Ensomhet – en juletradisjon

Jula handler for mange om fellesskap og familie. Ensomhet er motsatsen og får gjerne ekstra oppmerksomhet i førjulstida. Folk står fram og får medlidenhet. I år har fokuset på de ensomme fordelt seg mer utover året, som i NRK-dokumentaren Innafor: Ensomhet.

Ofte framstilles ensomhet som å være for mye aleine. Man skulle tro at en som tilbringer 95% av tida si mutters aleine må være ensom, men slik er det ikke. Ensomhet handler om å savne fellesskap. Ikke alle mennesker er hypersosiale dyr og det finnes mange som trives aleine.

Det hender jeg savner fellesskap. Jeg har mista troa på dem etter tur og har dessuten en grunnleggende skepsis til folk i flokk. Men sånn til daglig plager det meg ikke. Ute av syne ute av sinn, som man sier. Så lenge ingen roper høyt at alle mennesker trenger et fellesskap eller jeg ikke tvinges inn i en setting der det forventes at jeg føler fellesskap, klarer jeg meg fint uten.

Alvorlig ensomhet føler jeg bare når jeg er omgitt av andre mennesker. Da føler jeg ofte på en eksistensiell fremmedgjøring. Jeg burde føle fellesskap med disse menneskene, men føler meg bare fremmed. Da blir jeg et mislykka menneske, for fellesskap regnes til kjernen av det å tilhøre denne dyrearten.

Jeg vil slå et slag for den minoriteten jeg tilhører; vi som ikke er ensomme aleine. Mange av oss trenger ikke medlidenhet, vi er ikke ensomme, vi har det best uten fellesskapspress. Jeg skal for første gang i mitt 42-årige liv tilbringe julaften aleine og føler lettelse. Ikke fordi familien min er forferdelig eller over gjennomsnittet slitsom, men fordi jeg slipper presset de dagene. Fellesskapspress gjør tvert imot at jeg kan bli ganske forferdelig og slitsom å være i hus med.

Så må det sies at det er et privilegium å trives i eget selskap. Det finnes mange som er ensomme aleine, kanskje fordi savnet etter fellesskap oppleves konstant. Jeg håper de får hjelp. Jeg er også privilegert fordi jeg veit at jeg har mennesker jeg kan kontakte hvis jeg vil være sosial. Riktignok blir jeg aleine selve julekvelden, men romjul og nyttår skal tilbringes med familien.

Selv om jeg sjelden føler fellesskap, finnes det folk som opplever fellesskap med meg. Når jeg tenker meg om, er det absolutt noe å være takknemlig for og en god nummer to til å oppleve fellesskap selv.

Med ønske om ei god høytid for alle, aleine eller i fellesskap!

Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.

Barnehage

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid.

Ærlig avviker

Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om.

Oppsummering 2009

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige:

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra.

Jeg – en prokrastinatør

Etter å ha vært innom min søsters blog fant jeg ut at vi muligens er beslekta likevel. Vi er nemlig begge prokrastinatører. Som prokrastinatør går man gjennom følgende sju faser i følge fagfolka:
1.Denne gangen skal jeg begynne i god tid.

De fleste prokrastinatører er i utgangspunktet optimistiske og håpefulle.

2.Jeg må komme i gang snart.

Presset øker. Men siden det ennå ikke er deadline, lever man ennå i håpet.

3.Hva hvis jeg ikke starter…?

Optimismen erstattes av skyldfølelse og en paralyserende redsel ved tanken på de forferdelige konsekvensene hvis man aldri kommer i gang. En kan få et voldsomt behov for å ta tak i andre ubehagelige og allerede utsatte oppgaver som å føre regnskap eller vaske huset. En skammer seg og forsøker å gi inntrykk av at en har det veldig travelt.

4.Det er fortsatt tid igjen…

En klamrer seg desperat til halmstrået. Nå må det skje et under.

5.Det er noe galt med meg.

Desperasjonen øker. Det skjedde ikke noe under. Nå dreier ikke bekymringene seg bare om ikke å bli ferdig. Det må være noe alvorlig galt med en – en mangler selvdisiplin, mot, hjerne eller hell.

