Innlegg tagget ‘puppefjerning’

Det har altså gått et tiår siden jeg kvitta meg med puppene. Jeg har aldri angra, selv om dette er den mest drastiske delen av min kjønnsbekreftelse. Det løste ikke alle problemer, livskvaliteten skjøt ikke i været, men det hjalp på veldig mye. Nå føler jeg i alle fall at dette er min kropp.

Jeg betalte for underet selv. Der forsvant arven fra min (konservative) farmor, mens mine søstre brukte den som egenkapital for boligkjøp. Puppefjerninga (mastektomi) burde vært dekka av staten, men siden jeg fikk avslag på Riksen, måtte jeg ordne det hos en privat kirurg. Det var (og er vel fortsatt?) ei juridisk gråsone, siden Riksen har behandlingsmonopol. Derfor opplyser jeg ikke om kirurgens navn eller institusjon.

Jeg ble veldig fornøyd. Arrene er ikke særlig diskrete, fordi det var mye å fjerne. Du kommer neppe til å se min overkropp i en bildekavalkade av de beste resultatene. Til mitt bruk fungerer det fint. Jeg har ingen modellambisjoner, men synes det er fint å kunne ta av seg T-skjorta i sola uten å skape oppstandelse. Det er også befriende å ikke måtte gå med en såkalt binder som presser puppene flate. Det ble veldig varmt og ubehagelig i lengden.

Jeg hadde ikke spesielt sterk dysfori knyttet til puppene. De var bare i veien for å bli sett som den mannen jeg er, og de hadde oppfylt sin rolle som mat for en baby. Jeg så ingen grunn til å beholde dem, rett og slett.

Operasjonen var uproblematisk og jeg hadde ikke en gang smerter etterpå (det har de fleste). Jeg mista følelsen i store deler av brystkassa etterpå, men det var ikke noe stort tap for meg. Etter 10 år er mesteparten av følelsen tilbake. Fortsatt kan man se skyggen av hvor puppene hang når jeg har fått farge av sola. Det er litt sjenerende, ser ganske latterlig ut, men kunne sikkert vært fiksa med mer systematisk soling.

Jeg opplevde det som en befrielse å bli kvitt dem, og er glad for å kunne feire 10 puppefrie år!

Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg. (mer…)

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr). (mer…)