Arkiv for kategorien ‘Avreagering’

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

Kjære landsmøte

Vi FrPere liker å snakke rett fra levra, og det skal jeg nå gjøre. Vi har en stolt historie å ta vare på, med bl.a. støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og motstand mot felles ekteskapslov. Nå har vi en historisk sjanse til å få alle våre drømmer oppfylt. Hvordan?

Jo, vi benytter allerede sjansen vi har i regjering. Vi kommer ikke til å vinne neste valg, så det gjelder å tenke litt mer langsiktig. La meg begynne med flyktningekrisen. De nye innstrammingene vil være ekstremt effektive for å hindre at fremmede integreres i det norske samfunnet. De vil ikke ha økonomi til å delta. En del undersøkelser tyder på at stress og eksistensiell usikkerhet over tid kan virke mer traumatiserende enn å oppleve krigshandlinger. Gjennom å sørge for at flyktninger lever lengst mulig i størst mulig usikkerhet, vil vi sørge for at de blir maksimalt traumatisert.

Når disse så eventuelt får oppholdstillatelse vil de altså være uten fungerende nettverk, uten familie, uten økonomiske ressurser og gjerne syke både fysisk og psykisk. Slik legger vi grunnlaget for økte motsetninger mellom nordmenn og disse fremmede. De som peker på at innvandrere bidrar mye til det norske samfunnet skal innen få år måtte spise sine egne ord. Er vi riktig heldige får vi muslimsk terror på norsk jord også. Det ville være på tide. Vi har tidligere sett voldsepisoder med psykisk ustabile flyktninger, dette håper og tror vi vil øke i tiden fremover.

Ja, det vil koste liv, men vi kommer ikke til å få skylden for det. Skylden ligger selvsagt på innvandrernes fremmede kultur, ikke vår politikk. De som hevder noe annet vil kalles paranoide konspirasjonsidioter.

Hvordan kan dette også løse det homofile problem? Alle vet at muslimer ikke liker slike avvikere, så vi kan håpe at en stor del av voldshandlingene vil ramme homofile. Vi skal nok også få folk til å forstå at de homofile er en del av årsaken til alle problemene som skal komme. Så snart vi får flertall vil vi igjen gjøre homofili straffbart og vi vil forby kjønnsskifte og pride-parader. Her er ikke Høyre lett å få med på laget, men en dag trenger vi ikke lenger dem.

Planen vil medføre at Norge ikke lenger kan beskyldes for å være verdens beste land å bo i. Her bidrar den økonomiske politikken, som tar sikte på å omfordele mest mulig penger og makt til dem som allerede har mye penger og makt. Det er nemlig disse menneskene det er mest synd på i et godhetstyranni som Norge. Gjennom skatteletter til dem som har mest å betale med, vil vi utarme det offentlige helse-og sosialvesen, ja, uthule hele velferden. Økte økonomiske forskjeller kan, hvis vi er heldige, føre til voldelige opptøyer som selvsagt vil føre til økte ressurser til politiet og bedre kontroll med våre motstandere.

Jeg tror det ville være en fordel om vi klarte å redefinere begrepet menneske. Vi har allerede fått tilstrekkelig pes for å ikke følge menneskerettighetene. Rent realistisk vil det være enklere med en redefinering enn å få gjennomslag for å forkaste hele erklæringen. Mennesker er selvsagt de dyrene som ligner på oss. Alle ser jo at folk fra Afrika ikke ligner på meg, så det burde være gjennomførbart, så la oss begynne der. Videre oppfører fattige folk seg helt forskjellig fra rike folk, så her ligger det en grunnleggende ulikhet. Når vi er kommet så langt, kan vi begynne å snakke om hvordan ulike meninger bør resultere i ulike rettigheter. Vi har mye å lære fra historien og land ingen andre partier vil sammenligne seg med. Hvor mange av dere var med på studieturen til Nord-Korea? Ja, nettopp, dere lærte mye der som kan bli nyttig framover.

Høyre har vist seg som en nesten perfekt regjeringspartner så langt, selv om de ikke er informert om planen. Riktignok har vi ikke kunnet gå så drastisk til verks som vi skulle ønske, men vi legger et godt grunnlag. Et grunnlag for hva, lurer dere på? Om få år vil FrP igjen sitte i regjering. Vi vil alene ha flertall for å innføre alle de endringene vi mener er nødvendige i Norge. Snart vil all godhet være forbudt, all motstand vil medføre fengsel og apartheid vil innføres. Ja, vi vil gjenskape vikingenes Norge!

Så, kjære landsmøte: Ha tålmodighet med bompenger, bedre rettigheter for transfolk og medienes angrep på oss, for alt dette vil ta slutt. (mer…)

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: (mer…)

Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.

Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.

Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.

(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)

Uinspirert dialog

Publisert: lørdag 11 oktober, 2014 av Tarald i Avreagering
Stikkord:, , , ,

– Hva driver du med da?

– Media. Rådgiver i en organisasjon. Og du?

– Ingenting.

– Ok. Hva har du gjort i dag da?

– Ingenting.

– Og dagen før?

– Ingenting.

– Men noe må du vel gjøre?

– I går var jeg en tur på butikken. Utsatte det hele dagen og var sliten etterpå.

– Så du Skavlan på fredag?

– Nei, sånne prateprogrammer er så slitsomme.

– Det kan du vel ha rett i. Hva ser du på da?

– Krim. Men jeg har ikke råd til lisensen, så jeg har ikke TV.

 

Jeg funderer på hva man skulle prata med andre om dersom man skulle få det for seg å være sosial.

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Enakter

Roller:

Kroppen

Psyken

Fornuften

Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.

Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?

K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?

P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!

K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!

P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.

Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.

P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?

F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?

P&K i kor: Nei!

Fornuften: (snur ryggen til og går)

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier. (mer…)

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Man kan vel si at jeg har markert verdens poesidag på en svært passende måte. I dag var nemlig oppstarten for tiltaket jeg skal gå på fram til sommeren. NAV har nemlig et håp om at jeg skal skaffe meg en «ordentlig jobb». Det er nesten så man synes litt synd på dem (NAV altså). (mer…)

Det som gjør vondt

Publisert: lørdag 26 februar, 2011 av Tarald i Avreagering, Depresjon, Frikar
Stikkord:, , , , , ,

Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg tenker på ham. Jeg forsøker å glemme, og som oftest lykkes jeg. Nå går det omtrent en måned mellom hver gang jeg tenker på ham – han som jeg ville bli gammel sammen med. Snart er jeg klar for å gjøre alle de samme feila på nytt. (mer…)

Jeg lurer på hvor mange årsverk norske forfattere bruker på å skrive søknader? Det ville ikke overraska meg om det tilsvarer antall årsverk som brukes på å drive en norsk bykommune. Og betalinga er høyst usikker. Noen av søknadene er dessuten søknader om å få jobbe ræva av seg for knapper og glansbilder, altså prosjektsøknader til f.eks. den kulturelle skolesekken (DKS). (mer…)

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

  1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
  2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
  3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
  4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
  5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

(mer…)

Det er snart ett år siden jeg begynte å jobbe med trans-sak på fulltid; først som arbeidspraksistiltak, deretter som ansatt. Lenge gav det en god følelse. Jeg gjorde noe viktig, noe som hjalp andre mennsker. «Tarald redder verden – i alle fall en del av den» kunne vært overskrifta.

(mer…)