Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Lest: Førti dager uten skygge

Førti dager uten skygge av Olivier Truc er noe så sjeldent som en kriminalroman/thriller som bør leses av alle nordmenn.

Først var jeg skeptisk. Kan en franskmann skrive om Finnmark? Dessuten liker jeg som kjent ikke thrillere, siden dynamikken ofte avhenger av en uintelligent hovedperson eller lite troverdige hendelser. Slik er det ikke her. Hovedpersonen Klemet Nango er ikke uintelligent, bare svært forsiktig (med god grunn) og uten ambisjoner. Til gjengjeld er partneren i reinpolitiet, søringen Nina Nansen, både intuitiv og naiv, men like fullt intelligent. Og hendelsene er så troverdige at man fryser på ryggen.

Sapmi sett fra Frankrike er selvsagt eksotisk, men ikke mer eksotisk enn at skildringen er realistisk. Faktisk viser det seg å være en styrke at forfatteren ikke tilhører kolonimaktene i nordområdene (Norge, Sverige, Finnland). Truc skriver et speil vi kan se oss selv gjennom og skjemmes. Førti dager uten skygge er en tankevekkende roman, og til dels også provoserende for de aller fleste, vil jeg tro. Dette er en sjeldenhet i spenningslitteraturen.

Romanen foregår hovedsakelig i og rundt Kautokeino. Det er derfor naturlig å sammenligne den med Kautokeino en blodig kniv som jeg leste i fjor. Bøkene er svært forskjellige, og det tror jeg delvis skyldes forfatternes tilknytning til stedet. Fjorårets bok forsøkte å gi et bilde av samisk samtid og samiske særegenheter. Trucs bilde av Kautokeino etterlater derimot en bedre forståelse for koloniseringens psykologi – og en skremmende sådan. Det trekkes klare paraleller mellom Sapmi og Kongo, noe som burde skremme alle med en viss forståelse av kolonihistorie.

Innslaget av konspirasjon og korrupsjon er på et troverdig nivå, for en gangs skyld. Det er noe av det som er så skremmende. Romanen beskriver den typen korrupsjon som mest sannsynlig finnes på mange småsteder i Norge, iblandet konfllikten mellom rasister og samer.

En av innvendingene mine etter å ha lest boka er hovedsakelig knytta til oversettelse. Ville det ikke være naturlig å bruke samiske ord for samiske ting når dette er ord som er allment kjent i Norge? Jeg tenker spesielt på ord som lavvo versus telt. Når det gjelder karakterene synes jeg nok at noen av dem blir litt vel endimensjonalt onde, og at fortelleren er for allvitende. Vi får innblikk i de fleste karakterenes tanker og følelser, uten at det gjør dem mer nyanserte, og for en sjangerpurist som meg blir det støy. Likevel er boka den beste jeg har lest i thriller-sjangeren og anbefales på det sterkeste. Mens flere av karakterene er typer, gir de til sammen et nyansert bilde av samer og nordmenn/svensker.

Hovedpersonene fortjener ekstra skryt. Klemet og Nina er så flerdimensjonale at jeg inderlig håper forfatteren vil bruke dem igjen. Klemet er eneste same i politiet og har et ambivalent forhold til sin samiske bakgrunn, som inkluderer en bestefar som ga opp reindrift, læstadiansk familie og en barndom på fornorskingsinternat. I Nina ser jeg meg selv da jeg kom til Nord-Norge som 18-åring. Også hun kommer fra Vestlandet, riktignok fra bibelbeltet rundt Stavanger. Begge karakterene har stoff i seg til flere bøker. Til sammen gjør de at bildene av både kolonimakten og samene blir nyansert og antyder håp for framtida, noe som ellers er mangelvare i romanuniverset. Førti dager uten skygge er en dyster samtidsskildring som kanskje kan føre til økt selvinnsikt for nordmenn.

