Innlegg tagget ‘media’

91422983_661382611100398_5037448346977959936_n Transsynlighetsdagen minner meg på alt som har forandra seg siden jeg ble synlig i 2006. Den gangen var de fleste uvitende om at transpersoner eksisterte. Overraskende mange hadde likevel gått på skole med noen som seinere «skifta kjønn». Jeg fikk mange rare spørsmål, men møtte lite uttalt fiendtlighet. Man må vel vite at noen eksisterer før man kan legge dem for hat.

Da den første boka mi, Framandkar, kom ut i 2008 nøt jeg godt av å være en nyhet i kraft av å være meg selv. Den fikk mer oppmerksomhet enn de fleste diktsamlinger og solgte også relativt bra. Jeg ble intervjua i Blikk, Cupido, Se& Hør og flere mer vanlige (for poesien) media. To ganger har jeg lest dikta mine på Dagsrevyen. Jeg følte at det å være synlig i media ga meg en viss beskyttelse mot hatvold, ikke at det gjorde meg mer utsatt. Dette var altså før transekskluderende feminister, høyreekstreme og kristne fundamentalister fant ut at de hadde et felles hat mot transfolk. Og før den nye navneloven og rett til endring av juridisk kjønn.

Etter hvert ble vi flere synlige, og jeg trakk meg inn i skyggene. Hvis jeg kunne, ville jeg kanskje ha fortsatt å være synlig i en mediavirkelighet anno 2008. Å være synlig transperson i media i dag er noe helt annet. Jeg er veldig glad for at andre har tatt over, som Christine Marie Jentoft (intervju i Blikk) og Luca Dalen Espseth. De kan du se live i dag kl. 14.00-15.00 på instagram. Der ligger også resten av synlighetskampanjen med flere fine transfolk. Takk til foreningen Fri (tidl. LLH) som ble den stemmen for transfolk som jeg håpa da vi satte i gang!

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Dette er, tro det eller ei, den største delen av identiteten min. Jeg har hatt et uttrykt ønske om å bli forfatter sia jeg var i alle fall tolv år og skrevet dikt og noveller minst like lenge. Det er umulig for meg å leve uten å skrive. Å skrive er det jeg kan best.

Denne delen av identiteten påvirker også hvordan jeg uttrykker kjønnsidentiteten min. Forfattere er ikke vanlige mennesker. De er unormale, avvikende, rebeller. (mer…)

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Siri Gaski har vært så snill å legge sin anmeldelse av Framandkar ut på nett. Den står på trykk i denne ukas Utropia, studentavisa ved Universitetet i Tromsø.

Under overskrifta «Solid samling» leverer Gaski en grundig anmeldelse, noe helt annet enn den som stod i Universitas. Jeg tillater meg å sitere fra Gaskis tekst:

Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Det er en anmeldelse jeg fryder meg over å lese, ikke bare fordi den er overveiende positiv, men fordi den samtidig slakter den sensasjonalistiske måten å lese diktsamlinga på.

Dag og Tid 11.-17.04.08

Publisert: søndag 13 april, 2008 av Tarald i Framandkar, Litteratur, Pressedekning, Sitater, Trans
Stikkord:, , ,

Ukeavisa Dag og Tid har et to-siders intervju med meg i utgaven som kom fredag (11.04.08). Intervjuet ligger dessverre ikke på nett. Som nevnt fikk jeg heldigvis en del andre spørsmål enn av media ellers, noe jeg satte stor pris på. De har riktignok klart å få det til at jeg blei født i 1978, men det gjør meg ingenting.

Et lite utdrag fra begynnelsen av intervjuet:

Ved lunsjtider måndag er kafeen i Kunstnernes
hus fylt opp av dresskledde menn, men ved
eit bord nedst i salen sit ein mann for seg sjølv –
kortvaksen – utan skjeggvekst, men med litt
raudfarge i luggen. På bordet framfor seg har
han den vesle diktsamlinga. Røysta er verken
maskulin eller feminin, men ein stad midt imellom.
Han helsar hjarteleg, men det er vanskeleg å
plassera blandingsdialekten.

Jeg skal få lagt ut bildet etter hvert.

Ei framtid som journalist?

Publisert: fredag 11 april, 2008 av Tarald i Ukategorisert
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg tok testen som er bakgrunnen for de siste dagers oppslag om journalisters kunnskapsløshet. Jeg syntes de fleste spørsmålene var ganske lette, og tar meg ikke særlig nær av mine mangelfulle kunnskaper om valgsystemet i USA. Å kalle det et demokrati er å overdrive, uansett hvor fine ord de har på systemet.

