Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Jubileum: 10 år på antidepressiva

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

• Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
• For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
• En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
• Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
• All medisinering må skje i samarbeid med lege.

«Beklager at du føler det sånn»

Jeg leser på psykiskbloggen om manipulering i terapi og får et lite flashback. Etter at det blei avgjort at Rikshospitalet ikke ville gi meg den behandlinga jeg trengte, klaga jeg til helsetilsynet. Hele greia tok omtrent et år fordi Rikshospitalet ikke svarte på henvendelsene før etter et par purringer.

Det de til slutt svarte kan kokes ned til «beklager at du føler det sånn». Jeg hadde bl.a. klaga på uttalelser om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp og krav om at jeg skulle ha sex med ei dame. «Beklager at du føler det sånn».

Avreagering – intro

Dette blir en slags spalte med litterære tekster. Å skrive har alltid gitt meg utløp for mine destruktive impulser, helt siden jeg skrev om selvmord på ungdomsskolen. Det hjelper å utforske et handlingsforløp litterært og derigjennom innse hvor destruktivt det ville være. Det hjelper også å drømme seg vekk til en parallell virkelighet der pupper kan fordampe i badstua eller renne vekk i dusjen.

Denne introen har ett formål: at ikke mennesker som kjenner meg skal bli altfor engstelig. Dessuten er det kanskje påkrevd å advare allmennheten om at dette blir blodig, ekstremt og makabert. Det er også på sin plass å presisere at «litterært» i denne sammenhengen ikke sier noe om kvaliteten, men om forholdet til det vi kjenner som virkeligheten.

Da kjører jeg i gang!