Jeg skriver igjen!

Det har gått mange år nesten uten skriving. Endelig er jeg i gang igjen!

Den teiteste fastlegen jeg noen gang har hatt, mente at skriving (spesielt dikt) kunne forverre psykiske lidelser. Jeg mener nå å kunne slå dundrende fast at han tok feil. Tvert imot ble jeg verre uten skriving, og det ble en selvforsterkende sirkel. Man lar være å skrive, blir mer deprimert, får medisiner og skriver enda mindre. Selvsagt kan jeg ikke bevise årsak og virkning, men sammenhengen (korrelasjon) er klar. For min egen del har jeg ikke lyst til å gjenta eksperimentet.

Riktignok mener jeg ikke at man MÅ skrive hver dag. Og selvsagt må ikke alle skrive. Men hvis du er en sånn som trenger å skrive, bør du gjøre det mer enn et par-tre ganger i året.

Photo by Patrick Fore on Unsplash

Igangsetter

Det som dro meg i gang, var invitasjonen til å skrive et essay til en samling som kommer ut i høst, Vendepunkt (red.: Siri Meyer, Forlaget Kalliope). Det var akkurat det sparket bak jeg trengte. Jeg er takknemlig for at jeg ikke hadde forsvunnet ut i litteraturens intet, ti år etter siste bok på et etablert forlag. Takk til Bjørn Hatterud som foreslo meg!

Hva skriver jeg nå?

Det er lurt å skrive i samme sjanger som man leser. Jeg har alltid lest mest krim, men kanskje hatt mest talent for dikt. Det har vært frustrerende. Frustrerende er det også å se at noe mangler i krimlitteraturen uten å gjøre noe med det. Omsider gjør jeg noe med det; jeg skriver den krimromanen jeg syns mangler!

Jeg har prøvd før. Flere ganger. Jeg har fullført ett førsteutkast til roman (ikke helt krim), men falt av etter at et forlag hadde vist interesse (flaut!). Ellers har det bare blitt noen få kapitler. Hva jeg gjør annerledes nå? Følg med til neste gang jeg poster!

Transgender broken arm syndrome

Dette er selvsagt ikke en offisiell diagnose. Navnet beskriver galgenhumoristisk enkelte legers tendens til å skylde alle dine plager på det faktum at du er trans og får hormonbehandling. Og løsningen blir dermed å ta fra deg hormonene.

Hormonbehandling kan ha uønskede bivirkninger, for all del. Problemet er a) at slike leger fort overser andre og kanskje mer alvorlige årsaker og b) at de ikke tar med i betraktning hvilken belastning det er for mange transpersoner å slutte med hormoner, om enn midlertidig. Jeg var jo utsatt for et slikt eksperiment i 2016.

Nå har jeg pådratt meg en nevrolog som ymter frampå om å gjenta katastrofen, ettersom han mener at hormonbehandling kan forårsake polynevropati. Etter å ha lett med lys og lykte etter noe som ligner forskningsmessig belegg for dette, og vel vitende om at han har null erfaring med transpasienter, er jeg nå helt sikker på at dette er tøv og fordommer fra ende til annen. Dette er, i enda større grad enn sist, et tilfelle av «transgender broken arm syndrome». Denne gangen skal jeg være føre var og nekter å se fyren igjen. Dessverre er det nok lettere å bytte fastlege enn spesialist.

Artikkelen som først navngav «syndromet». En australsk lege gir mange eksempler i denne saken.

Det finnes selvsagt andre grupper som utsettes for noe lignende. Det er f.eks. helt utrolig hva som visstnok kan kureres med røykeslutt eller slanking, samtidig som man ser helt bort fra det stress og tap av livskvalitet det kan forårsake. Et ekstremt eksempel kom fram i NRK-dokumentaren «Fedmekirurgiens bakside»: Man fulgte hovedpersonen mens hun gleda seg, endra livsstil og la seg på operasjonsbordet for en fedmeoperasjon – og så viste det seg at hun hadde kreft. At hun var sliten og mangla energi ble bare tolka som resultat av fedme, mens det hos tynnere mennesker kunne ha ført til mer grundig utredning. På den annen side er det ikke sikkert man hadde funnet kreften hvis hun ikke skulle operere bort magen.

En annen gruppe som ofte sliter med noe lignende, er psykisk syke. De får ofte høre at alle deres plager «bare er psykisk». Så tar det noen år og legebytter, og så viser det seg at f.eks. smertene hadde en klar fysisk årsak likevel. Det er veldig frustrerende mens det pågår, og kan være direkte livsfarlig.

Jeg sliter med å komme på lignende for grupper jeg ikke tilhører, men det finnes sikkert. Jeg har støtt på alle de nevnte variantene. Det som nå har vist seg å være polynevropati har f.eks. blitt avskrevet som «bare psykisk». Om det ikke er fordommer som ligger bak, må det være latskap. Hva kan ellers få leger til å tro at pasienter er endimensjonale vesen med bare en type lidelse hver, eller at det eneste som hjelper er noe pasienten kan fikse selv? Kan det være noe de lærer på legestudiet? Hva skal vi med leger hvis vi uansett kan fikse alt selv?

Av og til blir jeg så inderlig lei livet som pasient, ikke bare på grunn av plagsomme symptomer og behandlinger. Leger kan være både forbannelser og velsignelser, gjerne i en og samme kropp – det er igrunn rart de ikke blir psykotiske eller bipolare alle sammen. Stort sett vil de heldigvis vel, og mange ganger kan man få dem til å revurdere synspunkter, feilslutninger og diagnoser. Derfor håper jeg at mange leger vil lese dette og tenke seg om en ekstra gang når de støter på «transgender broken arm syndrome» (eller beslekta problemer) neste gang.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lege?

Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.

Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.

Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.

Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig.