud på annet enn varer som snart går ut på dato, og utgåtte varer legges tilgjengelig utenfor butikken etter stengetid.

I tillegg til å hjelpe fattige og folk med beslutningsvegring, kan disse butikkene bli ypperlige steder å drive arbeidsmarkedstiltak. Det er ikke meningen at disse butikkene skal gå i pluss, men spare staten for utgifter til konsulenter og PR, og dermed ikke bli noen stor utgiftspost. Vi vet at helsa er dårligere blant fattige og at vi spiser mer usunt enn resten av befolkninga. Dette skyldes nok i stor grad at folk er fattige fordi de ikke er friske, men sunn mat kan neppe skade, og i beste fall spare staten for helseutgifter på sikt.

Dette vil ikke bety slutten for de private kjedene, som fortsatt kan tilby større utvalg, mer usunn mat og dyrere mat. Folk flest i Norge har svært god råd og bruker liten andel av inntekten på mat. Mange er dessuten genuint interessert i mat og kan bruke hobby-budsjettet også. Kanskje vil det resultere i etablering av flere mindre gourmetbutikker på bekostning av de store kjedene, noe som mange vil ønske velkommen.

På mindre steder kan man se for seg at statens butikk drives litt som post i butikk for ikke å konkurrere med den ene nærbutikken. Evt. finnes disse butikkene bare på steder med mer enn to matbutikker og tilbyr utkjøring til mer grisgrendte strøk. Dersom forsøk viser at bruk av disse butikkene virker stigmatiserende, kan man organisere dem som nettbutikker. Utkjøring kan også samkjøres med en del sosiale tjenester som hjemmehjelp og barnevern. Norske forbrukere er generelt opptatt av billig mat, så jeg tror egentlig ikke at stigmaet vil bli så stort.

Jeg ser faktisk ingen ulemper med en sånn ordning og vil gjerne høre motargumenter!

Nei til alt?

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Farvel Oslo

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.

Hva fattigdom kan gjøre med deg

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Oppskrift på terrorister

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

Jeg var en gang… abortmotstander

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Nice på impuls

Om ei uke drar jeg til Nice! Jeg har lenge hatt veldig lyst til å oppleve våren der, og da jeg så et tilbud på flybilletter klarte jeg ikke å holde meg. Egentlig har jeg ikke økonomi til å være så impulsiv, men jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.

Det blir tredje gang jeg er i Nice og fjerde opphold i Frankrike. Nice var den første byen jeg besøkte utenfor Skandinavia da jeg dro dit med franskklassen på videregående i 1992 (eller -93?). Det andre besøket i byen var med dattera mi i forfjor. Denne gangen skal jeg først og fremst utforske området rundt byen ved hjelp av tog (og litt buss). Det blir første gang jeg prøver Airbnb utenfor Cuba (tryggere der hvor alt fulgte statlige standarder), og skal bo litt utenfor sentrum, om enn ikke tilstrekkelig landlig for min smak.

Jeg har ikke låst meg til noen faste dager, men håper å ta både Train des Pignes (til Fugeret) og Train de Merveilles (til Tende). På tilbaketurene vil jeg hoppe av i ulike landsbyer som virker interessante (hhv. Saorge og Toet-sur-Var/Villars/Plan-du-Var) og gå litt tur der, før jeg tar neste tog videre. Langs jernbanens hovedspor langs kysten, vil jeg reise til en liten landsby vest for Nice som sjelden ser turister, Les Arcs, og gå derfra til Trans-en-Provence (bare p.g.a. navnet). Landskapet der er helt annerledes og kanskje finnes det andre sneglearter der enn i fjellene der de andre togene går. Her er det mer dyrkbar mark, mer typisk jordbruksland, så det blir spennende å se.

I tillegg vurderer jeg en tur til Saint-Jeannet og Vence, hvis jeg ikke for lengst har fått nok av fjell og små landsbyer fra middelalderen. Dit må man ta buss, men det er ikke særlig langt fra Nice. Erfaringsmessig kommer jeg til å tilbringe minst et par dager ganske i ro i Nice, kanskje til og med innen den kjedelige bydelen jeg skal bo i. Jeg trenger sånne oppladningsdager.

Jeg gleder meg veldig til å få en sniktitt på våren, til å se franske snegler igjen og oppleve mye storslått natur. Jeg elsker å gå meg bort i trange gater, aller helst uten andre turister. Selv om franskmennene er kjent for å spise snegler, får de fleste krype i fred. For meg vil Sør-Frankrike alltid være stedet hvor jeg for første gang så større snegler enn jeg var vant til fra Vestlandet. Au revoir!

Bitt av reisebasillen

Jeg vet at dette er en «lidelse» som gjerne bryter ut i ungdomsåra, med en topp en gang i 20-åra. Så det å først bli smitta som 39-åring er litt som å få vannkopper som 18-åring – ikke særlig kult. Likevel kommer jeg ikke til å kjempe imot, men nyte det så godt jeg kan.

Cuba-turen ga altså veldig mersmak, til tross for at jeg så litt for få snegler. Jeg heiv meg ut i noe jeg ikke ante om jeg ville takle, og det gikk overraskende bra. Det var deilig å oppleve at jeg kunne frigjøre meg både fra egne og andres forventninger.

Noe av det som har hindra meg i å nyte reising tidligere, er nettopp ideen om hvordan man skal reise. Man skal ønske å bli kjent med nye mennesker, elske sightseeing og generelt fyke rundt fra severdighet til severdighet i et heseblesende tempo.

Nå når jeg for alvor har innsett at det er fullt mulig å reise på min egen sære måte, liker jeg det. Hovedattraksjonen for meg er all verdens snegler, så klart. I tillegg har jeg oppdaga at folk ikke er så skumle som jeg tror, i alle fall ikke i utlandet. Noen severdigheter skader heller ikke, men jeg kommer nok hjem med andre bilder enn mange andre turister.

Etter Cuba-turen har jeg virkelig funnet ut hva som fungerer for meg, og hvordan jeg vil fortsette å reise. Å reise fra sted til sted ga meg motivasjon til å komme meg ut, og transportetappene var også opplevelser. Dessuten var det perfekt å bli værende på samme sted 4-6 dager. De beste opplevelsene fikk jeg der hvor jeg bodde litt utenfor allfarvei, gjerne midt i naturen.

Dessverre er det ofte vanskelig å finne et sted å bo som ligger passe avsides. Enten er det altfor avsides (en times gange til nærmeste butikk, minimum) eller det finnes ikke offentlig transport. Nylig skulle jeg finne et sted å bo ei uke i Nice, men de mest fristende stedene avslo da jeg forhørte meg om bussforbindelsene.

Noen steder jeg har sett på som jeg gjerne skulle bodd, er ulike økolandsbyer eller «eco-lodges», men prisen på disse er ofte det mangedobbelte av vanlig overnatting. Som ofte ellers er det altså slik at fattige utestenges fra miljøvennlige løsninger. (Vi lever ofte mer miljøvennlig til daglig; med gjenbruk og lavere forbruk, så det går kanskje opp i opp.)

Nei, egentlig har jeg jo ikke råd til å reise. Turer til den andre siden av jordkloden (eller egen verdensdel) inngår ikke i NAVs regnestykke. Samtidig har jeg mer tid til både planlegging og reise enn de fleste andre, og kan reise billigere utenfor sesong. Reisa til Cuba ble betalt av skattepengene, og hvis skatteetaten fortsetter å trekke for mye skatt kan det bli flere lange turer.

Noe av det jeg liker best er planlegginga og researchen. Jeg er ikke genuint interessert i andre kulturer eller fremmede lands historie, men hvis jeg skal besøke et sted er det helt selvfølgelig for meg å lese om stedet. Slik lærer jeg vel så mye om andre turister som om stedet jeg skal til. Nå har jeg for eksempel tråla diverse reiseblogger. Noen har åpenbart så mye penger at det aldri blir noe tema, og jeg tok meg i å lese fascinert om denne fremmede kulturen.

