Arkiv for kategorien ‘Politisk Ukorrekt’

Jula handler for mange om fellesskap og familie. Ensomhet er motsatsen og får gjerne ekstra oppmerksomhet i førjulstida. Folk står fram og får medlidenhet. I år har fokuset på de ensomme fordelt seg mer utover året, som i NRK-dokumentaren Innafor: Ensomhet.

Ofte framstilles ensomhet som å være for mye aleine. Man skulle tro at en som tilbringer 95% av tida si mutters aleine må være ensom, men slik er det ikke. Ensomhet handler om å savne fellesskap. Ikke alle mennesker er hypersosiale dyr og det finnes mange som trives aleine.

Det hender jeg savner fellesskap. Jeg har mista troa på dem etter tur og har dessuten en grunnleggende skepsis til folk i flokk. Men sånn til daglig plager det meg ikke. Ute av syne ute av sinn, som man sier. Så lenge ingen roper høyt at alle mennesker trenger et fellesskap eller jeg ikke tvinges inn i en setting der det forventes at jeg føler fellesskap, klarer jeg meg fint uten.

Alvorlig ensomhet føler jeg bare når jeg er omgitt av andre mennesker. Da føler jeg ofte på en eksistensiell fremmedgjøring. Jeg burde føle fellesskap med disse menneskene, men føler meg bare fremmed. Da blir jeg et mislykka menneske, for fellesskap regnes til kjernen av det å tilhøre denne dyrearten.

Jeg vil slå et slag for den minoriteten jeg tilhører; vi som ikke er ensomme aleine. Mange av oss trenger ikke medlidenhet, vi er ikke ensomme, vi har det best uten fellesskapspress. Jeg skal for første gang i mitt 42-årige liv tilbringe julaften aleine og føler lettelse. Ikke fordi familien min er forferdelig eller over gjennomsnittet slitsom, men fordi jeg slipper presset de dagene. Fellesskapspress gjør tvert imot at jeg kan bli ganske forferdelig og slitsom å være i hus med.

Så må det sies at det er et privilegium å trives i eget selskap. Det finnes mange som er ensomme aleine, kanskje fordi savnet etter fellesskap oppleves konstant. Jeg håper de får hjelp. Jeg er også privilegert fordi jeg veit at jeg har mennesker jeg kan kontakte hvis jeg vil være sosial. Riktignok blir jeg aleine selve julekvelden, men romjul og nyttår skal tilbringes med familien.

Selv om jeg sjelden føler fellesskap, finnes det folk som opplever fellesskap med meg. Når jeg tenker meg om, er det absolutt noe å være takknemlig for og en god nummer to til å oppleve fellesskap selv.

Med ønske om ei god høytid for alle, aleine eller i fellesskap!

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Del 3 i min politiske serie

Norge bruker milliarder på forsvaret, mens andre statlige oppgaver legges ut på anbud eller avkreves lønnsomhet. Forsvaret slipper alltid unna, men mener selv at de får altfor lite penger.

Etter å ha vært på Cuba fikk jeg en ide til hvordan man kan løse dette. Der driftes nemlig turistindustrien av forsvaret. Jeg skal ikke påstå at alt er så mye bedre å Cuba, og de konkrete effektene av den militante turistindustrien kan ofte bli ufrivillig morsomme. Men selve grunnideen er slett ikke dum.

Norsk turistindustri omsetter for milliarder og er stadig økende. Hvis staten kjøpte opp hoteller og campingplasser til salgs og ansatte kompetente daglige ledere, kunne inntektene gå rett i lomma på krigsmaskineriet  – unnskyld – forsvaret. Etterhvert kunne man så kreve at forsvaret ved hjelp av turistinntekter gikk i null. Jeg kjenner ikke forsvaret særlig inngående, men man kunne sikkert bruke militærfolk til noe i hotellnæringa – om ikke annet så til å re opp senger. Jeg er sikker på at det finnes potensiale for uante synergieffekter, og litt kreativitet har aldri skadet noen.

På Cuba kreves det at alle turister som beveger seg ut i naturen har med en godkjent guide, som selvsagt er militær. Dette burde være ypperlig bruk av militært personell også i Norge. Man sikrer at de holder seg i form og lærer å kjenne den lokale naturen som sin egen bukselomme. Og ikke minst slipper man lettkledde turister som må reddes fra å fryse ihjel og utlendinger som absolutt skal ta selfies på kanten av stup.

Jeg antar at dette ikke er gjennomførbart grunnet intens motstand i de militæres rekker, selv om det ville være i deres egen interesse å ha en inntektskilde utenom statsbudsjettet. Den eneste «ulempen» jeg kommer på, er at militært personell risikerer å bli venner med en kineser.

