Krim á la Tarald – eller finn 5 feil

Posted: torsdag 5 juni, 2008 by Tarald in Litteratur, Skriving
Tags: , , , , , , ,

Det er dårlig gjort å bruke noen som dårlig eksempel. Jeg gjør det likevel. Jeg har nemlig nettopp lest Den du ikke ser av Mari Jungstedt. Den er ikke den verste kriminalromanen jeg har lest, men den illustrerer en del ting jeg ikke liker ved mange bøker innen sjangeren og som jeg vil gjøre bedre.

  1. Gal morder. Når morderen framstilles som mentalt syk mot slutten av boka er det alltid en stor skuffelse for leseren. Vi vil at morderen skal være relativt rasjonell. Det skaper den lille grøsser-følelsen av at hvem som helst kan ta livet av et annet menneske under gitte forhold, noe som dessuten er det mest realistiske. De fleste mordere er ikke gale. I Den du ikke ser er det ekstra skuffende fordi motivet for mordene egentlig er ganske godt, og det er unødvendig å skrive slikt som at «hun kunne ikke unngå å se galskapen i blikket hans».
  2. Boka er konsekvent skrevet i fortid. De aller fleste kriminalromaner er det. Jeg synes det gjør lesinga mindre spennende fordi avstanden til handlinga med en gang blir større. Ekstra ille blir det, som i dette tilfellet, når mye av teksten er tilbakeblikk og dermed inneholder mange «hadde» f.eks. «Han hadde tenkt at…».
  3. Innskutt tekst i kursiv som man ikke ser poenget i før på slutten, når det viser seg at de forklarer morderens psykologi. Jeg forstår veldig godt at det er fristende å bruke dette knepet, men jeg hater å lese bøker der det er brukt. Det er en enkel løsning på et skriveteknisk problem, og enkle løsninger bør stort sett unngås.
  4. Allvitende forteller. Også dette er veldig vanlig i krim, men det får meg til å lure på hvorfor fortelleren ikke vet hvem morderen er og kan fortelle det med en gang. Svaret er selvsagt at da ville det ikke blitt noen bok, men det bør man ikke tenke mens man leser.
  5. Leseren gis ingen mulighet for å leke detektiv. Dette er ofte resultatet av de ovenstående punktene. Jeg foretrekker krim der jeg får mulighet til å gjette på hvem morderen er. Dette er også noe som anbefales i alle tekstene jeg har lest om å skrive krim. Ett sted leste jeg at morderen bør introduseres i løpet av de ti første sidene. Så når Jungstedt avslører at morderen er en fyr vi knapt har fått høre om gjennom boka, og som dukka opp ganske seint som biperson, blir man skuffa fordi det fratar leseren mulighet til å gjette at han er den skyldige. Når han i tillegg er gal understreker det skuffelsen.

Det er nok ikke enkelt å tilfredsstille meg. Jeg har rett og slett innsett at veldig få forfattere skriver krim slik jeg mener det bør gjøres. For meg er det logisk å konkludere med at jeg blir nødt til å skrive det selv. Så jeg her begynt.

Å skrive i jeg-person gir en del skrivetekniske utfordringer. Presensformen (nåtid) gjør det enda vanskeligere, men å skrive om en jeg-person i fortid kan ødelegge spenningen fordi det da er åpenbart at hovedpersonen overlever alle strabasene og kan fortelle om det etterpå.

For et såpass fredelig menneske som meg (ja, jeg er faktisk det) er det vanskelig å finne gode grunner til å drepe et menneske, for ikke å snakke om flere. Det er derfor fristende å dikte opp en gal morder som ikke trenger rasjonelle motiver, men jeg mener det er en altfor enkel og kjedelig løsning. Jeg er ikke kjent for å gjøre det enkelt for meg selv.

Jeg har også et par andre krav til krimmen min:

  1. Hovedpersonen skal ikke involveres i kraft av sitt yrke. Det er altfor mange politiromaner for tida. Jeg vil undersøke om det er mulig å skrive en moderne krim med en amatør i hovedrollen.
  2. Det holder med ett mord. Faktisk har jeg såpass vanskelig for å finne gode motiver at det begrenser seg selv. Dessuten er mord en alvorlig ting, og det gjør meg alltid skeptisk når blodet flyter bare for å gi detektiven ny informasjon og skape spenning. Vi får se om jeg klarer det.
  3. Overnaturlige ting er strengt forbudt.
  4. Norge har masse lesbe-krim, men ingen(?) homsekrim. Det vil jeg gjøre noe med.

Heldigvis har jeg funnet et godt motiv (så bra at jeg må jobbe for å gjøre morderen mindre sympatisk), interessante karakterer og en setting som interesserer meg. Nå er hovedutfordringen å skrive romanen. Jeg har aldri vært av dem som skrev lange stiler på skolen. Hovedfagsoppgaven min ville jeg helst destillere ned til et par setninger. Så å skrive en roman er en gigantisk utfordring. Det tar nok noen år, men jeg skal klare det!

Kommentarer
  1. […] Jeg er nemlig i gang med krimmen min igjen. Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s