Et øyeblikk lekte jeg faktisk med tanken på å starte en egen reiseblogg, men det ville blitt tynne greier, med min økonomi og selvdisiplin. Fristelsen ble forsterka av at mange reiseartikler er ganske dårlig skrevet. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg noen som ville like å reise på min måte sammen med meg, må jeg innse at det heller ikke finnes noe stort marked for mine reiseskildringer. Det er unektelig for de spesielt interesserte. Men hvis noen skulle ønske å starte et «nerdenes reisemagasin» el.l. er jeg helt med.

Trening – ikke for transpersoner

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta.

Cuba del 6: Havanna + evaluering og råd

Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.

Og med det var mitt kubanske eventyr slutt. Les de andre delene her: Del 1: Havanna og Viñales, del 2: Trinidad, del 3: Bayamo, del 4: Cuabitas, Santiago de Cuba og del 5 (på sneglebloggen): Baracoa.

Evaluering

Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.

Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.

Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.

Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.

Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.

En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.

Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.

Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.

Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.

Råd til andre Cuba-farere

Cuba del 4: Cuabitas, Santiago de Cuba

Jeg ble møtt på busstasjonen i Santiago av Jaqueline og frakta til den lille landsbyen Cuabitas i en gammel amerikaner-taxi. Landsbyen ligger et stykke nord for storbyen, behagelig langt fra turistfeller og mas.

Jaqueline kom fra Frankrike for 17 år siden, fant kjærligheten til musikken og musikeren Joaquin, og ble værende. Hun var bevisst sine privilegier som vestlig innvandrer og drev et lite bibliotek med barnebøker for nabolagets fattige unger og ga dem timer i fransk. Etter å ha følt meg ganske ensom og isolert på grunn av språket, var det deilig å kunne føre samtaler om mer enn kommende måltider. Hennes engelsk var bare litt bedre enn min fransk, men vi slo opp i hver våre ordbøker og klarte å kommunisere. Det hadde altså like mye med innsats som med språkkunnskaper å gjøre.

Jaqueline inne i landsbykirka.

Joaquin med «el moto».

Jaqueline og Joaquin var det aller beste vertskapet på turen. De gikk inn for å gi meg en opplevelse av det ekte Cuba, inkludert innsikt i kontrastene mellom livet her og i Europa. Transportmiddelet var Joaquins motorsykkel, der jeg ble plassert i sidevogna, men også hest og kjerre og kollektivtaxi ved et par tilfeller. Det var ikke bare språket og kulturen som gjorde dette til et fantastisk opphold; ikke minst var det veldig positivt med en felles interesse for litteratur, kunst og kultur.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En dag dro vi inn til sentrum, hvor Jaqueline tok meg med på en kort sightseeing. I tillegg fikk jeg møtt flere kubanske kunstnere og forfattere og vi besøkte den tverrfaglige kunstnerorganisasjonen. Livet som forfatter på Cuba virka overraskende likt det i Norge; med stipender, prosjektstøtte og ekstrajobber.