At USA er medlem i en Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa burde jeg vel tenkt meg, men siden USA ikke ligger i Europa virka det lite logisk at de skulle være medlem. Vel,vel. Resten var i alle fall rett. 8 av 10 riktige er jeg absolutt fornøyd med. Så får det heller være at jeg er overkvalifisert for å bli journalist også.

Framandkar når bloggosfæren

Publisert: onsdag 9 april, 2008 av Tarald i Blogging, Framandkar, Litteratur, Pressedekning
Stikkord:,

Jeg oppdaga det første blogginnlegget skrevet av noen jeg ikke kjenner om boka mi. Jøss. Pernille – queen of fucking everything har den store æren. Les innlegget.

Tøffere menn enn meg

Publisert: tirsdag 8 april, 2008 av Tarald i frigjøring, Trans
Stikkord:, , , ,

Til tross for en del mediaoppmerksomhet den siste tida, vil jeg påstå at jeg har beina planta på jorda. De siste dagene har jeg fått høre utrolig mange ganger hvor tøff jeg er. Og jeg er en lettpåvirkelig sjel. Når folk fortalte meg i årevis at jeg var jente, trodde jeg det nesten.

Derfor er det bra å bli minna om at det fins så utrolig mange som er mye, mye tøffere enn meg. Trollhare er en av dem. Denne gangen har han blogga om en annen tøff mann, og bidrar dermed til at jeg beholder beina på bakken. Takk!

Yesterday was a crazy day. I started on TV early in the morning and was mostly busy with interviews all day. I even got to talk some of my book, the reason why I do this media-thing in the first place. Norway is a small country and trans-issues are not very well known, so I’ve done a lot of educating. I’m not afraid to talk about myself, and some transsexuals find that intimidating. I’ve been told to shut up because I’m not representative for the whole trans-community, especially in terms of being gay. That makes me really angry, bacause it was one of the reasons I didn’t come to terms with my identity earlier. I haven’t heard from any of them this time, but I know where to go to get my head chopped off. I’ll just give it some time.

It’s exhausting to answer questions about myself all day, but I’ve got to meet many nice journalists and got some very positive comments from strangers irl and online. It feels good. And I do think what I do will benefit others in the long run.

Some things puzzle me a bit about how the media like to portray transsexuals. Why is it so important to print my old name? It doesn’t reveal anything about me, really. And very few people knew me by my intermediate female name and not by my male name. I’m happy that no one has tried to print my given name, bacause that would be a link to the past with a lot more consequences.

I try to make my gender-experiences less freakish by linking them to common human experiences, but it seems like the media don’t like that. I guess they would like to portray me as a freak. It doesn’t bother me all that much, because I think they’ll have a hard time to accomplish it. I honestly don’t think people see me as a freak, not in person anyway. And that is what matters.

Norway is a small country, in good and bad. I recently read Gender Outlaw’s post about transmen in the media, and how it makes him frightened of hate-crimes against transgender men, including questioning his own safety. I’m convinced that this is almost non-existent in Norway. I feel free to speak, free to be visible and free to talk to the media without facing the terror of hate and violence. It’s a real privelege! I wish everyone could have the same freedom of speach as I do! And feel safe.

(I’ve posted links to the interviews on my norwegian blog, but wasn’t sure if anyone not speaking norwegian would be interested.)

Jeg har også vært på intervju med Se & Hor og Dag & Tid. Begge kommer ut på fredag. Det blir spennende å se hva de har kokt i hop, spesielt førstnevnte. Dag&Tid gjorde et veldig ordentlig inntrykk og jeg fikk si noe om ting jeg ikke har fått prata med andre medier om. Det er bra, nå når jeg begynner å bli litt lei av å svare på det samme om og om igjen. Se&Hor sendte en veldig sympatisk journalist, men jeg må innrømme at jeg er en smule skeptisk til publikasjonens vinklinger, så jeg er spent.

Oppdatering 11.04.08: Se og Hor har ikke saken i dagens utgave. Kanskje jeg håper på at de ikke trykker det likevel? Tida vil vise.

Bladet Tromsø ringte meg mens jeg stod på flyplassen i går for å ta flyet til Oslo. Sia jeg visste at jeg ikke kom til å ha internett-tilgang før i dag, ba jeg ikke om å få lese saken.

Slik ble resultatet. Jeg har sjølsagt klaga og bedt dem om å endre overskrifta og fjerne det gamle navnet.

Tillegg: Det ble selvsagt endra.

Celebration

Publisert: lørdag 5 april, 2008 av Tarald i Announcements
Stikkord:, , , , ,

I did a little more celebrating yesterday than I had planned on. The timing could have been better. I don’t feel like leaving my appartment feeling like this when my face is on the front page of the local newspaper. Bad timing. But it will pass. Unfortunately I should have been at the University to attend the creative writing class (the writer’s study). Shit happens.

