Arkiv for kategorien ‘Bransje’

10-årsjubileum for Frikar

Publisert: torsdag 26 mars, 2020 av Tarald i Bransje, Frikar
Stikkord:, , , , ,

Frikar har 10-årsjubileum denne våren. Det er et bittersøtt jubileum. Jeg skulle ønske at den ikke ble min siste diktsamling. Den representerer en sorg over alt som ikke ble noe av, meninga med livet som forsvant. Men det er også fint å tenke på at jeg fikk oppfylt min store drøm om å bli forfatter, om enn kortvarig.

Når jeg i anledning jubileet deler samtlige dikt på instagram får jeg bekrefta at dikta fortsatt har et liv. Jeg får spørsmål om hvor man får tak i boka og oppdager til min store overraskelse at den fortsatt er i salg hos Haugen og Ark (som også har den 12 år gamle Framandkar!). Jeg blir reint rørt, selv om det sikkert mest skyldes tilfeldigheter og manglende avsetning.

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

Bruk en poet!

Publisert: mandag 15 desember, 2014 av Tarald i Bransje, Politikk
Stikkord:, , , , , , , , , , ,

Poeter ligner poteter. Da tenker jeg ikke først og fremst på kroppsfasong eller at orda bare skiller seg med en bokstav, men at vi kan brukes til det meste. Her følger noen forslag:

Navn

Etter hvert som antall hoteller vokser, samtidig som kjedene blir færre og større, blir hotellnavnene lenger og vanskeligere å skille fra hverandre. «First nordic comfort city royal continental Oslo», liksom. Alle har minst en engelsk komponent og ørten mellomnavn. Hvis en hotellkjede virkelig ønsker å skille seg ut, burde de ansette en poet. Gjerne en som har utgitt diktsamlinger med titler bestående av ett kort ord. For eksempel meg («Sprik» passer bedre på et bordell enn et hotell riktignok).

Da kunne man endt opp med følgende hotellnavn: Nut, Fjære, Li og Skog for hoteller som hadde spesiell beliggenhet. Og Borte, Rom og Fravær for hoteller ganske uten eget særpreg. I tillegg kunne hvert rom utstyres med et dikt av forfatteren, og ei bokhylle med diktsamlinger i resepsjonen.

Hvis noen snapper ideen vil jeg ha betalt. Og ber pent om at Framandkar og Frikar ikke blir hotellnavn (selv om de hadde passa ganske bra).

Dette er overførbart til de fleste områder i næringslivet som har behov for å lage egennavn/unike merkenavn. Eller hva med stilling som fast ansatt poet i reklamebyrå?

Byråkrati

Det burde være stort behov for folk som har årevis av trening i å kutte tekst, altså poeter. Dokumenter som bare skal leses av byråkrater må gjerne fortsette å være på hundrevis av sider på vanskelig tilgjengelig byråkratspråk. Rapporter som skal leses av politikere, entreprenører, lærere og andre som ikke har dette som sin hovedoppgave kunne derimot med fordel både språkvaskes og kuttes av poeter. Der det ikke var mulig å kutte, kunne poeten i alle fall lage korte oppsummeringer. Det er et faktum at altfor liten del av lange dokumenter leses av dem som burde lese dem. Her har rett og slett poeter en samfunnsoppgave.

De fleste poeter ville oppleve dette som et slit, så det bør betales deretter.

Flink gutt

Publisert: søndag 2 november, 2014 av Tarald i Bransje, Politisk Ukorrekt
Stikkord:, , , , , , ,

Det er på tide at også mannfolka får sitt pass påskrevet. Jeg er så inderlig lei av flinke gutter!

Hva er en flink gutt? Det mest sentrale er at han gjerne erklærer seg som genial, eller aller helst lar andre gjøre det, men at han samtidig lider av et voldsomt mindreverdighetskompleks. Den flinke gutten er full av paradokser. Han har et voldsomt behov for å bli sett og likt. Han er den som prøver så hardt å være kul at han faller fullstendig gjennom, men omgir seg med groupies som hindrer ham i å innse det.

Den flinke gutten har oftest høyere utdannelse og kunstnerdrømmer som han sjelden får realisert. Hvis han klarer å realisere dem, er det fordi han står opp to timer (minst) før han må og bruker de timene på å skrive. Hver dag. Selvdisiplin er noe han har mye av. Han skriver gjerne om seg selv, om den kriserammede mannsrollen og sosial usikkerhet. Samtidig stjeler han uhemma fra livet til den kompisen det ikke gikk så bra med, i trygg forvissning om at vedkommende ikke leser bøker. Det er den flinke gutten som har skapt stereotypien om mannskrisen og den klønete, usikre mannen.

Dersom den flinke gutten skal kunne lykkes som kunstner/forfatter kommer behovet for å bli likt godt med. Ingen er så flink til å mingle med kulturfiffen som den flinke gutten, selv om han etterpå kan rakke ned på dem som hjalp ham oppover eller skildre sosial usikkerhet i slike situasjoner.

Det er viktig å ha en vennekrets som består av fans, men også å være en del av en annens fanskare. Begge deler kan anskaffes på et forfatterstudium, som flinke gutter har et hat/elsk forhold til. På den ene siden mener de at man ikke kan lære å skrive, på den annen side har de gått der selv og/eller er faste gjestelærere slike steder. De tror på myten om den ensomme ulven, geniet som skaper sin kunst uten tilbakemelding underveis, og som likevel kan levere et manus som ikke trenger flere runder i forlagene før trykking. Derfor er forlagene veldig glade i flinke gutter, og mange flinke gutter jobber dessuten i forlagene selv.

Det er fristende å referere til Freud i omtalen av flinke gutter, men jeg skal beherske meg. Derimot vil jeg nevne at det er påfallende at jeg ikke kan komme på en eneste flink gutt som er homo. Dette er altså hovedsakelig et heterofenomen, men sikkert ikke uten unntak.

Når den flinke gutten lykkes med kunstnerkarrieren (dette er nettopp folk som vil omtale det å være kunstner/forfatter som en karriere), framstiller han seg som sårbar og i kontakt med følelsene sine. Mens realiteten er at han stort sett har det helt fint, tross en tilbakelagt kortvarig mild depresjon eller snev av sosial angst.

Når den flinke gutten ikke er på jobb eller mingler, befinner han seg hjemme med kone og to barn foran TVen som viser Nytt på nytt eller oppskrytte amerikanske serier (ofte via streamingtjeneste), eller ute på sykkel til eller fra barnehage. Noen ganger i året stiller han gjerne opp sammen med bedriften/forlaget/gjengen for å løpe stafett eller maraton, eller noe annet sportslig og sosialt (Birken?).

Nå vil nok noen påpeke at jeg kaster stein i glasshus. Derfor skal jeg være den første til å innrømme at jeg også har snev av enkelte av disse symptomene. Ellers ville jeg neppe kunne beskrive fenomenet så inngående. Nettopp derfor mener jeg at det er ethvert menneskes moralske plikt å bekjempe den flinke gutten i seg. Jeg tror at det finnes svært mange flinke gutter rundtom i næringslivet, men det er flinke forfattergutter jeg kjenner best og har sett flest av. Denne teksten er kokt sammen av like deler medlidenhet, forakt og misunnelse 😉

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Da jeg prøvde å få utgitt Sprik på tradisjonelle forlag, var ei av hindringene at jeg ikke ville samordne målformene. Jeg skreiv novellene på den målforma jeg mente passa best, og jeg så ingen grunn til å forandre på det. Jeg mener at nynorsk og bokmål er verktøy, ikke fengselsceller. Systemet i Norge er en konsekvens av at altfor få skriver og leser nynorsk, og det å skrive på nynorsk kan derfor ha noen fordeler. Systemet er ikke laga for språkanarkister som meg, som gjerne vil blande målformene i ei og samme bok. Hvordan kategoriserer man ei sånn bok?