Så nei, jeg vil ikke legge ut forsvaret heller på anbud. Jeg har mer tro på statlig styring enn markedskrefter ute av kontroll. Så lenge sykehus må være lønnsomme, burde jammen forsvaret være det også.

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta. (mer…)

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

_DSC6773.jpg

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Kjære landsmøte

Vi FrPere liker å snakke rett fra levra, og det skal jeg nå gjøre. Vi har en stolt historie å ta vare på, med bl.a. støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og motstand mot felles ekteskapslov. Nå har vi en historisk sjanse til å få alle våre drømmer oppfylt. Hvordan?

Jo, vi benytter allerede sjansen vi har i regjering. Vi kommer ikke til å vinne neste valg, så det gjelder å tenke litt mer langsiktig. La meg begynne med flyktningekrisen. De nye innstrammingene vil være ekstremt effektive for å hindre at fremmede integreres i det norske samfunnet. De vil ikke ha økonomi til å delta. En del undersøkelser tyder på at stress og eksistensiell usikkerhet over tid kan virke mer traumatiserende enn å oppleve krigshandlinger. Gjennom å sørge for at flyktninger lever lengst mulig i størst mulig usikkerhet, vil vi sørge for at de blir maksimalt traumatisert.

Når disse så eventuelt får oppholdstillatelse vil de altså være uten fungerende nettverk, uten familie, uten økonomiske ressurser og gjerne syke både fysisk og psykisk. Slik legger vi grunnlaget for økte motsetninger mellom nordmenn og disse fremmede. De som peker på at innvandrere bidrar mye til det norske samfunnet skal innen få år måtte spise sine egne ord. Er vi riktig heldige får vi muslimsk terror på norsk jord også. Det ville være på tide. Vi har tidligere sett voldsepisoder med psykisk ustabile flyktninger, dette håper og tror vi vil øke i tiden fremover.

Ja, det vil koste liv, men vi kommer ikke til å få skylden for det. Skylden ligger selvsagt på innvandrernes fremmede kultur, ikke vår politikk. De som hevder noe annet vil kalles paranoide konspirasjonsidioter.

Hvordan kan dette også løse det homofile problem? Alle vet at muslimer ikke liker slike avvikere, så vi kan håpe at en stor del av voldshandlingene vil ramme homofile. Vi skal nok også få folk til å forstå at de homofile er en del av årsaken til alle problemene som skal komme. Så snart vi får flertall vil vi igjen gjøre homofili straffbart og vi vil forby kjønnsskifte og pride-parader. Her er ikke Høyre lett å få med på laget, men en dag trenger vi ikke lenger dem.

Planen vil medføre at Norge ikke lenger kan beskyldes for å være verdens beste land å bo i. Her bidrar den økonomiske politikken, som tar sikte på å omfordele mest mulig penger og makt til dem som allerede har mye penger og makt. Det er nemlig disse menneskene det er mest synd på i et godhetstyranni som Norge. Gjennom skatteletter til dem som har mest å betale med, vil vi utarme det offentlige helse-og sosialvesen, ja, uthule hele velferden. Økte økonomiske forskjeller kan, hvis vi er heldige, føre til voldelige opptøyer som selvsagt vil føre til økte ressurser til politiet og bedre kontroll med våre motstandere.

Jeg tror det ville være en fordel om vi klarte å redefinere begrepet menneske. Vi har allerede fått tilstrekkelig pes for å ikke følge menneskerettighetene. Rent realistisk vil det være enklere med en redefinering enn å få gjennomslag for å forkaste hele erklæringen. Mennesker er selvsagt de dyrene som ligner på oss. Alle ser jo at folk fra Afrika ikke ligner på meg, så det burde være gjennomførbart, så la oss begynne der. Videre oppfører fattige folk seg helt forskjellig fra rike folk, så her ligger det en grunnleggende ulikhet. Når vi er kommet så langt, kan vi begynne å snakke om hvordan ulike meninger bør resultere i ulike rettigheter. Vi har mye å lære fra historien og land ingen andre partier vil sammenligne seg med. Hvor mange av dere var med på studieturen til Nord-Korea? Ja, nettopp, dere lærte mye der som kan bli nyttig framover.

Høyre har vist seg som en nesten perfekt regjeringspartner så langt, selv om de ikke er informert om planen. Riktignok har vi ikke kunnet gå så drastisk til verks som vi skulle ønske, men vi legger et godt grunnlag. Et grunnlag for hva, lurer dere på? Om få år vil FrP igjen sitte i regjering. Vi vil alene ha flertall for å innføre alle de endringene vi mener er nødvendige i Norge. Snart vil all godhet være forbudt, all motstand vil medføre fengsel og apartheid vil innføres. Ja, vi vil gjenskape vikingenes Norge!

