Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Menneskerettighetsbrudd i Norge – Amnesty-aksjon

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

• Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
• Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)).

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Liv som tæres bort

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet.

Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Plastisk operasjon gir nytt personnummer

Er det ikke litt pussig at en plastisk operasjon gir mulighet til å endre personnummer? Og at den samme operasjonen får ulik merkelapp med det samme man krysser landegrensa? Du tror kanskje at en nødvendig behandling i Norge også regnes som nødvendig hvis du er i utlandet? Der tar du feil.

For tida jobber jeg i LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I transnettverket har vi ei dame som ble avvist av GID-klinikken og som derfor dro til Thailand for å få den nødvendige behandlinga for egen regning. Behandlinga inkluderte kastrering, som altså er kravet for å få nytt personnummer.

Bl.a. i det norske helsesystemet er dette kategorisert som nødvendig behandling og dekkes av folketrygden. Nå er det slik at transpersoner som blir avvist på GID-klinikken må til utlandet for å få denne behandlinga (og betale selv). Men da mener Folketrygden plutselig at det ikke er nødvendig behandling, men plastisk kirurgi. Hvem har fortalt dem det? Jo, Rikshospitalet.

Synes du dette høres urimelig ut? Skriv under på oppropet mot diagnosemonopolet her.

Viktig underskriftskampanje

Er det rimelig at det i Norge avhenger av en person hvorvidt man får kjønnsbekreftende behandling?

LLH og Skeiv Ungdom synes ikke det. Vi har starta underskriftskampanjen «Opphev Rikshospitalets diagnosemonopol!«:

«Vi krever at Regjeringen opphever Rikshospitalets monopol på å bestemme hvem som skal få kjønnsbekreftende behandling (stille Gender Identity Disorder (GID) -diagnoser). Dette innebærer:
a) at fagpersoner utenfor Rikshospitalet tillates å stille GID-diagnoser.
b) at Rikshospitalet må behandle pasienter som har fått GID-diagnoser av fagpersoner utenfor Rikshospitalet.

Sverige viser vei – fjerner fjerne diagnoser

Bl.a. Qatt blogger om vedtaket til den svenske socialstyrelsen om å fjerne diagnosene transvestittisme, kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen, fetisjisme, transvestittisk fetisjisme, sadomasochisme og multiple forstyrrelser i seksuell preferanse (kilde Dagens Nyheter). D.v.s. F65.0, F65.1, F65.5, F65.6, F64.1 og F64.2 i ICD-10.

Det er altså mulig! Selv om det er WHO som har det overordnede ansvaret for diagnosemanualen ICD, kan altså enkeltland stryke diagnoser som virker diskriminerende. Jeg har tidligere skrevet om hvilke diagnoser jeg ville fjerna, og om F64.2.

Socialstyrelsen tänker nu arbeta för att samma förändring ska göras i det internationella diagnossystem som tas fram av WHO och som utgör grunden för det svenska systemet. Lars-Erik Holm [generaldirektør for socialstyrelsen] tänker även kontakta sina kolleger i Norden.

– Men jag vet inte hur framgångsrika vi kommer att vara. Det finns enormt olika uppfattningar om detta i olika länder, men det vore ju bra om åtminstone vi i Norden har en samsyn, säger han. (kilde Dagens Nyheter)

Er det håp også for treige nordmenn? Og hva sier GID-klinikken til et slikt slag under beltestedet? Kan de fortsette å bruke manglende F64.2 som begrunnelse for å ikke gi F64.0, selv etter at den første evt. blir fjerna? Slik de fortsetter å kreve heterofili og barnløshet etter at disse kravene blei fjerna internasjonalt. Tida vil vise. Men vedtaket fra Sverige gjør meg tross alt optimistisk.

Se også sak i Nettavisen,

Gratulerer med framtida, Immanuel!

Immanuel (som på grunn av den forstokka svenske navneloven ikke får lov til å hete Immanuel ennå) har fått framtida si innvilga: Han har fått diagnosen transseksualisme etter et halvt års utredning. Jeg er veldig glad på hans vegne! Det er godt å vite at vennen min har ei framtid. Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort; å gå to år til diagnostisering og få avslag.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

• Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.

• Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
• Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
• Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
• Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
• Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
• Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
• Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr. 1)

Jeg har tenkt på å legge klagene ut på bloggen siden jeg sendte dem i juli. Nå har jeg endelig somla meg til å gjøre det:

Jeg klager med dette på manglende begrunnelse for diagnose F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse og manglende begrunnelse for ikke å gi meg F64.0 Transseksualisme med henvisning til pasientrettighetslovens § 2-1, § 7-2, § 7-4 og helsepersonellovens § 55.

