Det virker utopisk når man er omslutta av den norske kapitalistiske virkeligheten. Vi bombarderes av reklame på alle kanter. Den forsøker å manipulere oss til å kjøpe ting vi ikke trenger og dermed bidra til å opprettholde kapitalismens urettferdighet; barnearbeid, forurensning, klimakrise o.s.v.
Så kanskje burde alle få muligheten til å besøke Cuba. Fraværet av reklame kom som en uventa bonus for meg da jeg var der i 2017. Jeg forsøkte å forklare reklamens allestedsnærværende press til kubanerne, men det var vanskelig. Det var en nytelse å kunne gå i byer som ikke ble skjemmet av store reklameplakater.
Men vi trenger ikke å vente på revolusjonen med å forby reklame. Selv her hjemme har vi satt begrensninger i reklamens makt. Det er forbudt å reklamere for legemidler, alkohol og tobakk og ingen reklamer skal rettes mot barn (selv om dette siste brytes jevnlig). Så la oss begynne med å utvide disse forbudene. Jeg foreslår forbud mot all helseskadelig reklame; usunn mat, snop, slanking, plastiske operasjoner, sminke o.s.v.
Neste steg kan omfatte alle produkter som skader miljøet; engangsplast, flyreiser, cruise, biler, langreiste varer og skumle kjemikalier. Det hadde vært interessant å se hvor stor påvirkning et slikt tiltak ville få på miljøet, selv uten forbud mot selve produktene. Det ville fortsatt være lov å selge produktene og opplyse om pris inne i butikken. Man kunne fortsatt bestilt ferien på nett, men man måtte inn på reiseselskapets nettside for å få informasjon om reiserute og pris.
Jeg tror mindre reklame også ville hatt en positiv virkning på kulturen vår. Mengden reklame i det offentlige rom gjør oss mindre observante. Det er plagsomt å være åpen for inntrykk når vi bombarderes av kjøpepress, så vi lukker oss inne mentalt. I stedet for å åpne oss for menneskene rundt oss og inspirasjon som kunne dukke opp, stenger vi sansene. Jeg tror det gjør samfunnet kaldere.
Reklamebransjen er definisjonen på meningsløse jobber. De som jobber der burde bli lykkelige over å bli frigjort fra meningsløsheten. De kan sikkert omskoleres til å kontrollere forbudet, eller gjøre noe skikkelig meningsfullt innen helse.
Norge bruker milliarder på forsvaret, mens andre statlige oppgaver legges ut på anbud eller avkreves lønnsomhet. Forsvaret slipper alltid unna, men mener selv at de får altfor lite penger.
Etter å ha vært på Cuba fikk jeg en ide til hvordan man kan løse dette. Der driftes nemlig turistindustrien av forsvaret. Jeg skal ikke påstå at alt er så mye bedre å Cuba, og de konkrete effektene av den militante turistindustrien kan ofte bli ufrivillig morsomme. Men selve grunnideen er slett ikke dum.
Norsk turistindustri omsetter for milliarder og er stadig økende. Hvis staten kjøpte opp hoteller og campingplasser til salgs og ansatte kompetente daglige ledere, kunne inntektene gå rett i lomma på krigsmaskineriet – unnskyld – forsvaret. Etterhvert kunne man så kreve at forsvaret ved hjelp av turistinntekter gikk i null. Jeg kjenner ikke forsvaret særlig inngående, men man kunne sikkert bruke militærfolk til noe i hotellnæringa – om ikke annet så til å re opp senger. Jeg er sikker på at det finnes potensiale for uante synergieffekter, og litt kreativitet har aldri skadet noen.
På Cuba kreves det at alle turister som beveger seg ut i naturen har med en godkjent guide, som selvsagt er militær. Dette burde være ypperlig bruk av militært personell også i Norge. Man sikrer at de holder seg i form og lærer å kjenne den lokale naturen som sin egen bukselomme. Og ikke minst slipper man lettkledde turister som må reddes fra å fryse ihjel og utlendinger som absolutt skal ta selfies på kanten av stup.
Jeg antar at dette ikke er gjennomførbart grunnet intens motstand i de militæres rekker, selv om det ville være i deres egen interesse å ha en inntektskilde utenom statsbudsjettet. Den eneste «ulempen» jeg kommer på, er at militært personell risikerer å bli venner med en kineser.
Så nei, jeg vil ikke legge ut forsvaret heller på anbud. Jeg har mer tro på statlig styring enn markedskrefter ute av kontroll. Så lenge sykehus må være lønnsomme, burde jammen forsvaret være det også.
Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.
Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.
Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.
Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.
Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.
Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.
En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.
Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.
Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.
Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.
