Arkiv for kategorien ‘Bransje’

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

Bruk en poet!

Publisert: mandag 15 desember, 2014 av Tarald i Bransje, Politikk
Stikkord:, , , , , , , , , , ,

Poeter ligner poteter. Da tenker jeg ikke først og fremst på kroppsfasong eller at orda bare skiller seg med en bokstav, men at vi kan brukes til det meste. Her følger noen forslag:

Navn

Etter hvert som antall hoteller vokser, samtidig som kjedene blir færre og større, blir hotellnavnene lenger og vanskeligere å skille fra hverandre. «First nordic comfort city royal continental Oslo», liksom. Alle har minst en engelsk komponent og ørten mellomnavn. Hvis en hotellkjede virkelig ønsker å skille seg ut, burde de ansette en poet. Gjerne en som har utgitt diktsamlinger med titler bestående av ett kort ord. For eksempel meg («Sprik» passer bedre på et bordell enn et hotell riktignok).

Da kunne man endt opp med følgende hotellnavn: Nut, Fjære, Li og Skog for hoteller som hadde spesiell beliggenhet. Og Borte, Rom og Fravær for hoteller ganske uten eget særpreg. I tillegg kunne hvert rom utstyres med et dikt av forfatteren, og ei bokhylle med diktsamlinger i resepsjonen.

Hvis noen snapper ideen vil jeg ha betalt. Og ber pent om at Framandkar og Frikar ikke blir hotellnavn (selv om de hadde passa ganske bra).

Dette er overførbart til de fleste områder i næringslivet som har behov for å lage egennavn/unike merkenavn. Eller hva med stilling som fast ansatt poet i reklamebyrå?

Byråkrati

Det burde være stort behov for folk som har årevis av trening i å kutte tekst, altså poeter. Dokumenter som bare skal leses av byråkrater må gjerne fortsette å være på hundrevis av sider på vanskelig tilgjengelig byråkratspråk. Rapporter som skal leses av politikere, entreprenører, lærere og andre som ikke har dette som sin hovedoppgave kunne derimot med fordel både språkvaskes og kuttes av poeter. Der det ikke var mulig å kutte, kunne poeten i alle fall lage korte oppsummeringer. Det er et faktum at altfor liten del av lange dokumenter leses av dem som burde lese dem. Her har rett og slett poeter en samfunnsoppgave.

De fleste poeter ville oppleve dette som et slit, så det bør betales deretter.

Flink gutt

Publisert: søndag 2 november, 2014 av Tarald i Bransje, Politisk Ukorrekt
Stikkord:, , , , , , ,

Det er på tide at også mannfolka får sitt pass påskrevet. Jeg er så inderlig lei av flinke gutter!

Hva er en flink gutt? Det mest sentrale er at han gjerne erklærer seg som genial, eller aller helst lar andre gjøre det, men at han samtidig lider av et voldsomt mindreverdighetskompleks. Den flinke gutten er full av paradokser. Han har et voldsomt behov for å bli sett og likt. Han er den som prøver så hardt å være kul at han faller fullstendig gjennom, men omgir seg med groupies som hindrer ham i å innse det.

Den flinke gutten har oftest høyere utdannelse og kunstnerdrømmer som han sjelden får realisert. Hvis han klarer å realisere dem, er det fordi han står opp to timer (minst) før han må og bruker de timene på å skrive. Hver dag. Selvdisiplin er noe han har mye av. Han skriver gjerne om seg selv, om den kriserammede mannsrollen og sosial usikkerhet. Samtidig stjeler han uhemma fra livet til den kompisen det ikke gikk så bra med, i trygg forvissning om at vedkommende ikke leser bøker. Det er den flinke gutten som har skapt stereotypien om mannskrisen og den klønete, usikre mannen.

Dersom den flinke gutten skal kunne lykkes som kunstner/forfatter kommer behovet for å bli likt godt med. Ingen er så flink til å mingle med kulturfiffen som den flinke gutten, selv om han etterpå kan rakke ned på dem som hjalp ham oppover eller skildre sosial usikkerhet i slike situasjoner.

Det er viktig å ha en vennekrets som består av fans, men også å være en del av en annens fanskare. Begge deler kan anskaffes på et forfatterstudium, som flinke gutter har et hat/elsk forhold til. På den ene siden mener de at man ikke kan lære å skrive, på den annen side har de gått der selv og/eller er faste gjestelærere slike steder. De tror på myten om den ensomme ulven, geniet som skaper sin kunst uten tilbakemelding underveis, og som likevel kan levere et manus som ikke trenger flere runder i forlagene før trykking. Derfor er forlagene veldig glade i flinke gutter, og mange flinke gutter jobber dessuten i forlagene selv.

Det er fristende å referere til Freud i omtalen av flinke gutter, men jeg skal beherske meg. Derimot vil jeg nevne at det er påfallende at jeg ikke kan komme på en eneste flink gutt som er homo. Dette er altså hovedsakelig et heterofenomen, men sikkert ikke uten unntak.

Når den flinke gutten lykkes med kunstnerkarrieren (dette er nettopp folk som vil omtale det å være kunstner/forfatter som en karriere), framstiller han seg som sårbar og i kontakt med følelsene sine. Mens realiteten er at han stort sett har det helt fint, tross en tilbakelagt kortvarig mild depresjon eller snev av sosial angst.

