Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Jeg skriver igjen!

Det har gått mange år nesten uten skriving. Endelig er jeg i gang igjen!

Den teiteste fastlegen jeg noen gang har hatt, mente at skriving (spesielt dikt) kunne forverre psykiske lidelser. Jeg mener nå å kunne slå dundrende fast at han tok feil. Tvert imot ble jeg verre uten skriving, og det ble en selvforsterkende sirkel. Man lar være å skrive, blir mer deprimert, får medisiner og skriver enda mindre. Selvsagt kan jeg ikke bevise årsak og virkning, men sammenhengen (korrelasjon) er klar. For min egen del har jeg ikke lyst til å gjenta eksperimentet.

Riktignok mener jeg ikke at man MÅ skrive hver dag. Og selvsagt må ikke alle skrive. Men hvis du er en sånn som trenger å skrive, bør du gjøre det mer enn et par-tre ganger i året.

Photo by Patrick Fore on Unsplash

Igangsetter

Det som dro meg i gang, var invitasjonen til å skrive et essay til en samling som kommer ut i høst, Vendepunkt (red.: Siri Meyer, Forlaget Kalliope). Det var akkurat det sparket bak jeg trengte. Jeg er takknemlig for at jeg ikke hadde forsvunnet ut i litteraturens intet, ti år etter siste bok på et etablert forlag. Takk til Bjørn Hatterud som foreslo meg!

Hva skriver jeg nå?

Det er lurt å skrive i samme sjanger som man leser. Jeg har alltid lest mest krim, men kanskje hatt mest talent for dikt. Det har vært frustrerende. Frustrerende er det også å se at noe mangler i krimlitteraturen uten å gjøre noe med det. Omsider gjør jeg noe med det; jeg skriver den krimromanen jeg syns mangler!

Jeg har prøvd før. Flere ganger. Jeg har fullført ett førsteutkast til roman (ikke helt krim), men falt av etter at et forlag hadde vist interesse (flaut!). Ellers har det bare blitt noen få kapitler. Hva jeg gjør annerledes nå? Følg med til neste gang jeg poster!

Vårrengjøring

I omtrent ti år har jeg tenkt på å fjerne døde linker og oppdatere informasjon. Omsider fikk jeg gjort det, og gitt bloggen nytt utseende i samme slengen. Litt generell opprydning ble det også. Borte er informasjon om kattene og linkene til venner og bekjente i sidemenyen (sorry).

Mens jeg rydda, sjekka jeg blant anna hvor man finner bøkene mine nå. Det er 13 år sia Framandkar kom ut, men den finnes faktisk fortsatt i en nettbutikk! Frikar finnes i et par andre. Hvis du vil ha et signert eksemplar, kan du sende meg en epost (jeg har restopplag). Sprik er fortsatt tilgjengelig på ebok.no (oppdatert lenke på boksida).

Så hvorfor denne plutselige handlekrafta? Jo, jeg har et par prosjekter på gang. Først ble jeg spurt om å skrive et essay i en antologi som kommer til høsten. Dette ga meg inspirasjon til å begynne å skrive på en kriminalroman. Igjen. Jeg har prøvd før uten å fullføre, men tenker at det gjelder å prøve helt til man får det til. Koronapandemien gjør at jeg føler meg mer som en del av samfunnet enn på lenge, så det har også hjulpet. Takka være essayantologien, fikk jeg også ordna nytt forfatterportrett.

Foto: Aina Hansson 2021

Gi meg gjerne beskjed hvis du finner døde lenker eller utdatert informasjon på informasjonssidene!

10-årsjubileum for Frikar

Frikar har 10-årsjubileum denne våren. Det er et bittersøtt jubileum. Jeg skulle ønske at den ikke ble min siste diktsamling. Den representerer en sorg over alt som ikke ble noe av, meninga med livet som forsvant. Men det er også fint å tenke på at jeg fikk oppfylt min store drøm om å bli forfatter, om enn kortvarig.

Når jeg i anledning jubileet deler samtlige dikt på instagram får jeg bekrefta at dikta fortsatt har et liv. Jeg får spørsmål om hvor man får tak i boka og oppdager til min store overraskelse at den fortsatt er i salg hos Haugen og Ark (som også har den 12 år gamle Framandkar!). Jeg blir reint rørt, selv om det sikkert mest skyldes tilfeldigheter og manglende avsetning.