Så, kjære landsmøte: Ha tålmodighet med bompenger, bedre rettigheter for transfolk og medienes angrep på oss, for alt dette vil ta slutt. (mer…)

Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.

Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.

Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.

(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.


P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

Flink gutt

Publisert: søndag 2 november, 2014 av Tarald i Bransje, Politisk Ukorrekt
Stikkord:, , , , , , ,

Det er på tide at også mannfolka får sitt pass påskrevet. Jeg er så inderlig lei av flinke gutter!

Hva er en flink gutt? Det mest sentrale er at han gjerne erklærer seg som genial, eller aller helst lar andre gjøre det, men at han samtidig lider av et voldsomt mindreverdighetskompleks. Den flinke gutten er full av paradokser. Han har et voldsomt behov for å bli sett og likt. Han er den som prøver så hardt å være kul at han faller fullstendig gjennom, men omgir seg med groupies som hindrer ham i å innse det.

Den flinke gutten har oftest høyere utdannelse og kunstnerdrømmer som han sjelden får realisert. Hvis han klarer å realisere dem, er det fordi han står opp to timer (minst) før han må og bruker de timene på å skrive. Hver dag. Selvdisiplin er noe han har mye av. Han skriver gjerne om seg selv, om den kriserammede mannsrollen og sosial usikkerhet. Samtidig stjeler han uhemma fra livet til den kompisen det ikke gikk så bra med, i trygg forvissning om at vedkommende ikke leser bøker. Det er den flinke gutten som har skapt stereotypien om mannskrisen og den klønete, usikre mannen.

Dersom den flinke gutten skal kunne lykkes som kunstner/forfatter kommer behovet for å bli likt godt med. Ingen er så flink til å mingle med kulturfiffen som den flinke gutten, selv om han etterpå kan rakke ned på dem som hjalp ham oppover eller skildre sosial usikkerhet i slike situasjoner.

Det er viktig å ha en vennekrets som består av fans, men også å være en del av en annens fanskare. Begge deler kan anskaffes på et forfatterstudium, som flinke gutter har et hat/elsk forhold til. På den ene siden mener de at man ikke kan lære å skrive, på den annen side har de gått der selv og/eller er faste gjestelærere slike steder. De tror på myten om den ensomme ulven, geniet som skaper sin kunst uten tilbakemelding underveis, og som likevel kan levere et manus som ikke trenger flere runder i forlagene før trykking. Derfor er forlagene veldig glade i flinke gutter, og mange flinke gutter jobber dessuten i forlagene selv.

Det er fristende å referere til Freud i omtalen av flinke gutter, men jeg skal beherske meg. Derimot vil jeg nevne at det er påfallende at jeg ikke kan komme på en eneste flink gutt som er homo. Dette er altså hovedsakelig et heterofenomen, men sikkert ikke uten unntak.

Når den flinke gutten lykkes med kunstnerkarrieren (dette er nettopp folk som vil omtale det å være kunstner/forfatter som en karriere), framstiller han seg som sårbar og i kontakt med følelsene sine. Mens realiteten er at han stort sett har det helt fint, tross en tilbakelagt kortvarig mild depresjon eller snev av sosial angst.

Når den flinke gutten ikke er på jobb eller mingler, befinner han seg hjemme med kone og to barn foran TVen som viser Nytt på nytt eller oppskrytte amerikanske serier (ofte via streamingtjeneste), eller ute på sykkel til eller fra barnehage. Noen ganger i året stiller han gjerne opp sammen med bedriften/forlaget/gjengen for å løpe stafett eller maraton, eller noe annet sportslig og sosialt (Birken?).

Nå vil nok noen påpeke at jeg kaster stein i glasshus. Derfor skal jeg være den første til å innrømme at jeg også har snev av enkelte av disse symptomene. Ellers ville jeg neppe kunne beskrive fenomenet så inngående. Nettopp derfor mener jeg at det er ethvert menneskes moralske plikt å bekjempe den flinke gutten i seg. Jeg tror at det finnes svært mange flinke gutter rundtom i næringslivet, men det er flinke forfattergutter jeg kjenner best og har sett flest av. Denne teksten er kokt sammen av like deler medlidenhet, forakt og misunnelse 😉

Regjeringa er klar på en ting: Freedom’s just another word for nothing left to loose. Eller på norsk: De fattigste er de frieste, og jo fattigere de blir, dess friere blir de. Dette skjønner alle som har tatt kveldskurs i yoga, mindfullness og feng-shui.