But tonight I’m thowing a release-party for my book and I look forward to it. There will be lots of friends and aquintances. I’ll do some reading and then I’ll be ready to celebrate my book. It will be fun!

Blikk

Publisert: lørdag 5 april, 2008 av Tarald i Framandkar, homsesaker, Litteratur, Pressedekning
Stikkord:, , , ,

Oppdaga at jeg ikke har skrevet skikkelig om at Blikk har intervju med emg i denne utgaven. Og det kan jeg jo ikke være bekjent av. Er ikke så begeistra for bildet de valgte, men ellers er saken veldig fin.

Her er litt av saken på nett. Kjøp Blikk for å lese hele saken

Nordlys 05.04.08

Publisert: lørdag 5 april, 2008 av Tarald i Framandkar, Litteratur, Pressedekning, Trans
Stikkord:, , , , , , ,

Syns saken i avisa Nordlys ble veldig bra. Og denne gangen var jeg litt mer forberedt på forsida. Det eneste er at jeg ikke liker bildet de valgte til forsida, men det er nå så. Bildet inni var ok.

Her er saken på nett

NRK Troms

Publisert: fredag 4 april, 2008 av Tarald i Framandkar, Litteratur, Pressedekning
Stikkord:, , , ,

I dag skal jeg på intervju med NRK, først TV og seinere direkte på radio, og Nordlys. Når jeg veit mer om når det blir sendt skal jeg prøve å oppdatere her, hvis jeg rekker det. Det blir en travel dag. Egentlig er det Forfatterstudiesamling i dag, men jeg får visst ikke med meg så mye av den. Håper det blir roligere i morra, i alle fall fram til før-lanseringa, som foregår på Circa kl. 20.00.

My book will be realeased this monday and the days are filled with interviews and planning. I don’t expect people to believe me when I say I’m not just happy for the attention, although it is true. I do like educating people about transsexualism and gender-issues, but it’s weired to see myself described in the words of the journalist instead of my own. After all, I’m used to to the writing and taking the decicions myself.

The reasons for doing it anyway is that I want to spread my book. I want people to buy it and read it and hopefully learn something. I also want to educate journalists and the people reading/watching/listening to the interviews, even if they won’t buy/read my book.

But sometimes I feel I’m trying to swallow camels. Especially when the form is very tabloid. I also have trouble not telling the things I should keep to myself. Keeping my daughter out of it is not that hard, but playing nice with the norwegian gender-clinic is very, very hard. After all, they are not, and have never been, nice to me. But the time has not come for that yet. They might deny me a diagnosis or treatment if I show my anger.

Let me tell you this: As a Norwegian citizen, there’s two systems you have good reasons to fear; the child service and the psychiatry. Both have very few limits as to how they can make a persons life miserable and they are usually above the law.

I guess I’ve already said too much.

Det aner meg at jeg har sagt at jeg aldri ville stille opp på noe direktesendt TV-program før kl. 12.00… I så fall blir jeg nå nødt til å ete i meg de orda. Og jeg har vel også uttalt meg mindre positivt om Se&Hør. Det ser ut til at jeg må ete i meg det også, selv om det ikke er helt sikkert ennå. Venner av meg har vært bekymra for at nevnte medium skulle klare å lage sosialpornografi av meg, men det tror jeg blir veldig vanskelig, i alle fall når jeg ikke vil og krever sitat-sjekk.

Så langt har bokutgivelsen fått meg til å svelge flere kameler enn det å bli forelder gjorde. Det illustrerer vel at bøker ligner barn. Man slipper dem ut i verden og har liten kontroll over hva som skjer med dem. Og alle forutinntatte holdninger om forfatterskap/foreldreskap må revurderes.

Det er verdt å merke seg at de fleste medier som har kontakta meg så langt ikke pleier å intervjue dikt-debutanter, knapt nok forfattere generelt. Jeg er klar over at jeg til en viss grad har lagt opp til det og godtar det. Og det er kult å være den første/årets eneste o.s.v. Jeg håper bare at dikta også vil bli lest som litteratur og at de tåler det. Foreløpig har ingen fått boka, så det er vel ikke så rart at henvendelsene så langt er veldig person-fokuserte.

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

  • Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
  • Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
  • Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Jeg har hatt to oppslag relatert til utgivelsen av Framandkar, begge i Dagbladet.

16. januar presenterte Dagbladet vårens debutanter i et to-siders oppslag. Her er vårens debutanter


Foto: Lars Eivind Bones

I slutten av januar hadde Dagbladet en sak om mangelen på nordnorske forfattere på vårlistene til Aschehoug og Gyldendal, der de ba om min kommentar. Ka farsken! E det ingen som skriv?
Lars Eivind Bones
Foto: Lars Eivind Bones