Stakkars lønnsslaver!

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Selvhjelp?

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

FrP-tale

Kjære landsmøte

Vi FrPere liker å snakke rett fra levra, og det skal jeg nå gjøre. Vi har en stolt historie å ta vare på, med bl.a. støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og motstand mot felles ekteskapslov. Nå har vi en historisk sjanse til å få alle våre drømmer oppfylt. Hvordan?

Jo, vi benytter allerede sjansen vi har i regjering. Vi kommer ikke til å vinne neste valg, så det gjelder å tenke litt mer langsiktig. La meg begynne med flyktningekrisen. De nye innstrammingene vil være ekstremt effektive for å hindre at fremmede integreres i det norske samfunnet. De vil ikke ha økonomi til å delta. En del undersøkelser tyder på at stress og eksistensiell usikkerhet over tid kan virke mer traumatiserende enn å oppleve krigshandlinger. Gjennom å sørge for at flyktninger lever lengst mulig i størst mulig usikkerhet, vil vi sørge for at de blir maksimalt traumatisert.

Når disse så eventuelt får oppholdstillatelse vil de altså være uten fungerende nettverk, uten familie, uten økonomiske ressurser og gjerne syke både fysisk og psykisk. Slik legger vi grunnlaget for økte motsetninger mellom nordmenn og disse fremmede. De som peker på at innvandrere bidrar mye til det norske samfunnet skal innen få år måtte spise sine egne ord. Er vi riktig heldige får vi muslimsk terror på norsk jord også. Det ville være på tide. Vi har tidligere sett voldsepisoder med psykisk ustabile flyktninger, dette håper og tror vi vil øke i tiden fremover.

Ja, det vil koste liv, men vi kommer ikke til å få skylden for det. Skylden ligger selvsagt på innvandrernes fremmede kultur, ikke vår politikk. De som hevder noe annet vil kalles paranoide konspirasjonsidioter.

Hvordan kan dette også løse det homofile problem? Alle vet at muslimer ikke liker slike avvikere, så vi kan håpe at en stor del av voldshandlingene vil ramme homofile. Vi skal nok også få folk til å forstå at de homofile er en del av årsaken til alle problemene som skal komme. Så snart vi får flertall vil vi igjen gjøre homofili straffbart og vi vil forby kjønnsskifte og pride-parader. Her er ikke Høyre lett å få med på laget, men en dag trenger vi ikke lenger dem.

Planen vil medføre at Norge ikke lenger kan beskyldes for å være verdens beste land å bo i. Her bidrar den økonomiske politikken, som tar sikte på å omfordele mest mulig penger og makt til dem som allerede har mye penger og makt. Det er nemlig disse menneskene det er mest synd på i et godhetstyranni som Norge. Gjennom skatteletter til dem som har mest å betale med, vil vi utarme det offentlige helse-og sosialvesen, ja, uthule hele velferden. Økte økonomiske forskjeller kan, hvis vi er heldige, føre til voldelige opptøyer som selvsagt vil føre til økte ressurser til politiet og bedre kontroll med våre motstandere.

Jeg tror det ville være en fordel om vi klarte å redefinere begrepet menneske. Vi har allerede fått tilstrekkelig pes for å ikke følge menneskerettighetene. Rent realistisk vil det være enklere med en redefinering enn å få gjennomslag for å forkaste hele erklæringen. Mennesker er selvsagt de dyrene som ligner på oss. Alle ser jo at folk fra Afrika ikke ligner på meg, så det burde være gjennomførbart, så la oss begynne der. Videre oppfører fattige folk seg helt forskjellig fra rike folk, så her ligger det en grunnleggende ulikhet. Når vi er kommet så langt, kan vi begynne å snakke om hvordan ulike meninger bør resultere i ulike rettigheter. Vi har mye å lære fra historien og land ingen andre partier vil sammenligne seg med. Hvor mange av dere var med på studieturen til Nord-Korea? Ja, nettopp, dere lærte mye der som kan bli nyttig framover.