Jeg synes det er på tide å tenke på de aller mest ufrie av oss – rikingene. Regjeringa anstrenger seg for å befri både journalister, kunstnere og uføretrygda – altså grupper som er særdeles frie fra før av. Samtidig gjør de rikingene enda mindre frie ved å gi dem mer penger. Det er mildt sagt uetisk.

Det er også urovekkende at de som sitter i Regjeringa og på Stortinget i stor grad selv tilhører denne gruppa. Vi har altså en situasjon der de folkevalgte, som skal ta beslutninger på våre vegne, tilhører samfunnets mest ufrie. Vi kan derfor ikke forvente at de tar frie beslutninger til beste for oss alle.

Ikke minst lider ytringsfriheten under dette systemet. Uttrykket «det er pengene som taler» viser med all tydelighet at de rike ikke har ytringsfrihet. Dette kan også forklare hvorfor de ikke motsetter seg å bli bundet av enda flere penger. Derfor må noen ta ansvar og befri dem. Vi kan for eksempel kalle det revolusjon.

(Ordforrådet og logikken er mer eller mindre stjælt fra Regjeringa.)

 

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Jeg lova etter vinterens skoleturné at jeg skulle blogge om spørsmåla jeg fikk. Det begynner å bli noen måneder siden, men her kommer endelig første spørsmål, og kanskje det spørsmålet jeg fikk oftest: «Har du penis?»

En klitoris er omtrent det samme som en penis, men mesteparten av den befinner seg inni kroppen slik at bare tuppen stikker ut. Når en person med klitoris får testosteron, vokser klitoris. Så er spørsmålet hvor mange cm den må være før man kaller den en penis. Personlig synes jeg at min kvalifiserer. Dersom man trenger litt mer, for eksempel for å ha penetrerende sex, finnes det mange gode erstatninger (dildoer) som fungerer fint. En klitoris har ikke noe urinrør, så den kan ikke brukes til å tisse med uansett hvor stor den blir. Da må det operasjoner til.

Konklusjon: Ja, jeg har minst en penis.

(Dette svaret ble en del tørrere og mindre humoristisk enn det ble gitt til elevene, men poengene er de samme. Elevene ble også innprenta at dette spørsmålet er uhøflig i andre sammenhenger. Man har ikke noe med andre folks kjønnsorganer med mindre man ønsker å ha sex med dem. Jeg svarer fordi jeg mener det er viktig med opplysning og ærlige svar på ærlige spørsmål.)

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:

Hva er poenget med en åpningstaler?

Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?

Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.

Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?

Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).

Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.

Feid under teppet

Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.

Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.

Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).

Penger i alle regnbuens farger

Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne.  Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.

Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.

Solidaritet er bra. Dessverre blir begrepet utvanna. Arbeidere skal vise solidaritet for å opprettholde ledernes høye lønninger, arbeidsløse skal vise solidaritet med heldiggrisene som har jobb o.s.v. Nei! Solidaritet skal aldri gå oppover, bare til siden og nedover!

Jeg tilhører filleproletariatet. Begrepet ble oppfunnet av Marx (& Engels) og brukt negativt om klassen under arbeiderklassen – de som var så fattige at de kunne betales av herskerklassen til å gjøre hva som helst. Anarkistene har et litt mer positivt syn på filleproletariatet.

Filleproletariatet har ingen kamerater. Denne klassen har ikke ressurser til å organisere seg, ingen pressmidler mot de øvrige klassene og har heller ingen forbrukermakt fordi vi er tvunget til å alltid velge billigste alternativ. Den demokratiske makten svekkes av manglende ressurser til å sette seg inn i politikken og det faktum at vi ikke anses som noen tung politisk målgruppe, så ingen henvender seg til oss.

I Norge omfatter filleproletariatet de fleste som over lengre tid er avhengige av trygd og sosialhjelp, samt en del som bare har kortvarige dårlig betalte jobber. Vi som punktlig møter opp til hver NAV-avtale for rutinemessig å bli tråkka på, eller i det minste få beskjed om at vi bør være takknemlige som ikke sitter på gata med en pappkopp. Staten har gjort det til NAVs oppgave å fortelle oss at vi ikke har noen samfunnsverdi, vi er en utgiftspost – og det hele er vår egen feil. Vi som hver dag gjennom media blir vitne til mistenkeliggjøring og politikernes forsøk på å frata oss eksistensminimum.

Så nei, jeg går ikke i tog i dag i solidaritet med arbeiderne. Ikke bare av politiske grunner, men også fordi jeg er ganske representativ med mine frynsete nerver. Kanskje vil det forandres hvis arbeiderne skulle finne på å gå i tog for økte sosialhjelpssatser, høyere minstepensjon, borgerlønn eller revolusjon av NAV?

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».