Så lenge jeg ikke melder boka på innkjøpsordninga (som er dyrt og ganske bortkasta for brukslitteratur) og gir den ut selv, er det absolutt mulig å blande målformene i samme bok. For å understreke poenget (eller fordi jeg tilfeldigvis hadde den liggende) har jeg inkludert ei novelle på engelsk også.

Jeg tror selve kategorien nynorsk avskrekker en del bokmålslesere, og at midlene som brukes for å holde liv i nynorsk av og til virker stikk motsatt. Jeg er overbevist om at mange bokmålslesere bare innbiller seg at nynorsk er vanskelig, og dermed skyr bøker merka nynorsk. Dermed tror jeg også at det kan hjelpe nynorsken å inkluderes i ei bok med bokmålstekster. Det spørs om min lille erotikk-bok kan bidra til de helt store forandringene på egenhånd, men ett sted må man begynne.

Forøvrig er jeg tilhenger av samnorsk.

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

lanseringSkoleåret 96/97 gikk jeg på folkehøyskole med forfatterlinje. Der hadde vi mange norske forfattere som gjestelærere. En av dem var Bente Pedersen, som snakka varmt om å tjene penger på skrivinga si ved å skrive for ukeblader. Jeg fant fort ut at jeg synes ukebladnoveller («husmorporno») er kjedelige, både å lese og skrive. Men jeg gjorde et ærlig forsøk på å skrive en erotisk novelle. Den inneholdt svært få (ingen?) ord for kjønnsorganer og hadde et påtrengende feministisk-moralistisk budskap. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at ViMenn ikke ville ha den. Etter det ga jeg opp sjangeren.

Inntil jeg en gang tidlig på 2000-tallet var på årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag og ba Morten Wintervold lese noen av dikta mine. Hans kommentar var «Hvorfor skriver du ikke porno?» Jeg funderte litt over det. Moralismen var et tilbakelagt stadium og jeg lot meg ikke lenger skremme av tabuord og kjønnsorganer. Tida var inne. Jeg gjorde grundig research blant norske pornografiske/erotiske blader på Narvesen. Cupido ble det selvsagte valget. De andre bladene betalte for dårlig og kvaliteten var for lav.

Terskelen for å få noveller på trykk i Cupido viste seg å være akkurat passe. To ganger oppnådde jeg plassering i konkurransen, noen noveller kom aldri på trykk fordi de var for dårlige, og mange ble solgt og publisert. Det var Cupidos redaktør (den gangen Terje Gammelsrud) som opprinnelig foreslo at novellene skulle bli bok og hjalp meg med å sette dem sammen, før det ble klart at Cupido likevel ikke kunne stå for utgivelsen.

De første novellene ble trykt med pseudonymet Paradox, men jeg gikk ganske raskt over til mitt eget navn, den gangen Katarina Stein. I den perioden brukte jeg novellene til å undersøke min egen identitet og seksualitet, og de ble en viktig del av den prosessen som førte til at jeg innså at jeg er mann. Litt paradoksalt er det at jeg i den perioden stilte opp i Dagbladets magasin som et eksempel på kvinner som skrev porno. Noe som resulterte i den eneste slibrige telefonen jeg noen gang har fått.

I 2006 skiftet jeg navn til Tarald, og novellene ble etter det publisert med dette navnet. De erotiske novellene har bidratt til litt ekstra inntekter, gitt meg selvinnsikt og gjort meg flinkere til å skrive prosa. Selv om de er brukslitteratur, er jeg like stolt av dem som av dikta mine.

