Innlegg tagget ‘moral’

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

I usually avoid reading stuff that I know I’ll find repulsive, sick and frightening. I don’t think that’s unusual for any person. To make this post I felt forced to do some research.

I started out googleing the phrase «God makes no mistakes», because I’ve come across it several times in relation to transsexualism. I had the notion that it’s being used as an excuse for christians to judge transgender people.This is some of what I found: (WARNING: Do not click those links unless you are over the age of 18 and have access to valium or other sedatives)

http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/26.56.html
http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/25.54.html

“If you talk to your typical person across America, they would be appalled,” she said. “God made us male and female, and God makes no mistakes. To teach a child at an early age self-hatred, and that’s what this gender variance is, is very sad.” Andrea Lafferty, executive director of The Traditional Values CoalitionIn short, the argument is that transsexualism should not be cured, because it’s against God’s will. He supposedly created the body, but not the mind and soul. And these people don’t seem to care if the only other option is to kill oneself, although I thought that to be against God’s will as well?

Of course, there’s several problem with such an argument, the inhumanity already mentioned. Does God only create our bodies and not our minds and souls? Is He stuck in the middle ages or in the year his son was born on earth? Is He really evil?

I’ve never questioned God’s existance. I’ve been brought up in the Norwegian church with the notion that God loves everybody, that He is pure love and that He has not left us to our selves. And I’ve kept that conviction through some pretty dark years of my life. I did at some point question if He really is good. With all the people doing evil in His name, I have wondered if they might be right; maybe God really is evil. But they never managed to convince me.

I believe in a God who is pure love, a God who made the human race in His image to reflect His own magnitude and diversity, a God who knows so much more than we do – everything. We have no way of knowing for sure how He thinks.

To put oneself in a position to judge the moral and christianity of other humans and to think oneself able to lable other people’s faith as wrong, is to put oneself in the position of God. Jesus told us to recognize wrong teaching for it’s fruits. What would he make of the trace of suicides and grief that follow in the trace of so-called conservative christians?

God sent His son Jesus Christ to our earth to re-establish the broken link between us and God. The conservatives try to push people away from God because of who we are and who we love. For their own sake, I hope and pray that they have no idea of what they are doing and may be forgiven when they realize what they are doing.

I’ve listened to so many people struggeling with their faith in God after being told that God only loves the heterosexual or the single-sexed. They experience every day how «fellow christians» try to exclude them from the love of God and manage to take away their ability to experience christian fellowship. I can’t see how this could possibly be in line with the Bible or the word of Jesus.

And what about the Holy Spirit? I believe in it’s guidance in every person’s life. The Bible is after all written by men, who we can only hope were guided by the Holy Spirit. God has not abandoned His creation and continues to create through people guided by the Holy Spirit.

Conservative «christians» seem to put themselves in the position of God and to reduce God to make Him resemble themselves. They claim to believe in a God they cannot see, but reduces people to bodies and biology. In their trace grows only death and despair. To me, this comes very, very close to blasphemy.

Let’s go back to the phrase that God makes no mistakes. No, I don’t think He does. I’m certainly not a mistake. So my body and mind/soul got a little mixed up and does not fit our present notion of only two sexes/genders, and that these doesn’t change with time. I don’t blame God. If there’s one thing He could not be held responsible for, it’s how we arrange our societies. I also believe that I’m placed in this position because I have a mission: To spread the word of a loving, accepting God and to speak up for a powerless group so that His will can be done on earth as in heaven. I do not say that this goes for all transsexuals and trangendered out there. I do recognize that not everyone believe in God or that He has a plan for their lives. I also know that I have more resources than most in so many ways, and I believe they are given to me so that I can help others. And I will do my best, so help me God.

(Although I’ve used the pronomen «he» about God, I believe Him to be above the two-gender system of our world. As a female to male transsexual, I do prefer the male pronomen in an attempt to set up some positive models of masculinity.)