Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.
Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.
Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.
Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):
Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere
Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.
I hvilken grad kan man «være kvinne»?
Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!
Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.
For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.
(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)
Transsynlighetsdagen minner meg på alt som har forandra seg siden jeg ble synlig i 2006. Den gangen var de fleste uvitende om at transpersoner eksisterte. Overraskende mange hadde likevel gått på skole med noen som seinere «skifta kjønn». Jeg fikk mange rare spørsmål, men møtte lite uttalt fiendtlighet. Man må vel vite at noen eksisterer før man kan legge dem for hat.
Tarald Stein 