Bokdesign

Publisert: torsdag 20 mars, 2014 av Tarald i Bransje, Sprik
Stikkord:, , , , , ,

Det anbefales ikke å designe forsida på sin egen bok selv. Jeg er pent nødt til det hvis jeg vil ha ut boka, og derfor tråla jeg nettet etter innføringer i emnet. Heldigvis elsker jeg å lære nye ting, så jeg har kost meg (innimellom frustrasjonene) og fått mye hjelp underveis av venner på facebook. Hvis du i det hele tatt vurderer å gjøre det samme, har jeg satt sammen en liten leseliste av lenker. Dette bør du lese før du begynner:

Hvordan den ferdige forsida til Sprik blir seende ut? Vent og se! (Etter planen skal den være klar før helga)

Det var egentlig ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg mitt eget forlag. Opp gjennom åra har jeg hatt mange ideer til forlagsvirksomhet, men alle har stranda på alle ressursene som må brukes på et skikkelig forlag og som jeg heller vil bruke på skriving. Jeg hadde også forestilt meg at forlaget skulle ha et genialt navn som sa alt. Vel… I det øyeblikket jeg fylte ut skjemaet for nyregistrering av forlag stod det ganske stille i hjernen min. Jeg tviler også på om det er mulig å finne et forlagsnavn som sier alt.

Forlagets første bok blir Sprik, men det stopper neppe der. Framandkar og Frikar finnes så langt bare som papirbøker fordi jeg ikke liker tekniske kopisperrer og den lave prosentsatsen til forfatteren i normalkontrakten. Jeg har ikke særlig tro på at de skal selge noe særlig som ebøker, men synes det er rett og rimelig at de blir tilgjengelige. Det samme gjelder fremtidige bøker som i første omgang utgis av etablerte forlag. Dessuten er det mulig jeg får til epublisering for flere formater enn epub etter hvert. Lydbøker av disse har jeg også planer om, så snart den tekniske kunnskapen er på plass. Jeg liker å gjøre ting selv og lære meg nye ting, men innser at jeg da må sette prisen lavere fordi kvaliteten blir lavere enn om jeg hadde leid inn profesjonell hjelp. Samtidig tror jeg det vil gi bøkene en liten ekstra sjarm.

I tillegg drømmer jeg om å utgi sånt som svært få kan tenkes å kjøpe; bøker om snegler, kunstbøker med egenproduserte bilder, barnebøker som forlagene mener er for pedagogiske, praktbøker med dikt og bilder o.s.v. Det er bokstavelig talt bare fantasien (samt tid, økonomi, skamfølelse og litt til) som setter grenser.

Fordeler:

  • Større andel av salgsinntekter
  • Større fleksibilitet, mindre byråkratisk
  • Fullstendig råderett over innhold, også når det er kontroversielt eller smalt
  • Større mulighet til målrettet markedsføring av smal litteratur
  • Fullstendig råderett over utforming – fra skrifttype til omslag
  • Lære mer om bokbransjen, design, markedsføring og regnskap («learning by doing» – jeg har stor tro på det)

Ulemper:

  • Må organisere korrekturlesing selv
  • Mister forlagsredaktørenes innspill som kunne gjort boka bedre
  • Økonomisk risiko (reduseres av ebok i stedet for papirbok)
  • Får ikke normalforskudd
  • Mange flere regler å sette seg inn i (Mva, skatt o.s.v)
  • Må gjøre all markedsføring selv
  • Vanskelig å bli tatt alvorlig, vanskeligere å nå ut til lesere
  • Kvalifiserer ikke til organisasjonsmedlemsskap eller støtteordninger

Disse listene forutsetter jo at man har et valg. Det er det slett ikke alltid man har. Forlagene ser kanskje ikke de mulighetene du ser for boka, de tror ikke den vil selge, den passer ikke i deres profil eller mener den er for dårlig. Eller alt på en gang.

Jeg er glad i forlaget som utga diktsamlingene mine og synes det er synd at de ikke vil utgi Sprik. Samtidig ser jeg muligheter til å tjene mer ved å utgi den selv. Det føles likevel trygt at nettopp denne boka blir min første selvpubliserte:

  • Jeg er ganske sikker på at innholdet holder mål, siden de fleste har stått på trykk i Cupido, en av dem kom på andreplass i konkurransen (2004), en på tredjeplass (2011). I tillegg har jeg i flere perioder jobba med å forbedre dem.
  • Jeg har allerede utgitt to seriøse bøker. Sprik er ikke høyverdig litteratur, men brukslitteratur og trenger ikke å bli tatt seriøst.
  • Novellene slipper å oversettes til én målform, men kan publiseres i den språkdrakten som kler hver enkelt best.
  • Sprik har større mulighet for å selge godt enn det meste annet jeg kan finne på.