Høyre har vist seg som en nesten perfekt regjeringspartner så langt, selv om de ikke er informert om planen. Riktignok har vi ikke kunnet gå så drastisk til verks som vi skulle ønske, men vi legger et godt grunnlag. Et grunnlag for hva, lurer dere på? Om få år vil FrP igjen sitte i regjering. Vi vil alene ha flertall for å innføre alle de endringene vi mener er nødvendige i Norge. Snart vil all godhet være forbudt, all motstand vil medføre fengsel og apartheid vil innføres. Ja, vi vil gjenskape vikingenes Norge!

Så, kjære landsmøte: Ha tålmodighet med bompenger, bedre rettigheter for transfolk og medienes angrep på oss, for alt dette vil ta slutt. Les videre

Tekst, blogg og sjelegransking

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Boksalg, signering og kanskje opplesning

top

På torsdag 26.juni (førstkommende altså) kl. 16.30-17.00 blir det boksignering på Rådhusgalleriet i regi av Skeive Kunstnere. Gudmund Vindland signerer også sine bøker da. Jeg kan finne på å lese litt fra bøkene ved denne anledninga.

Skeive Kunstnere har utstilling der 24.-29.juni og diktsamlingene mine er til salgs der hele uka. I år er hele 57 kunstnere representert, med over 400 kunstverk! Både kvantiteten og kvaliteten øker for hvert år, og det er utrolig gøy å få være med på det. I år er altså utstillinga i Rådhusgalleriet, og bedre enn noen gang. Velkommen!

10479088_10153375128005097_603341818068441716_o

«Klassekampen – vi kan også sparke nedover»

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: Les videre

I dag ville Hitler blitt kunstner

Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.

Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.

Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.

(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)

Transversal revisited

In 2013 I participated in a project that some art students in Trondheim had. They asked for contributions to a zine called Transversal with the theme gender and art. I always intended to post my contribution here, but never got around to it. Now I’m using the two poems in a little animation that I hope to exhibit with the Queer Artists here in Oslo in June. So it seems about time to finally publish the originals here.

transversal

Other contributors were BANG Magazine (SE), Ane Lan (NO), Karolina Bang (SE), Christine Jentoft (NO), Constanze Ruhm (DE), Tobias Bernstrup (SE), Kakan Hermansson (SE), Wencke Mühleisen (NO), Luca Dalen Espseth (NO), EVA & ADELE (DE), Kate Bornstein (US), Renate Lorenz & Pauline Boudry (DE), Yvonne P. Doderer (DE), Tiina Rosenberg (FI), Synnøve G. Wetten (NO), Deniz Akin (TR), Nevruz Ebru Aksu (TR), P*fect (SE), Andy Candy (SE), Stine H. B. Svendsen (NO), Ane Gabrielsen (NO), Roxy Farhat, EJ Hill & Sara Cromarty (SE/US), Fender Schrade (DE), og Micheline Bjernudd (SE).

(I’ve neglected my English speaking friends for too long, sorry. I chose to write this post in English also because the poems here are in English (for this occation at least).)

Konkurranse!

Hva heter kunstneren som har laga tegninga på forsida av Framandkar?

Den første som svarer rett vinner Framandkar-appen (android).

Topp5 ungdomsbøker – mimring

Dagbladet er i gang med kåring av tidenes beste norske ungdomsroman. Jeg har langt fra lest alle de lister opp, men det fikk meg til å tenke på alle de gode ungdomsbøkene jeg leste da jeg var i målgruppa. Så jeg bestemte meg for å sette opp min egen liste. Disse bøkene er kanskje ikke tidenes beste, men de som gjorde sterkest inntrykk på meg den gang, og de sier ganske mye om hvem jeg var og er. Jeg har ikke begrensa meg til norske bøker, bare bøker utgitt på norsk mens jeg var ungdom.

Elin Brodin: Kjære Timo

Per Knutsen: Svart cayal

Ulf Stark: Jeg tar sjansen

Unni Nielsen: Toccata og fuge i d-moll

Gunnel Beckman: Adgang til festen

Mens jeg gikk på ungdomsskolen og vgs leste jeg enormt mye, sannsynligvis det meste av ungdomsbøker som var utgitt på det tidspunktet. Likevel er det bare disse fem jeg ikke klarer å glemme. De angir også grunntonen for den ungdomsromanen jeg holder på å skrive.