Noe av det beste med Jaqueline var at hun foreslo konkrete utflukter med konkret tidspunkt. Andre casaverter sa ved ankomst at de gjerne arrangerte utflukter for meg, men ettersom jeg er både lat og sjenert, ble det aldri noe av. Her var kommunikasjonen tydeligere og jeg fikk derfor med meg mer. Det var også åpenbart at hun hadde bedre tid enn mange andre, og også likte å gå tur selv. Hun var dessuten engasjert i arkitektur og formidla bilder av familiehus til folk som har utvandra. En kveld tok hun meg med på en rundtur til den lille landsbykirka og forbi Bacardi-familiens gamle landsted.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Dagen etter, min siste dag i Cuabitas, gikk vi en lang tur innover i dalen, til en demning. Det hadde ikke regna skikkelig på flere år, og innsjøen var bare en brøkdel av hva den vanligvis var. Vi så noen hvite fugler som fiska (hegre?) og som vanlig gribber som seilte over det hele. Det ble fryktelig varmt. Egentlig ville hun vise meg en kaffeplantasje, men så langt kom vi ikke. Til slutt kom vi fram til et hus der det bodde et gammelt ektepar som Jaqueline kjente, der vi tømte i oss store mengder iskaldt vann.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kontrasten var enorm mellom den grønne vegetasjonen rundt vannet og de knusktørre åsene rundt. På veien tilbake fikk vi sitte på med ei hestekjerre, og kjørte nesten rett gjennom en gressbrann. Seinere kom brannvesenet og spylte hele nabolaget for å hindre videre brann. Takket være det fikk jeg se en frosk på husveggen neste morgen (men noe godt bilde av den fikk jeg ikke).

Noe av det mest spennende med oppholdet her var egentlig å utforske området rundt huset der jeg bodde. Jeg så minst 4 ulike reptiler og fikk god tid til å øve meg på å fotografere både dem og fuglene jeg så. Dette var første gang jeg har fått bruk for det nye objektivet mitt (55-210mm zoom), så jeg trengte treninga.

Gekko

Jeg fikk også filma litt. Jeg oppdaga raskt at en koloni med flaggermus holdt til i telefonstolpen i hagen og en kveld satte jeg opp kamerastativ for å prøve å fange dem på film. Dessverre takla ikke kameraet mitt det dårlige lyset, men med telefonen gikk det.

På veggen utenfor rommet mitt hadde noen øgler gjort utebelysninga til sin jaktarena, og jeg fikk også filma en av dem.

Hvis jeg noen gang drar tilbake til Cuba, skal jeg absolutt besøke Jaqueline og Joaquin igjen. Og jeg vil anbefale dem til alle som drar til Cuba for å oppleve kultur og natur, spesielt kunstnere av alle slag som er interessert i å knytte kontakter på Cuba. Jeg kommer aldri til å glemme de fantastiske fem dagene jeg tilbragte her!

Min natur

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

Anno 1537

Det begynner å tynnes kraftig ut i slektstreet når man passerer 1600, men etter å ha sett på TV-serien syntes jeg researcherne var litt slappe med å finne deltakernes forfedre (de ser ut til å ha stoppa på 1800-tallet, som for meg nå framstår som nesten nåtid. Derfor ville jeg se hvor mange dokumenterte slektninger jeg kunne finne i 1537.

Hr. Peder Lauritsen, prest i Finnås i 1563, født ca 1535.

Gaute Ivarsen Valen (ca.1475-1555), adelsmann, og hans sønner Jon Gautesen av Sveio, Semb og Kjerland (Finnås og Kvinnherad) og Laurits Gautesen . Også Gautes kone, som kanskje hette Guri Finne Fimreite, levde sannsynligvis i 1537. I denne sammenheng er det også naturlig å nevne at Jon Gautesen og broren Torbjørn tilhørte hirden til erkebiskop Olav Engelbrektsson, som vi hører mye om i Anno. Ja, dersom Anno-deltakerne virkelig hadde befunnet seg i 1537, kunne de fort ha støtt på min forfader Jon. Hvor lenge støttet han den katolske erkebiskopen? Var han med på å plyndre Austrått?

Erik Ormsen (d. 1564), adelsmann, levde også på denne tida, med sin kone Kristina Torsteinsdatter.

Øystein Jonsen Egenes (ca. 1530-97), borger av Stavanger fra 1555, rådmann der fra 1571 og senere kirkeverge. Med kona Magdalena (f.ca. 1534).

Arnbjørn Amundsen Ile (ca. 1505-80) og hans sønn Amund Arnbjørnsen Ile (ca.1530-1605), bønder.

Saksbjørn Nilsen Bakka (ca. 1525-1600) bonde. Omtalt her.