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Del to av tre i oppsummeringa av skoleturneen. (Del1, Del3)

Lærerikt – for elevene

Det er nok veldig variabelt hva elevene har fått ut av mitt besøk. De som kunne mest om lyrikk og kjønnsidentitet fra før er sannsynligvis de som har lært minst. De som hadde minst kunnskap (og mest fordommer) fra før sitter kanskje bare igjen med forvirring og et ansikt på temaet. Og bare det er betydelig bedre enn ingenting. Dessuten tror jeg en del av klassekameratene gjerne bidrar til videre opplysning ut fra det de lærte av meg.

Opplegget har ikke blitt helt likt i hver klasse, selv om jeg har hatt et manus med stikkord og et ganske fast repertoar av dikt. Dagsformen har variert, og det som har vært ok å snakke om en dag, har jeg unngått den neste. Det har også variert hva jeg har visst om klassene på forhånd, men jeg har ofte forsøkt å tilpasse opplegget etter det lille jeg visste.

Generelt tror jeg de fleste av elevene har et åpnere forhold til både diktsjangeren og transfolk etter mitt besøk. Jeg har tegna spenningskurve og kjønnsorganer. Elevene har fått vite om hormoner, lært minst ett nytt nynorskord (røynda), fått innsikt i andre kulturer (at ikke alle kulturer har bare to kjønn) og blitt konfrontert med sine fordommer (oftest i form av min latterliggjøring av mine egne fordommer) , for å nevne noe.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Til del3

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Enakter

Roller:

Kroppen

Psyken

Fornuften

Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.

Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?

K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?

P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!

K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!

P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.

Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.

P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?

F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?

P&K i kor: Nei!

Fornuften: (snur ryggen til og går)

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket! (mer…)

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim: (mer…)

Det er på tide å ta grep om eget forfatterskap igjen. Derfor lanserer jeg nå et utdrag fra Framandkar som lydbok.

Kjøp her for 18kr!

buy

Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om det fungerer.

Planer videre er:

  • Fullversjons lydbok av Framandkar
  • Lydbok av Frikar
  • Begge som ebøker i ulike formater
  • Ebok av mine samlede erotiske verker

I prosessen med å velge salgsløsning har jeg vært innom ørten betalingsløsninger som er for dyre (d.v.s. allle med faste kostnader uavhengig av salg), som ikke støtter nedlastbare varer eller som ikke tillater erotiske produkter (jeg tviler vel på om de ville oppdaga om  ei ebok på norsk var erotisk, men det er best å følge spillereglene). Valget falt til slutt på Sellfy.com som tilfredsstiller alle kravene mine bortsett fra at de ikke støtter norsk valuta. Jeg håper at det ikke hindrer noen i å handle! Jeg har nå alle rettigheter til bøkene mine og står dermed fritt til å gi dem ut samla, men jeg venter på å kunne inkludere Blodkar i en samleutgave.

Ellers er jeg i gang med oversettelse i håp om å få et engelskspråklig forlag på kroken. Blodkar (som jeg hadde tenkt å produsere og gi ut selv), er lagt på vent og vil sannsynligvis sendes til flere forlag før den evt. kommer bare som ebok. Jeg er inne i en ny giv når det gjelder ungdomsromanen min og jobber også med Tiltaksdikt (arbeidstittel). Nå må jeg snart få ferdig noe! I det siste har jeg malt en del og gleder meg til å stille ut med Skeive Kunstnere til sommeren. Det mangler altså ikke på ambisjoner og selvtillit, men akkurat nå bare gjennomføringsevne.

Fortidens frihet

Publisert: fredag 27 januar, 2012 av Tarald i Bokomtaler, Bransje, Krim
Stikkord:, , , , , ,

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra. (mer…)