(Og så lurer jeg på hvorfor ingen av mine samiske venner har fortalt meg om Juksakka – gudinnen som forvandler jenter til gutter?!)

Hva vi forteller barn om sex

Ok. Jeg må seriøst slutte å se på Special Victim’s Unit. Jeg blir så frustrert, irritert og forbanna.

Denne gangen handla det om en gutt som voldtok barn fordi han hadde sett det på TV og internett. En typisk episode, med andre ord. Det fremstilles som om all seksualopplysning er feil, og i stedet for å gi barn redskaper til å fungere i verden, ønsker man å isolere dem fra verden. Tradisjonell amerikansk mangel på nyanser.

Jeg ville blitt særdeles bekymra over alle som liker å se på amerikansk mainstream-porno. Noe sykere må man  til Japan for å finne. Sex framstilles som totalt gledesløst og skamfullt. Forvridde religiøse forestillinger om synd og helvete florerer. Man kan bli fanatiker av mindre. Spesielt bekymra ville jeg blitt hvis et barn så på sånt.

Jeg vil fortelle en liten historie som jeg mener sier en god del om hva sunn seksualopplysning går ut på, i dette eksemplet overfor barn i barnehagealder.

«Beklager at du føler det sånn»

Jeg leser på psykiskbloggen om manipulering i terapi og får et lite flashback. Etter at det blei avgjort at Rikshospitalet ikke ville gi meg den behandlinga jeg trengte, klaga jeg til helsetilsynet. Hele greia tok omtrent et år fordi Rikshospitalet ikke svarte på henvendelsene før etter et par purringer.

Det de til slutt svarte kan kokes ned til «beklager at du føler det sånn». Jeg hadde bl.a. klaga på uttalelser om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp og krav om at jeg skulle ha sex med ei dame. «Beklager at du føler det sånn».

Sensur på bloggen – trygghet for deg

Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.

Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge.

Mobbing – opprettholdelse av normer

Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

Selvhjelpspjatt

Jeg er allergisk mot svada og unngår det når jeg kan. Ergo har jeg unngått de selvutvikla damene det er så mye snakk om for tida. Samtidig tilbyr jeg selv skriveverksteder som ligger i grenselandet. Jeg har ingen utdannelse i å snakke med folk om problemene deres, men desto mer erfaring i å gå til de profesjonelle lytterne. Jeg tror at jeg har lært noe på veien som jeg kan lære videre. Det handler om skriving.

Kjønnslemlestelse med legens velsignelse

I går var den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse. Mange engasjerer seg mot kjønnslemlestelse av barn fra ikke-vestlig bakgrunn. Det er grusomt og det er lett å oppfatte det som resultat av manglende utdannelse og kulturelle vrangforestillinger.

Det blir plutselig vanskeligere for mange når vi snakker om vestlig kjønnslemlestelse – kjønnslemlestelse utført på bl.a. norske sykehus. Lukas skrev i går om disse overgrepene i en svensk kontekst. Jeg vil bidra til å øke oppmerksomheten rundt det her.

GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Ting jeg ikke burde sagt på GID-klinikken

Inspirert av Trollhares post om hva han ikke sa under utredningen, vil jeg lage ei liste over alt jeg i mørke stunder angrer på at jeg sa på GID-klinikken:

• Jeg var ikke klar over at jeg var gutt da jeg var liten (ikke jente heller, men det hjalp ikke)
• Jeg tiltrekkes av menn og er altså homse
• Jeg har født barn
• Jeg tror ikke at det bare finnes to kjønn
• Jeg liker ikke kjønnsstereotypier

For det meste er jeg likevel glad for at jeg beholdt integriteten min. Spørsmålet er hva jeg gjør hvis jeg får ny utredning.