Orm Ånonsen Byre (ca. 1520-1601). Storbonde.

Tormod Olsen Foss (f.ca. 1535). Hans far, Ole Jonsen Tøtland (f.ca. 1490), og mor, Siri Oddsdatter Fevoll (f.ca. 1515), og hennes far (Tormods morfar) Odd Sjovatsen Fevoll (ca. 1475-1544). Bønder.

Samson Lodinsen Sundal (ca.1500-65) og dattera Herborg Samsonsdatter Sundal (f.ca. 1520).

Fartein Madsen Ænes (f.ca. 1480).

Tollak Jonsen Aukland (ca.1510-91), broren Søren Jonsen Aukland (f.ca. 1516), og Sørens sønn Jon Sørensen Aukland (ca. 1535-56), bønder.

Åge Olsen Hebnes (f.ca. 1530) og hans kone Liva Olsdatter Nessa Koll (ca.1530-1606).

Stein Olsen Sæbø (f.ca. 1530), bonde.

Torbjørn Hauge (f.ca. 1530), bonde.

Odd Tolleivsen Norheim (ca. 1518-58), bonde.

Tore Sebjørnsen Talgje (ca. 1535-92), bonde.

Erik Olsen Helgevoll (f.ca. 1515), bonde.

Nils Torgersen Opsal (f.ca. 1520), bonde.

Jon Villumsen (ca 1530-1603), handelsmann, borger av Stavanger og lagrettemann.

Torbjørn Olsen Sandven (ca. 1530-1605), bonde.

Orm Ivarsen Tokheim (f.ca. 1520).

Oluf Andersen Kusse (ca. 1530-1610), Sogneprest i Brønnøy fra 1562.

Sigbjørn Tollaksen Stordrange (f.ca. 1530).

Oluf Havdansen (f.ca. 1515) og kona Karen Bergsdatter Eikeland.

Tyke Kleiveland (ca. 1520-1600).

Laurits Andersen (ca. 1535-1600).

Heyltge Scheltausdatter (f.ca. 1535).

Gjert Didriksen Friis (f.ca. 1505).

Poul Pedersen Kofoed (ca. 1510-59) og hans kone Bodil Ipsdatter (ca. 1525-50).

Frimand Peder Hansen (ca. 1525-76).

Mads Pedersen Kofoed (ca. 1513-52), borgermester i Rønne, Danmark. Hans kone Gunhild Hansdatter Uf (ca. 1530-50). Hennes far Hans Olufsen Uf (ca. 1510-74).

Margrethe Jacobsdatter von Schinkel (ca. 1520-93).

Oluf Venjo (ca. 1500-70), knape (klassen mellom bønder og adel), og sønnen Lasse Olufsen Venjo (ca. 1530-1610).

Ludvik Adamsen Munthe (f.ca. 1520).

Torger Åberge (ca. 1485-1550) og sønnen Helge Torgersen Åberge (ca. 1525-1600).

(Det er vanskelig å lage en slik oversikt fullstendig når man har mange anesammenfall, og lista er dermed ikke ordna etter hvem av mine foreldre/besteforeldre som er i slekt med dem. Usikerhetsmomentene er dessuten svært store når man kommer så langt tilbake; både når det gjelder kilder og genetikk.)

Ut fra lista skulle man tro at slekta mi er full av adelsfolk, prester og byborgere, men jeg tror den er ganske gjennomsnittlig norsk når det gjelder dette. Saken er bare at vi for overklassen oftere har rettssaker om arv og andre kilder som kan opplyse oss om slektsledda som gikk forut for kirkebøkene. Altså vil andelen av den dokumenterte slekta som er overklasse øke jo lenger bakover vi kommer. Jeg er ikke spesielt opptatt av adel og har ikke gidda å sjekke i hvilket slektsledd en familie ble adla, noe det ofte råder forvirring om.