Skremmende nyheter

Ikke før har jeg begynt å sette meg inn i diagnosemanualene (DSM IV og ICD10) før jeg leser at det er satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe fram mot DSM V. DSM blir brukt i Nord-Amerika og utarbeides av psykiaterforeninga i USA. Den danner grunnlaget for ICD som vi bruker i Europa. Før eller senere kommer altså det denne arbeidsgruppa koker ihop til å få konsekvenser i Norge.

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som «gal» med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession’s credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Ventetid

Jeg går fortsatt og venter på GID-klinikkens avgjørelse. Selvsagt fyller jeg tida godt, som vanlig, med studier, Tromsø Kristelige Studentforbund, skrive barnebok og krim, og med å lese meg opp på psykiatri, Standards of Care (de internationale retningslinjene for behandling av transkjønna) og diagnoser. Det er spesielt skremmende å lese gjennom alt det finnes diagnoser for. Jeg vil her bare sitere den aktuelle diagnosen «F64.0 Transsexualisme» , under «F64 Kjønnsidentitetsforstyrrelser» i diagnosemanualen ICD10:

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et «sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende» mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one’s body as congruent as possible with one’s preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.

Psykiatri

Nei, jeg føler meg ikke fri til å si hva jeg mener. Når jeg likevel blogger om det, er det fordi jeg ikke er den eneste som reagerer på mangelen på pasient-rettigheter i psykiatrien:

Det pårørende og tidligere pasienter beskriver, er syke mennesker som iført håndjern blir tvunget ut av sine hjem av uniformert politi, pasienter som i lang tid bindes fast til sengen, bagatellisering av tidligere traumatiske opplevelser som voldtekt, incest og tortur, langvarig isolasjon, manglende forståelse for behovet for vanlig medisinsk hjelp, utbredt bruk av skjerming på avdelinger som drives mer som fengsel enn som behandlingsinstitusjon, sterke medisiner som pasienter tvinges til å ta uten hensyn til deres bønn om å få prøve noe annet fordi bivirkningene er uutholdelige og mye verre enn den psykiske smerten uten medisiner. Mange forteller om personale som opptrer arrogant og hensynsløst. Det som går igjen, er mangel på respekt og opplevelsen av å bli sett på og behandlet som en diagnose og et stort problem, ikke som et menneske.

Det skriver Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsrådgiver i sin kronikk i Dagbladet;»Overgrep i norsk psykiatri». Sånne virkelighetsrapporter setter jeg stor pris på. Det gir styrke å vite at man ikke er alene, at det ikke er min virkelighetsoppfatning det er noe galt med, slik man av og til kan begynne å lure på. I tillegg gir det meg en viktig påminnelse om at mine problemer er del av et større system, der mange lider mye mer enn meg, mennesker som ikke har mine ressurser for å takle det. Jeg har aldri vært innlagt, aldri henta av politiet, alltid blitt hørt i mine ønsker om medisiner. Likevel har jeg erfaring med den mentaliteten som gjør at overgrep kan skje i norsk psykiatri. Når jeg er sikker på at mine meninger ikke vil ta livet av meg skal jeg skrive mer utførlig om det.

I mellomtida siterer jeg gjerne Sigrun Tømmerås, som har gått gjennom «Hersketeknikker i psykiatrien»:

1) Usynliggjøring. Pasienten overses som samfunnsborger og en myndig, voksen person med personlighet, kunnskaper og livskompetanse. Han eller hun blir møtt med taushet når vedkommende kommer med egne forslag om hvilken hjelp som er ønskelig, og blir i stedet overkjørt. Dette fratar pasienten selvfølelse og skaper følelsen av å være et mindreverdig menneske.

2) Latterliggjøring. Pasientens egne tanker, ideer og verdenssyn blir møtt med ironi, sarkasmer, sykeliggjøring eller framstilles som uviktig eller irrelevant for behandlingen.

3) Tilbakeholdelse av informasjon. Pasienten får ikke nødvendig, relevant og lovhjemlet informasjon om behandlingsstrategi, mulige bivirkninger av behandlingen eller om sine menneske- og pasientrettigheter. Helsepersonell kommuniserer seg imellom og tar beslutninger uten at pasienten engang blir invitert med og får komme til orde.

4) Dobbeltstraffing. Enten er pasienten for passiv (er klientifisert og går inn i en offerrolle) eller så er han eller hun for pågående (mangler evnen til å tilpasse seg pasientrollen eller er for storforlangende). Pasienten kan altså straffes både for det han eller hun gjør og det vedkommende ikke gjør.

5) Påføring av skyld og skam. Pasienten latterliggjøres, ydmykes, blottstilles og ærekrenkes gjennom stigmatiserende diagnoser, som får vedkommende til å skamme seg over sine egenskaper eller til å tro at alt vondt som skjer vedkommende, er hans eller hennes egen feil.

Hvor gjenkjennelig dette er for meg skal jeg som sagt komme tilbake til når jeg får den etterlengta diagnosen. Anbefaler også Jackys tanker om det å få brevet, altså diagnosen transseksualisme.