6.Det endelige valget: To do or not to do.

Tiden er i ferd med å renne ut, og prokrastinøren må bestemme seg. Noen gir opp, og ser at det var for sent å klare det denne gangen.

Andre velger å stå på til den bitre slutt. Deadline er så nær at en ikke kan vente et minutt. Og så oppdager man: Dette var jo ikke så ille. Hvorfor begynte jeg ikke tidligere? Man angrer den unyttige lidelsen en har påført seg selv.

Når prosjektet henger i en tynn tråd, blir planlegging og finpuss luksus. En jobber flere døgn i strekk, og fokuset er nå flyttet fra hvor bra det skal bli til å få det gjort.

7.Jeg skal aldri prokrastinere igjen.

Prokrastinatøren faller sammen av lettelse og utmattelse. Endelig kan en nyte livet. Aldri mer skal en havne i en slik situasjon. Men til tross for løftet, ender de fleste prokrastinatører opp i nøyaktig samme krise igjen og igjen.

Kilde: Edith. O. Strand, Burka, J. B. & Yuen, L. M.

Fagfolka ser ut til å være uenige om årsaken. Skyldes prokrastinering perfeksjonisme og frykt for å mislykkes, eller ønsket om å leve i nået? Jeg holder en knapp på det siste for min del. Jeg tror jeg er allergisk mot ting jeg må gjøre.

Morfar og Besten – ein hyllest

Morfar var litt fjern for oss ungar. Han trengde ro og mykje tid for seg sjølv. Det gjorde ikkje så mykje, for han tok det igjen. Som den gongen han vart med for å bade. Eg hugsar enno korleis han låg der og flaut i dressen sin og las avisa. Det var eit skikkeleg kult syn!

Då han var ung var han emissær for indremisjonen og reiste langs kysten av Noreg. Han dreiv og slekts-garden ei stund og var den einaste i mils omkrets som hadde påfugl. Kanskje ikkje så uventa at han la ned drifta og starta gartneri i staden. Elles var han både revisor, organist og klokkar. Av mine besteforeldre var han nok den som hadde lest mest, om enn hovudsakeleg religiøs litteratur. I alle fall støtta han meg då eg sa eg ville skrive. Han såg nok ikkje for seg at eg skulle skrive porno ; )

Han kunne temje villkattar og hadde alle norske frimerker i samling og mange andre frimerke. Han var eit menneske som gjorde så godt han kunne. Kanskje låg styrka hans på andre område enn det som er normalt, men ingen kan seie at han ikkje var allsidig. På tysdag vert han gravlagd. Eg kjenner meg viss på at han no er på ein stad der han har det betre.

Besten var heilt anleis og leikte gjerne med oss ungar. Han var alt anna enn skrøpeleg og gjorde alt det som bestefedre skal gjere. Han tok meg med ned i kjellaren for å snekre og viste meg eit meir tradisjonelt mannsideal enn eg finn elles i familien min, eller kanskje det skuldast at han var arbeider? Takka vere han assosierer eg røyklukt til noko positivt og trygt. Eg arva askebegre etter han. Kanskje pondusen og? Satsar på at eg ikkje har arva anlegg for å miste håret frå han, i så fall har eg vel munkesveis innan neste somar…

Besten sin humor var ikkje alltid av den snille sorten, men humor var det. Det var den som mest merkbart forsvann etter kvart som slaga kom tettare. Ting han før sa på skjemt vart då sagt i fullt alvor og såra ein del av dei rundt han. Han miste realitetssansen og kunne gløyme å ta seg ein røyk på ei veke eller meir. Eller gløyme at han nett hadde røykt og ta ein til like etter. Det står for meg som eit mål på kor uverdig det er å verte sjuk og gamal. Den Besten eg kjende var borte lenge før han vart lagd i jorda.

Eg likar å tru at eg har gode sider frå begge desse sidene av manndomen – Morfars og Bestens. Sjølv om dei ikkje pustar lenger, lever minna om dei. Og saman med andre frå fjern og nær utgjer dei mi samling av mannlege førebilete.