Poenget med lista er å vise at det er fullt mulig å finne slektninger så langt tilbake som 1537. I mitt tre er det over 50. Hvis man kartla Anno-deltakernes slekt så langt tilbake, ville man finne igjen flere av de samme personene. Norge er et lite land i dag, men det var enda mindre den gangen (folketall), spesielt siden overklassen helst gifta seg med hverandre. Koblinga til erkebiskopens hird var morsom å finne i denne sammenheng.

At Anno har valgt å ikke gå så langt tilbake kan skyldes at det kanskje ville blitt færre tragiske historier (selv om barn døde i de beste familier og den sosiale fallhøyden vlle være større), det ville krevd mer ressurser til research og det kunne bli urettferdig overfor dem som har annen bakgrunn enn norsk-dansk. Jeg synes likevel at man kunne gått tilbake til 1700-tallet.

(Ok, jeg modererer meg etter å ha sett flere episoder. Noen har fått historier som går lenger tilbake. Jeg tror likevel det kunne blitt mer relevant om flere hadde fått det. Minst halve Vestlandet er nok i slekt med Gaute Ivarsen Valen f.eks.)

Cuba del 3: Bayamo

De fleste turister reiser forbi Bayamo, hvis de i det hele tatt beveger seg så langt øst i landet. Det er nesten ingen turistattraksjoner her, og siden byen ble brent ned i forbindelse med et opprør på 1800-tallet, er nesten alle bygningene ganske nye og moderne. Men av alle stedene jeg besøkte, var dette den byen jeg ville valgt hvis jeg skulle bo på Cuba.

Egentlig skulle jeg bare bytta fra buss til et annet transportmiddel her og reist opp i fjellene, Sierra Maestra. Dette andre transportmiddelet fikk jeg aldri klart for meg hva var, og en taxi ville kosta en formue, så jeg ga opp. Og fant altså ut at Bayamo passa meg bra.

Her bodde jeg, i andre etasje. Byggestilen er veldig karakteristisk for nyere bygninger på Cuba; etter hvert som man får bedre råd, bygger man på etasje for etasje. Mye av livet foregår på terrasser og balkonger, som gjerne har intrikate smigjernsgitter.

Husverten var leder for nabolagets Komité for forsvar av revolusjonen (CDR). Noen har sammenlignet dem med STASI, Øst-Tysklands hemmelige politi, men på Cuba er det slett ikke hemmelig. Tvert imot annonseres det på husveggen at man er leder der. De har også en slags sosialarbeiderfunksjon, ettersom de ikke bare skal rapportere om anti-sosialistiske sympatier, men også bidra til at folk med problemer får hjelp. De som husker Gro Harlem Brundtlands appell om flere nabokjerringer, vil kanskje trekke samme parallell som jeg gjorde; dette er nabokjerringer (ofte av hankjønn) satt i system. Ille nok, men ikke helt som STASI. Og familien jeg bodde hos var veldig hyggelige, tross språkproblemer. Det var også det eneste stedet der jeg hadde diger flatskjerm på rommet, uten at jeg testa om den funka (den kan ha vært bare til pynt, for å markere status).

De fleste som eier et slikt gjestehus (Casa particular) tilhører Cubas nye, voksende middelklasse. Store deler av inntektene forsvinner i skatt, men det blir åpenbart nok til overs til å heve familiens levestandard betraktelig. Som alt annet på Cuba avhenger det av nettverk. Selve godkjenningsprosessen satte jeg meg ikke inn i, men det skulle ikke forundre meg om den var basert på plettfri vandel og kjennskap og vennskap. Når man så er godkjent, må man betale skatt enten man får kunder eller ikke, så det er ikke rart de virker litt desperate når en ny busslast turister ankommer byen. Det lønner seg sikkert å ha venner og familie som er taxisjåfører eller jobber i den statlige turistindustrien. Et slikt gjestehus må kunne tilby gjestene eget bad, og jeg vil tro at det er den største etableringsutgiften. For en uerfaren turist var det deilig at sånne ting var standardisert.

