Archive for the ‘Politisk Ukorrekt’ Category

Del 3 i min politiske serie

Norge bruker milliarder på forsvaret, mens andre statlige oppgaver legges ut på anbud eller avkreves lønnsomhet. Forsvaret slipper alltid unna, men mener selv at de får altfor lite penger.

Etter å ha vært på Cuba fikk jeg en ide til hvordan man kan løse dette. Der driftes nemlig turistindustrien av forsvaret. Jeg skal ikke påstå at alt er så mye bedre å Cuba, og de konkrete effektene av den militante turistindustrien kan ofte bli ufrivillig morsomme. Men selve grunnideen er slett ikke dum.

Norsk turistindustri omsetter for milliarder og er stadig økende. Hvis staten kjøpte opp hoteller og campingplasser til salgs og ansatte kompetente daglige ledere, kunne inntektene gå rett i lomma på krigsmaskineriet  – unnskyld – forsvaret. Etterhvert kunne man så kreve at forsvaret ved hjelp av turistinntekter gikk i null. Jeg kjenner ikke forsvaret særlig inngående, men man kunne sikkert bruke militærfolk til noe i hotellnæringa – om ikke annet så til å re opp senger. Jeg er sikker på at det finnes potensiale for uante synergieffekter, og litt kreativitet har aldri skadet noen.

På Cuba kreves det at alle turister som beveger seg ut i naturen har med en godkjent guide, som selvsagt er militær. Dette burde være ypperlig bruk av militært personell også i Norge. Man sikrer at de holder seg i form og lærer å kjenne den lokale naturen som sin egen bukselomme. Og ikke minst slipper man lettkledde turister som må reddes fra å fryse ihjel og utlendinger som absolutt skal ta selfies på kanten av stup.

Jeg antar at dette ikke er gjennomførbart grunnet intens motstand i de militæres rekker, selv om det ville være i deres egen interesse å ha en inntektskilde utenom statsbudsjettet. Den eneste «ulempen» jeg kommer på, er at militært personell risikerer å bli venner med en kineser.

Så nei, jeg vil ikke legge ut forsvaret heller på anbud. Jeg har mer tro på statlig styring enn markedskrefter ute av kontroll. Så lenge sykehus må være lønnsomme, burde jammen forsvaret være det også.

Reklamer

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta. (mer…)

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

_DSC6773.jpg

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.