10 år uten pupper!

Det har altså gått et tiår siden jeg kvitta meg med puppene. Jeg har aldri angra, selv om dette er den mest drastiske delen av min kjønnsbekreftelse. Det løste ikke alle problemer, livskvaliteten skjøt ikke i været, men det hjalp på veldig mye. Nå føler jeg i alle fall at dette er min kropp.

Jeg betalte for underet selv. Der forsvant arven fra min (konservative) farmor, mens mine søstre brukte den som egenkapital for boligkjøp. Puppefjerninga (mastektomi) burde vært dekka av staten, men siden jeg fikk avslag på Riksen, måtte jeg ordne det hos en privat kirurg. Det var (og er vel fortsatt?) ei juridisk gråsone, siden Riksen har behandlingsmonopol. Derfor opplyser jeg ikke om kirurgens navn eller institusjon.

Jeg ble veldig fornøyd. Arrene er ikke særlig diskrete, fordi det var mye å fjerne. Du kommer neppe til å se min overkropp i en bildekavalkade av de beste resultatene. Til mitt bruk fungerer det fint. Jeg har ingen modellambisjoner, men synes det er fint å kunne ta av seg T-skjorta i sola uten å skape oppstandelse. Det er også befriende å ikke måtte gå med en såkalt binder som presser puppene flate. Det ble veldig varmt og ubehagelig i lengden.

Jeg hadde ikke spesielt sterk dysfori knyttet til puppene. De var bare i veien for å bli sett som den mannen jeg er, og de hadde oppfylt sin rolle som mat for en baby. Jeg så ingen grunn til å beholde dem, rett og slett.

Operasjonen var uproblematisk og jeg hadde ikke en gang smerter etterpå (det har de fleste). Jeg mista følelsen i store deler av brystkassa etterpå, men det var ikke noe stort tap for meg. Etter 10 år er mesteparten av følelsen tilbake. Fortsatt kan man se skyggen av hvor puppene hang når jeg har fått farge av sola. Det er litt sjenerende, ser ganske latterlig ut, men kunne sikkert vært fiksa med mer systematisk soling.

Jeg opplevde det som en befrielse å bli kvitt dem, og er glad for å kunne feire 10 puppefrie år!

Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.

1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir «ferdig kjønnsoperert».
4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være «ektest», «renest» eller «best».

Farvel til puppene

Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg.

Fem års kamp oppsummert

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr).

Monsteret

I en liten by bodde det en mann som kunne drepe ved å stirre på folk. Ingen visste hvem han var og byen var fylt av frykt.

Jeg var ikke redd. I stedet gikk jeg rundt og så alle i øynene i håp om å møte på denne mannen som kunne drepe med øynene. Det gjorde jeg til slutt. Og så viste det seg at man ikke døde i det hele tatt. I stedet ble man en zombie.

Alle zombiene holdt til i kjelleren i et stort hus. Det fantes en gruppe mennesker som kom til huset med forsyninger av mat og snop. De planla å redde zombiene. Mannen som gjorde mennesker til zombier, monstermannen, hadde en del fikse ideer. Blant anna fjerna han brystene til alle zombiene med kvinnekropp. For de fleste var dette den ultimate terror. Jeg gleda meg til det ble min tur.

Så kom dagen da zombiene ble redda tilbake til menneskeheten. Alle strømma ut i sollyset, kasta seg om halsen på familien og var glade. Jeg gikk i stedet tilbake ned i kjelleren. Der satt monstermannen forvirra i et hjørne og skjønte ikke hvor alle var blitt av. Jeg overtalte ham til å operere meg, noe han gjorde veldig bra.

Avreagering2

Jeg jogger innbitt gjennom regnet, løfter beina litt ekstra, hopper for å holde kulda ute. Jeg er nesten hjemme da det skjer: En smertelinje fra høyre til venstre over brystkassa får meg til å knekke sammen. Jeg kjenner huden revne og blikket svartne. I et forsøk på å trekke luft retter jeg meg litt opp og kjenner de forhatte klumpene av fett og kjertler løsne og skli nedover magen, før de svupper ut under regnjakka og klasker i asfalten. Der ligger de som to skjelvende blodrøde geleklumper.