Den lange gågata er utsmykka med moderne skulpturer og installasjoner. Ikke helt min smak, men det gir hele gata et spesielt preg.

Fornemt forfall. Sånt er jeg svak for, så hus i denne tilstanden er overrepresentert på minnekortet mitt. På Cuba ser man både pene fasader med forfall bak, og det motsatte; forferdelig slitne skur der folk ser ut til å leve ganske behagelige liv.

Ved Parque Cespedes ligger praktbygningene på rad og rekke. F.h. Carlos Manuel Cespedes’ fødehjem (han kalles fedrelandets far), provinsmuseet og Hotel Royalton.

Folkeliv ved Parque Cespedes. Et rolig sted som passa fint for avslapning. Internett og relativt få turister, selv om turisttettheten sikkert var den største i Bayamo.

Bildet over inngangen til koret viser velsignelsen av det kubanske flagget under den første uavhengighetskrigen.

Bayamo var byen der jeg begynte å trives på Cuba for alvor. Jeg fikk bl.a. smaken på kubansk iskrem. Det virka som om folk generelt hadde bedre råd her enn i Trinidad, og på torget gikk det geiter med vogn som ungene kunne sitte på med en runde og det var utleie av sykler. Det understreka at kubanerne ikke er så annerledes enn nordmenn (det synes liksom bedre når det finnes noen gjenkjennelige elementer som moteklær og fornøyelser for barna).

Før jeg dro, var jeg redd for å få min enorme, veldig norske intimsone invadert konstant, men også kubanerne setter seg på ledige dobbeltseter heller enn å dele sete med en fremmed. Terskelen for å snakke med fremmede er lavere, men det er vanskelig å avgjøre siden de fleste som kontakter turister er ute etter å selge noe. Men først og fremst er de fleste kubanere vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige, og sånn sett ganske ulike nordmenn.

Cuba del 2: Trinidad

Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.

Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.

Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:

Vi ble kjørt den korte veien fra Trinidad i en gammel russisk lastebil, en ganske vanlig busstype på landsbygda.

Landskap med papyrus.

Hva er det som henger her – stalagtitter? Nei, det er vepsebol! De fleste er riktignok gamle og ubebodde, og såvidt jeg skjønte har hvert individ sitt eget bol. Jeg holdt meg likevel på respektful avstand.

Denne firfisla så jeg flere av. Fascinerende skapninger! Cuba har svært mange ulike øglearter, og mange av dem finnes ingen andre steder enn her. De satt litt mer i ro enn sommerfugler og fugler (førstnevnte ga jeg opp å fotografere allerede i Viñales), og ga meg god fototrening.

På Cuba bor termittene i trærne og ser mer ut som vepsebol enn tuer.

Denne planta, som vokste rett på steinen, hadde også vært et supert innslag i terrariene.

Jeg så massevis av små planter jeg gjerne skulle hatt i terrariene mine, som denne bregna og mosen (Selaginella sp.?) ved siden av.

Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.

Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).

Cuba del 1: Havanna og Viñales

Flyet fra Paris tok bakken i Havanna seint på kvelden 17. januar. Veien fra flyet og ut virka som ei hindeløype med forvirrende mange poster. Jeg var allerede sliten etter ei lang reise, der de siste timene ble brukt til å angre på hele prosjektet og tvile på at det ville gå bra. Siste post i hinderløypa var de desperate taxisjåførene. En av dem hjalp meg å finne vekslingskontoret (cubanske pesos kan ikke veksles andre steder i verden), slik at jeg fikk veksla euro mot cuc (såkalte konvertible peso, en av Cubas to valutaer). Dermed lot jeg meg villig føre til hans taxi etterpå for en ganske dyr drosjetur. Jeg lærte meg aldri å prute, og dyre taxiturer skulle bli et tilbakevendende problem.