Psykiatri

Nei, jeg føler meg ikke fri til å si hva jeg mener. Når jeg likevel blogger om det, er det fordi jeg ikke er den eneste som reagerer på mangelen på pasient-rettigheter i psykiatrien:

Det pårørende og tidligere pasienter beskriver, er syke mennesker som iført håndjern blir tvunget ut av sine hjem av uniformert politi, pasienter som i lang tid bindes fast til sengen, bagatellisering av tidligere traumatiske opplevelser som voldtekt, incest og tortur, langvarig isolasjon, manglende forståelse for behovet for vanlig medisinsk hjelp, utbredt bruk av skjerming på avdelinger som drives mer som fengsel enn som behandlingsinstitusjon, sterke medisiner som pasienter tvinges til å ta uten hensyn til deres bønn om å få prøve noe annet fordi bivirkningene er uutholdelige og mye verre enn den psykiske smerten uten medisiner. Mange forteller om personale som opptrer arrogant og hensynsløst. Det som går igjen, er mangel på respekt og opplevelsen av å bli sett på og behandlet som en diagnose og et stort problem, ikke som et menneske.

Det skriver Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsrådgiver i sin kronikk i Dagbladet;»Overgrep i norsk psykiatri». Sånne virkelighetsrapporter setter jeg stor pris på. Det gir styrke å vite at man ikke er alene, at det ikke er min virkelighetsoppfatning det er noe galt med, slik man av og til kan begynne å lure på. I tillegg gir det meg en viktig påminnelse om at mine problemer er del av et større system, der mange lider mye mer enn meg, mennesker som ikke har mine ressurser for å takle det. Jeg har aldri vært innlagt, aldri henta av politiet, alltid blitt hørt i mine ønsker om medisiner. Likevel har jeg erfaring med den mentaliteten som gjør at overgrep kan skje i norsk psykiatri. Når jeg er sikker på at mine meninger ikke vil ta livet av meg skal jeg skrive mer utførlig om det.

I mellomtida siterer jeg gjerne Sigrun Tømmerås, som har gått gjennom «Hersketeknikker i psykiatrien»:

1) Usynliggjøring. Pasienten overses som samfunnsborger og en myndig, voksen person med personlighet, kunnskaper og livskompetanse. Han eller hun blir møtt med taushet når vedkommende kommer med egne forslag om hvilken hjelp som er ønskelig, og blir i stedet overkjørt. Dette fratar pasienten selvfølelse og skaper følelsen av å være et mindreverdig menneske.

2) Latterliggjøring. Pasientens egne tanker, ideer og verdenssyn blir møtt med ironi, sarkasmer, sykeliggjøring eller framstilles som uviktig eller irrelevant for behandlingen.

3) Tilbakeholdelse av informasjon. Pasienten får ikke nødvendig, relevant og lovhjemlet informasjon om behandlingsstrategi, mulige bivirkninger av behandlingen eller om sine menneske- og pasientrettigheter. Helsepersonell kommuniserer seg imellom og tar beslutninger uten at pasienten engang blir invitert med og får komme til orde.

4) Dobbeltstraffing. Enten er pasienten for passiv (er klientifisert og går inn i en offerrolle) eller så er han eller hun for pågående (mangler evnen til å tilpasse seg pasientrollen eller er for storforlangende). Pasienten kan altså straffes både for det han eller hun gjør og det vedkommende ikke gjør.

5) Påføring av skyld og skam. Pasienten latterliggjøres, ydmykes, blottstilles og ærekrenkes gjennom stigmatiserende diagnoser, som får vedkommende til å skamme seg over sine egenskaper eller til å tro at alt vondt som skjer vedkommende, er hans eller hennes egen feil.

Hvor gjenkjennelig dette er for meg skal jeg som sagt komme tilbake til når jeg får den etterlengta diagnosen. Anbefaler også Jackys tanker om det å få brevet, altså diagnosen transseksualisme.

Vold

De aller fleste vil være enige i at vold er en uting. Dem som syns vold er en fin måte å løse problemer på eller uttrykke sine meninger er rett og slett ikke intelligente nok til å løse saken verbalt.