Avreagering1

– Jeg tok altså brødkniven. Tenkte at jeg bare skjære dem rett av. Jeg tok det høyre først, fordi jeg regna med at det ville være det vanskeligste. Det var det sikker også. Jeg kom ikke halvveis gjennom en gang før jeg ikke kunne se hvor jeg skar for alt blodet.

Viktig underskriftskampanje: Støtt Esben Esther!

Esben Esther Pirelli Benestad er en lege med samvittighet. Hin har hjulpet mange av oss som ikke passer inn i GID-klinikkens snevre definisjoner og egenproduserte diagnosekriterier. Dette er hin nå meldt til Helsetilsynet for. Uttrykk din støtte til Esben Esther (og dermed til alle oss hin har hjulpet) ved å signere oppropet.

Jeg som skriver under er enig i at:

1. Esben Esther hadde etisk nødvendig grunnlag for lovbruddene og anklagene må droppes.

2. GID klinikkens landsfunksjon må utredes og utfordres. Klinikken på Rikshospitalet trenger bare ha enerett på underlivskirurgien for der er det hensiktsmessig å sentralisere den mest spesialiserte kompetansen. Enhver fastlege skal ikke kunne behandle, men de som har kompetansen må brukes der de er, og kompetanseheving hos flere må vektlegges.

3. All kjønn/kropp relatert behandling må vurderes på individuelt grunnlag og på søkers premisser. ”Ektheten” må avskrives som utdatert og tanken om mangfoldige behov og forståelser av kjønn må inn i behandlingstilbudet.

Abortlovsretorikk vs. kjønnsbekreftende behandling

På 70-tallet foregikk det en viktig kamp for å tillate abort tidlig i svangerskapet. På den tida måtte alle som ville få utført abort gjennom nedverdigende nemnder som ofte tok avgjørelser mer basert på egne holdninger og fordommer mot kvinnene det gjaldt, enn på fakta i saken. La meg si det først som sist: Dette er ikke tilstander man ønsker å få tilbake. Jeg vil her se litt på den retorikken som ble brukt (og til dels fortsatt brukes) om abort.

Det ble sagt så lenge embryoet ikke var funksjonsdyktig utenfor livmora måtte det regnes som en del av kvinnas kropp. (Jeg skal her ikke gå inn på debatten om hva som skjer når stadig mindre foster kan overleve utenfor livmora og de implikasjoner dette får for denne retorikken.) Dette var første ledd i argumentasjonen og kanskje det som på den tida var vanskeligst å få gjennomslag for, selv om det ideologiske poenget ligger i del to av argumentasjonen: Kvinna må selv få bestemme over sin kropp.

Og det er her mitt spørsmål kommer inn. Dersom kvinna selv må få råderett over sin egen kropp, også når det hun gjør med den angår folk rundt henne, burde det ikke da være tillatt å få fjerna brystene uten å gå gjennom nemnd-lignende prosesser?

I dag er det slik at for å få fjerna brystene, dersom du er kategorisert som biologisk kvinne, kreves at du kan påvise at det er påkrevd av helsemessige grunner som kreft eller transkjønnethet. Man kan variere størrelsen hos plastiske kirurger uten å måtte gå via psykolog og psykiater, men for å få dem fjerna må du påvise at du er syk.

Dersom du oppfatter alt kvinnelig ved kroppen din som et uttrykk for sykdom eller misdannelse, og da spesielt disse abnorme svulstene av kjertler og fett på brystkassa, må du altså få godkjenning fra psykolog og psykiater ved GID-klinikken. Det tar minimum ett år. Deretter kommer du etter ei stund på ei venteliste som bokstavelig talt er lang som et vondt år. Å få innvilga abort er en rutinesak og du trenger ikke å godta å bli stempla som syk.

I vårt samfunn er det altså større aksept for å fjerne et foster enn for å fjerne melkekjertler og fett. Er dette logisk? Er det ikke på tide å kjempe for at ikke bare kvinner kan bestemme over sin egen kropp, men også vi andre?