Dagen etter måtte jeg ta ut penger, og en løpegutt på hotellet fulgte meg til banken. Først prøvde jeg minibanken, men den ville ikke spytte ut noen penger til meg. Så da bar det tvers gjennom halve byen til en åpen bank, ved hjelp av løpeguttens kompis med bil. Der fikk jeg for første gang erfare en kubansk kø. Det gikk umåtelig treigt og jeg fikk god tid til å tenke på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk tatt ut penger. Heldigvis gikk det bra, og jeg kunne gå ut bankdøra med 500cuc (tilsvarer ca 5000kr) i tide til bussen.

I begynnelsen var det uvant å skulle gå rundt med så mye penger på seg, men jeg ble etter hvert vant til det også, slik jeg vendte meg til å kaste dopapir i ei bøtte ved siden av i stedet for i do (for ikke å tette røra).

På busstasjonen stod jeg lenge i feil kø, men jeg rakk likevel bussen. Da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom jeg i snakk med ei hyggelig jente fra Tyrkia. I løpet av turen møtte jeg flere tyrkiske turister. Vi delte sete hele turen til Viñales. Jeg slappa mer og mer av etter hvert som jeg så hvor vakkert Cuba var, men roen fant jeg først når jeg kom meg på internett. Utrolig hva det kan ha å si for sjelefreden!

Vel framme ble vi møtt av en liten hær ivrige eiere av overnattingssteder (casa particulares – private hjem med et/flere gjesterom med eget bad). Jeg strena av gårde til dit jeg trodde jeg skulle overnatte, et casa jeg hadde bestil på Airbnb. Det viste seg at jeg hadde misforstått veibeskrivelsen og stolt for mye på et misvisende kart, og at huset i virkeligheten lå flere mil fra selve Viñales. Dermed innkvarterte jeg meg hos dama som hjalp meg, en av de skuffa casa-eierne på hjemvei.

Casa Nayda y Chico lå omtrent der jeg trodde det bestilte huset lå, et stykke utenfor sentrum, men i gangavstand. De var veldig hyggelige og tok godt vare på meg mens jeg led meg gjennom den obligatoriske forkjølelsen (enten forårsaka av stress og virus under reisa eller av møtet med aircondition). Jeg syntes det var fryktelig varmt, og nesten uutholdelig fuktig morgen og kveld. Derfor trivdes jeg godt med å sitte på plattingen foran huset og se på kolibrien. Jeg fikk ikke noe bra foto av den, tross utallige forsøk, men en video ble det (selv om det ikke var lett å holde tritt med fuglen):

Dessverre hadde jeg problemer med det nyinnkjøpte minnekortet, så mange av bildene fra Viñales gikk tapt. Naboen jobba på en tobakksfarm og tok meg med på jobb en dag. Jeg så unge tobakksplanter og huset der tobakken ble tørka og modna. Jeg fikk også prøve en sigar, og jeg som vanligvis blir uggen bare av lukta, syntes faktisk den gikk an. Her har de nemlig en spesiell metode for modning av tobakksbladene, og sigarer herfra er de beste på Cuba (det sier en del).

I nærheten var det også ei hule som man kunne besøke, så den hjelpsomme naboen ordna det så jeg kunne følge etter noen som skulle dit, så jeg fant veien. Hula var fin, men det var overraskende skremmende å gå i altfor dårlig lys etter en rask guide som bare kunne spansk og en turist som holdt samme tempo og skjønte språket.

Den siste dagen i landsbyen gikk jeg meg en kort tur i nabolaget, og her ser man litt av det spesielle landskapet og noen av de typiske husa som brukes til tobakkstørking:

Siden jeg var syk flere dager og ikke orka noe i varmen, kom jeg meg ikke skikkelig ut i naturen. Det var dessuten ganske tørt, så selv om jeg hadde kommet meg ut, er det tvilsomt om jeg ville sett noen snegler.

Viñales var en liten landsby oversvømma av turister, men ganske ok likevel, det jeg fikk sett av den.

Jeg var en gang… radikalfeminist

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.

---

Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.