Jeg er tilbake fra ferie uten internett og møtes av rapporter om folk som har blitt banka opp fordi de er homofile. Det var ikke det jeg tenkte at min første blogg-post etter ferien skulle handle om. Jeg forstår meg ikke på sånt. Vil heller ikke forstå hva som får noen til å gå løs på feststemte, glade mennesker. Hvis noe kan kalles satanisme så må det være det; å dyrke det onde gjennom å ødelegge det gode.

Samtidig kan man anta at dette er mennesker som har sittet ved et frokostbord eller lunsjbord og kommentert at det jammen er godt at han Kvarme sier i fra. Klart de homofile må helbredes. Om så med tvang. Jeg skal ikke gå så langt som å gi Kvarme og hans kompiser skylden for volden (selv om jeg har litt lyst), men det er på tide å tenke over hva man sier og hvilke konsekvenser det kan få.

Av og til blir jeg også så sint at jeg har lyst til å slå. En kvinnemishandler jeg møtte var veldig opptatt av denne lysten til å slå, som sannsynligvis alle mennesker har. Og dessuten tanken om at man har rett til å slå bare noe oppleves ille nok. Men det han ikke forstod var at samfunnet beskytter sine medlemmer ved å forby vold. Vold er nedbrytende for samfunnet. De fleste av oss har heldigvis lært å ikke slå, selv om vi har lyst. Noen lærer kanskje aldri? Er det kanskje dem som ikke har livets rett? Av og til virker ideen om å opprette et reservat for alle voldelige og kriminelle  personer med fri tilgang på våpen som en god ide.

Jeg vil ha et våpen

En dag satt jeg og beklaga meg til ei venninne over at det skal ta ett år å finne ut om jeg er gal eller ikke, for å få behandling. Det er tross alt ikke et våpen jeg vil ha, men min egen kropp. Tenk om sesjonen for de som skal i militæret måtte vare et helt år? Det var da hun sa «tja, det er vel et slags våpen du vil ha». Og så snakka vi ikke mer om det.

Men det opprører meg når jeg tenker på det. Først blir jeg sint på alle de menns vegne som ikke ser tisseluren sin som et våpen, men som blir klandra for all verdens overgrep på grunn av sin tilhørighet til et kjønn, på grunn av en bagatellmessig kroppslig utvekst. Og så blir jeg sint og lei meg på vegne av dem som tvinges til å oppfatte den som et våpen. Det er så utrolig urettferdig!

Jeg tror de fleste menn tenker på den som en dings de tisser med og har sex med, en kilde til lettelse og nytelse. Det er bare et fåtall menn som tenker på den som et våpen, en kilde til ødeleggelse og smerte. Det tror jeg er noe som må læres, og vår kultur, med sine kjønnsroller, er et velegna læringsmiljø. Det gjør meg så utrolig forbanna og såra, fra begge sider av kjønnsskillet.

Det er jo i bunn og grunn på samme måten med hendene. De færreste tenker på dem som våpen, selv om man kan slå ihjel et menneske med bare nevene. Hendene er kroppsdeler vi trenger i det daglige liv; til å spise, vise nærhet, tørke oss bak, ja det meste. Ville man si til en person som mangla hender, og som savna dem, at det var våpen hin ønska seg? Tror ikke det nei.

I vår kultur signaliserer mannlighet aggresjon; seksuell aggresjon. Og det vakreste på mannskroppen blir et våpen. Jeg kan ikke forstå det. For meg er det heldigvis en fremmed tanke. Likevel vet jeg at jeg blir sett som mann når jeg går bak ei dame om kvelden og hun går fortere og kikker seg over skuldra. Den ubehagelige følelsen jeg får da, tror jeg at jeg deler med de aller fleste menn.

Jeg vil bare rope så alle kan høre det og forstå det: EN PENIS ER IKKE ET VÅPEN!
Og så leser jeg min lidelsesfelle Trollhares, alias Immanuel, blogg og blir igjen veldig stille. For hva kan man si?