Tidligere har jeg skrevet en post om det å skulle skrive for ungdom. Se også Tarald studerer ungdommen, der to av bøkene på lista mi er omtalt.

Om ungdomsbøker med kjønnsoverskridelser eller transfolk anbefaler jeg Kjønnsidentiteter på tvers hos Norsk barnebokinstitutt. Dessuten har Skeiv Ungdom ei litteraturliste (foreløpig ganske kort, trenger innspill).

Lansering: Framandkar app

Appen er ferdig!

Kjøp her
Sellfy-pris: 5,90€ (ca.50kr)

Framandkar handlar om identitet, kjønn og kropp. Dikta er korte og tilsynelatande enkle. Framandkar er Tarald Steins første diktsamling. Den trykte utgåva kom i 2008 på Tiden forlag, men er no endeleg tilgjengeleg som android-app. Dette er T.S. forlag si andre utgjeving, på under eit halvår.

I tillegg til alle dikta du finn i den trykte utgåva av Framandkar, finn du også 5 dikt frå Frikar og rabatt-link til Sprik.

Tarald Steins forlag
ISBN 978-82-999604-1-0

Appen er utvikla med tanke på telefon, men skal fungere på nettbrett og. For å få installere den må du kanskje godkjenne appar frå ukjende kjelder (du kan slå på sperra igjen så snart installasjonen er gjort).

Så langt har ikkje utviklinga av appen kosta anna enn tid og krefter. Dersom eg skal laste han opp til Google Play, kostar det ca 170kr/år. Kanskje eg gjer det når eg får litt ekstra pengar (noko som knapt skjer). Fjerning av annonsene vil koste 900kr/år, så det er dessverre ikkje noko eg tek meg råd til no. Det er lite sannsynleg at han vil verte tilgjengeleg for iPhone og iPad.

Veien til app

Kunsten å gi opp

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Veien til app

De siste dagene har jeg jobba med å utforme min første diktsamling, Framandkar, som mobil-app. Jeg oppdaga ganske tilfeldig at det finnes en rekke steder på nett hvor man kan lage sin egen app, og noen av dem er til og med gratis. Etter å ha vært innom flere og silt ut dem som har begrensninger på antall sider (jeg ville ha hvert av de 78 dikta på egne sider), koster penger, er kompliserte eller har stygt utseende, endte jeg opp hos Mobincube.com.

Jeg har alltid tenkt at dikta mine passer fint i lommeformat, og jeg har unngått tradisjonelle ebokformater for å kunne ha mest mulig kontroll over linjeskift og mellomrom. Målet er ikke nødvendigvis å tjene mye penger (det ville vært urealistisk), men å gjøre dikta mine tilgjengelig for flere.

Så langt har jeg bare funnet to ulemper ved Mobincube; a) at den er reklamefinansiert og dermed vil besudles av et annonsebanner, og b) at det er umulig å oppgi norsk som språk. Begge disse ulempene tror jeg at jeg kan leve med.

I appen ligger hvert dikt som et eget bilde:

01-aJeg storkoser meg med å lære noe nytt og lage noe jeg har drømt om lenge, men aldri ville hatt råd til å betale noen andre for å lage. Nå funderer jeg på hvilke ekstrafunksjoner jeg kan legge inn i appen for å gjøre den mer fristende, også for dem som allerede har den trykte boka.

Å fjerne annonsene vil koste ca 80kr i måneden og er ikke noe jeg vil prioritere med det første. Kommende prosjekter: app av Frikar og lydbøker av begge.

Uinspirert dialog

– Hva driver du med da?

– Media. Rådgiver i en organisasjon. Og du?

– Ingenting.

– Ok. Hva har du gjort i dag da?

– Ingenting.

– Og dagen før?

– Ingenting.

– Men noe må du vel gjøre?

– I går var jeg en tur på butikken. Utsatte det hele dagen og var sliten etterpå.

– Så du Skavlan på fredag?

– Nei, sånne prateprogrammer er så slitsomme.

– Det kan du vel ha rett i. Hva ser du på da?

– Krim. Men jeg har ikke råd til lisensen, så jeg har ikke TV.

 

Jeg funderer på hva man skulle prata med andre om dersom man skulle få det for seg å være sosial.

Mobberne som ikke finnes – om utestenging

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…