Når den flinke gutten ikke er på jobb eller mingler, befinner han seg hjemme med kone og to barn foran TVen som viser Nytt på nytt eller oppskrytte amerikanske serier (ofte via streamingtjeneste), eller ute på sykkel til eller fra barnehage. Noen ganger i året stiller han gjerne opp sammen med bedriften/forlaget/gjengen for å løpe stafett eller maraton, eller noe annet sportslig og sosialt (Birken?).

Nå vil nok noen påpeke at jeg kaster stein i glasshus. Derfor skal jeg være den første til å innrømme at jeg også har snev av enkelte av disse symptomene. Ellers ville jeg neppe kunne beskrive fenomenet så inngående. Nettopp derfor mener jeg at det er ethvert menneskes moralske plikt å bekjempe den flinke gutten i seg. Jeg tror at det finnes svært mange flinke gutter rundtom i næringslivet, men det er flinke forfattergutter jeg kjenner best og har sett flest av. Denne teksten er kokt sammen av like deler medlidenhet, forakt og misunnelse 😉

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Da jeg prøvde å få utgitt Sprik på tradisjonelle forlag, var ei av hindringene at jeg ikke ville samordne målformene. Jeg skreiv novellene på den målforma jeg mente passa best, og jeg så ingen grunn til å forandre på det. Jeg mener at nynorsk og bokmål er verktøy, ikke fengselsceller. Systemet i Norge er en konsekvens av at altfor få skriver og leser nynorsk, og det å skrive på nynorsk kan derfor ha noen fordeler. Systemet er ikke laga for språkanarkister som meg, som gjerne vil blande målformene i ei og samme bok. Hvordan kategoriserer man ei sånn bok?

Så lenge jeg ikke melder boka på innkjøpsordninga (som er dyrt og ganske bortkasta for brukslitteratur) og gir den ut selv, er det absolutt mulig å blande målformene i samme bok. For å understreke poenget (eller fordi jeg tilfeldigvis hadde den liggende) har jeg inkludert ei novelle på engelsk også.

Jeg tror selve kategorien nynorsk avskrekker en del bokmålslesere, og at midlene som brukes for å holde liv i nynorsk av og til virker stikk motsatt. Jeg er overbevist om at mange bokmålslesere bare innbiller seg at nynorsk er vanskelig, og dermed skyr bøker merka nynorsk. Dermed tror jeg også at det kan hjelpe nynorsken å inkluderes i ei bok med bokmålstekster. Det spørs om min lille erotikk-bok kan bidra til de helt store forandringene på egenhånd, men ett sted må man begynne.

Forøvrig er jeg tilhenger av samnorsk.

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

lanseringSkoleåret 96/97 gikk jeg på folkehøyskole med forfatterlinje. Der hadde vi mange norske forfattere som gjestelærere. En av dem var Bente Pedersen, som snakka varmt om å tjene penger på skrivinga si ved å skrive for ukeblader. Jeg fant fort ut at jeg synes ukebladnoveller («husmorporno») er kjedelige, både å lese og skrive. Men jeg gjorde et ærlig forsøk på å skrive en erotisk novelle. Den inneholdt svært få (ingen?) ord for kjønnsorganer og hadde et påtrengende feministisk-moralistisk budskap. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at ViMenn ikke ville ha den. Etter det ga jeg opp sjangeren.

Inntil jeg en gang tidlig på 2000-tallet var på årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag og ba Morten Wintervold lese noen av dikta mine. Hans kommentar var «Hvorfor skriver du ikke porno?» Jeg funderte litt over det. Moralismen var et tilbakelagt stadium og jeg lot meg ikke lenger skremme av tabuord og kjønnsorganer. Tida var inne. Jeg gjorde grundig research blant norske pornografiske/erotiske blader på Narvesen. Cupido ble det selvsagte valget. De andre bladene betalte for dårlig og kvaliteten var for lav.

Terskelen for å få noveller på trykk i Cupido viste seg å være akkurat passe. To ganger oppnådde jeg plassering i konkurransen, noen noveller kom aldri på trykk fordi de var for dårlige, og mange ble solgt og publisert. Det var Cupidos redaktør (den gangen Terje Gammelsrud) som opprinnelig foreslo at novellene skulle bli bok og hjalp meg med å sette dem sammen, før det ble klart at Cupido likevel ikke kunne stå for utgivelsen.

De første novellene ble trykt med pseudonymet Paradox, men jeg gikk ganske raskt over til mitt eget navn, den gangen Katarina Stein. I den perioden brukte jeg novellene til å undersøke min egen identitet og seksualitet, og de ble en viktig del av den prosessen som førte til at jeg innså at jeg er mann. Litt paradoksalt er det at jeg i den perioden stilte opp i Dagbladets magasin som et eksempel på kvinner som skrev porno. Noe som resulterte i den eneste slibrige telefonen jeg noen gang har fått.

I 2006 skiftet jeg navn til Tarald, og novellene ble etter det publisert med dette navnet. De erotiske novellene har bidratt til litt ekstra inntekter, gitt meg selvinnsikt og gjort meg flinkere til å skrive prosa. Selv om de er brukslitteratur, er jeg like stolt av dem som av dikta mine.