Jeg ble møtt på busstasjonen i Santiago av Jaqueline og frakta til den lille landsbyen Cuabitas i en gammel amerikaner-taxi. Landsbyen ligger et stykke nord for storbyen, behagelig langt fra turistfeller og mas.
Jaqueline kom fra Frankrike for 17 år siden, fant kjærligheten til musikken og musikeren Joaquin, og ble værende. Hun var bevisst sine privilegier som vestlig innvandrer og drev et lite bibliotek med barnebøker for nabolagets fattige unger og ga dem timer i fransk. Etter å ha følt meg ganske ensom og isolert på grunn av språket, var det deilig å kunne føre samtaler om mer enn kommende måltider. Hennes engelsk var bare litt bedre enn min fransk, men vi slo opp i hver våre ordbøker og klarte å kommunisere. Det hadde altså like mye med innsats som med språkkunnskaper å gjøre.
Jaqueline inne i landsbykirka.
Joaquin med «el moto».
Jaqueline og Joaquin var det aller beste vertskapet på turen. De gikk inn for å gi meg en opplevelse av det ekte Cuba, inkludert innsikt i kontrastene mellom livet her og i Europa. Transportmiddelet var Joaquins motorsykkel, der jeg ble plassert i sidevogna, men også hest og kjerre og kollektivtaxi ved et par tilfeller. Det var ikke bare språket og kulturen som gjorde dette til et fantastisk opphold; ikke minst var det veldig positivt med en felles interesse for litteratur, kunst og kultur.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
En dag dro vi inn til sentrum, hvor Jaqueline tok meg med på en kort sightseeing. I tillegg fikk jeg møtt flere kubanske kunstnere og forfattere og vi besøkte den tverrfaglige kunstnerorganisasjonen. Livet som forfatter på Cuba virka overraskende likt det i Norge; med stipender, prosjektstøtte og ekstrajobber.
Noe av det beste med Jaqueline var at hun foreslo konkrete utflukter med konkret tidspunkt. Andre casaverter sa ved ankomst at de gjerne arrangerte utflukter for meg, men ettersom jeg er både lat og sjenert, ble det aldri noe av. Her var kommunikasjonen tydeligere og jeg fikk derfor med meg mer. Det var også åpenbart at hun hadde bedre tid enn mange andre, og også likte å gå tur selv. Hun var dessuten engasjert i arkitektur og formidla bilder av familiehus til folk som har utvandra. En kveld tok hun meg med på en rundtur til den lille landsbykirka og forbi Bacardi-familiens gamle landsted.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Dagen etter, min siste dag i Cuabitas, gikk vi en lang tur innover i dalen, til en demning. Det hadde ikke regna skikkelig på flere år, og innsjøen var bare en brøkdel av hva den vanligvis var. Vi så noen hvite fugler som fiska (hegre?) og som vanlig gribber som seilte over det hele. Det ble fryktelig varmt. Egentlig ville hun vise meg en kaffeplantasje, men så langt kom vi ikke. Til slutt kom vi fram til et hus der det bodde et gammelt ektepar som Jaqueline kjente, der vi tømte i oss store mengder iskaldt vann.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Kontrasten var enorm mellom den grønne vegetasjonen rundt vannet og de knusktørre åsene rundt. På veien tilbake fikk vi sitte på med ei hestekjerre, og kjørte nesten rett gjennom en gressbrann. Seinere kom brannvesenet og spylte hele nabolaget for å hindre videre brann. Takket være det fikk jeg se en frosk på husveggen neste morgen (men noe godt bilde av den fikk jeg ikke).
Noe av det mest spennende med oppholdet her var egentlig å utforske området rundt huset der jeg bodde. Jeg så minst 4 ulike reptiler og fikk god tid til å øve meg på å fotografere både dem og fuglene jeg så. Dette var første gang jeg har fått bruk for det nye objektivet mitt (55-210mm zoom), så jeg trengte treninga.
Gekko
Jeg fikk også filma litt. Jeg oppdaga raskt at en koloni med flaggermus holdt til i telefonstolpen i hagen og en kveld satte jeg opp kamerastativ for å prøve å fange dem på film. Dessverre takla ikke kameraet mitt det dårlige lyset, men med telefonen gikk det.
På veggen utenfor rommet mitt hadde noen øgler gjort utebelysninga til sin jaktarena, og jeg fikk også filma en av dem.
Hvis jeg noen gang drar tilbake til Cuba, skal jeg absolutt besøke Jaqueline og Joaquin igjen. Og jeg vil anbefale dem til alle som drar til Cuba for å oppleve kultur og natur, spesielt kunstnere av alle slag som er interessert i å knytte kontakter på Cuba. Jeg kommer aldri til å glemme de fantastiske fem dagene jeg tilbragte her!
Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.
Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.
Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).
Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.
Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.
Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.
Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.
Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).
For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).
Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.
Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:
De fleste turister reiser forbi Bayamo, hvis de i det hele tatt beveger seg så langt øst i landet. Det er nesten ingen turistattraksjoner her, og siden byen ble brent ned i forbindelse med et opprør på 1800-tallet, er nesten alle bygningene ganske nye og moderne. Men av alle stedene jeg besøkte, var dette den byen jeg ville valgt hvis jeg skulle bo på Cuba.
Egentlig skulle jeg bare bytta fra buss til et annet transportmiddel her og reist opp i fjellene, Sierra Maestra. Dette andre transportmiddelet fikk jeg aldri klart for meg hva var, og en taxi ville kosta en formue, så jeg ga opp. Og fant altså ut at Bayamo passa meg bra.
Her bodde jeg, i andre etasje. Byggestilen er veldig karakteristisk for nyere bygninger på Cuba; etter hvert som man får bedre råd, bygger man på etasje for etasje. Mye av livet foregår på terrasser og balkonger, som gjerne har intrikate smigjernsgitter.
Husverten var leder for nabolagets Komité for forsvar av revolusjonen (CDR). Noen har sammenlignet dem med STASI, Øst-Tysklands hemmelige politi, men på Cuba er det slett ikke hemmelig. Tvert imot annonseres det på husveggen at man er leder der. De har også en slags sosialarbeiderfunksjon, ettersom de ikke bare skal rapportere om anti-sosialistiske sympatier, men også bidra til at folk med problemer får hjelp. De som husker Gro Harlem Brundtlands appell om flere nabokjerringer, vil kanskje trekke samme parallell som jeg gjorde; dette er nabokjerringer (ofte av hankjønn) satt i system. Ille nok, men ikke helt som STASI. Og familien jeg bodde hos var veldig hyggelige, tross språkproblemer. Det var også det eneste stedet der jeg hadde diger flatskjerm på rommet, uten at jeg testa om den funka (den kan ha vært bare til pynt, for å markere status).
De fleste som eier et slikt gjestehus (Casa particular) tilhører Cubas nye, voksende middelklasse. Store deler av inntektene forsvinner i skatt, men det blir åpenbart nok til overs til å heve familiens levestandard betraktelig. Som alt annet på Cuba avhenger det av nettverk. Selve godkjenningsprosessen satte jeg meg ikke inn i, men det skulle ikke forundre meg om den var basert på plettfri vandel og kjennskap og vennskap. Når man så er godkjent, må man betale skatt enten man får kunder eller ikke, så det er ikke rart de virker litt desperate når en ny busslast turister ankommer byen. Det lønner seg sikkert å ha venner og familie som er taxisjåfører eller jobber i den statlige turistindustrien. Et slikt gjestehus må kunne tilby gjestene eget bad, og jeg vil tro at det er den største etableringsutgiften. For en uerfaren turist var det deilig at sånne ting var standardisert.
Den lange gågata er utsmykka med moderne skulpturer og installasjoner. Ikke helt min smak, men det gir hele gata et spesielt preg.
Fornemt forfall. Sånt er jeg svak for, så hus i denne tilstanden er overrepresentert på minnekortet mitt. På Cuba ser man både pene fasader med forfall bak, og det motsatte; forferdelig slitne skur der folk ser ut til å leve ganske behagelige liv.
Ved Parque Cespedes ligger praktbygningene på rad og rekke. F.h. Carlos Manuel Cespedes’ fødehjem (han kalles fedrelandets far), provinsmuseet og Hotel Royalton.
Folkeliv ved Parque Cespedes. Et rolig sted som passa fint for avslapning. Internett og relativt få turister, selv om turisttettheten sikkert var den største i Bayamo.
Bildet over inngangen til koret viser velsignelsen av det kubanske flagget under den første uavhengighetskrigen.
Bayamo var byen der jeg begynte å trives på Cuba for alvor. Jeg fikk bl.a. smaken på kubansk iskrem. Det virka som om folk generelt hadde bedre råd her enn i Trinidad, og på torget gikk det geiter med vogn som ungene kunne sitte på med en runde og det var utleie av sykler. Det understreka at kubanerne ikke er så annerledes enn nordmenn (det synes liksom bedre når det finnes noen gjenkjennelige elementer som moteklær og fornøyelser for barna).
Før jeg dro, var jeg redd for å få min enorme, veldig norske intimsone invadert konstant, men også kubanerne setter seg på ledige dobbeltseter heller enn å dele sete med en fremmed. Terskelen for å snakke med fremmede er lavere, men det er vanskelig å avgjøre siden de fleste som kontakter turister er ute etter å selge noe. Men først og fremst er de fleste kubanere vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige, og sånn sett ganske ulike nordmenn.
Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.
Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.
Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:
Vi ble kjørt den korte veien fra Trinidad i en gammel russisk lastebil, en ganske vanlig busstype på landsbygda.
Landskap med papyrus.
Hva er det som henger her – stalagtitter? Nei, det er vepsebol! De fleste er riktignok gamle og ubebodde, og såvidt jeg skjønte har hvert individ sitt eget bol. Jeg holdt meg likevel på respektful avstand.
Denne firfisla så jeg flere av. Fascinerende skapninger! Cuba har svært mange ulike øglearter, og mange av dem finnes ingen andre steder enn her. De satt litt mer i ro enn sommerfugler og fugler (førstnevnte ga jeg opp å fotografere allerede i Viñales), og ga meg god fototrening.
På Cuba bor termittene i trærne og ser mer ut som vepsebol enn tuer.
Denne planta, som vokste rett på steinen, hadde også vært et supert innslag i terrariene.
Jeg så massevis av små planter jeg gjerne skulle hatt i terrariene mine, som denne bregna og mosen (Selaginella sp.?) ved siden av.
Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.
Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).
Flyet fra Paris tok bakken i Havanna seint på kvelden 17. januar. Veien fra flyet og ut virka som ei hindeløype med forvirrende mange poster. Jeg var allerede sliten etter ei lang reise, der de siste timene ble brukt til å angre på hele prosjektet og tvile på at det ville gå bra. Siste post i hinderløypa var de desperate taxisjåførene. En av dem hjalp meg å finne vekslingskontoret (cubanske pesos kan ikke veksles andre steder i verden), slik at jeg fikk veksla euro mot cuc (såkalte konvertible peso, en av Cubas to valutaer). Dermed lot jeg meg villig føre til hans taxi etterpå for en ganske dyr drosjetur. Jeg lærte meg aldri å prute, og dyre taxiturer skulle bli et tilbakevendende problem.
Dagen etter måtte jeg ta ut penger, og en løpegutt på hotellet fulgte meg til banken. Først prøvde jeg minibanken, men den ville ikke spytte ut noen penger til meg. Så da bar det tvers gjennom halve byen til en åpen bank, ved hjelp av løpeguttens kompis med bil. Der fikk jeg for første gang erfare en kubansk kø. Det gikk umåtelig treigt og jeg fikk god tid til å tenke på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk tatt ut penger. Heldigvis gikk det bra, og jeg kunne gå ut bankdøra med 500cuc (tilsvarer ca 5000kr) i tide til bussen.
I begynnelsen var det uvant å skulle gå rundt med så mye penger på seg, men jeg ble etter hvert vant til det også, slik jeg vendte meg til å kaste dopapir i ei bøtte ved siden av i stedet for i do (for ikke å tette røra).
På busstasjonen stod jeg lenge i feil kø, men jeg rakk likevel bussen. Da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom jeg i snakk med ei hyggelig jente fra Tyrkia. I løpet av turen møtte jeg flere tyrkiske turister. Vi delte sete hele turen til Viñales. Jeg slappa mer og mer av etter hvert som jeg så hvor vakkert Cuba var, men roen fant jeg først når jeg kom meg på internett. Utrolig hva det kan ha å si for sjelefreden!
Vel framme ble vi møtt av en liten hær ivrige eiere av overnattingssteder (casa particulares – private hjem med et/flere gjesterom med eget bad). Jeg strena av gårde til dit jeg trodde jeg skulle overnatte, et casa jeg hadde bestil på Airbnb. Det viste seg at jeg hadde misforstått veibeskrivelsen og stolt for mye på et misvisende kart, og at huset i virkeligheten lå flere mil fra selve Viñales. Dermed innkvarterte jeg meg hos dama som hjalp meg, en av de skuffa casa-eierne på hjemvei.
Casa Nayda y Chico lå omtrent der jeg trodde det bestilte huset lå, et stykke utenfor sentrum, men i gangavstand. De var veldig hyggelige og tok godt vare på meg mens jeg led meg gjennom den obligatoriske forkjølelsen (enten forårsaka av stress og virus under reisa eller av møtet med aircondition). Jeg syntes det var fryktelig varmt, og nesten uutholdelig fuktig morgen og kveld. Derfor trivdes jeg godt med å sitte på plattingen foran huset og se på kolibrien. Jeg fikk ikke noe bra foto av den, tross utallige forsøk, men en video ble det (selv om det ikke var lett å holde tritt med fuglen):
Dessverre hadde jeg problemer med det nyinnkjøpte minnekortet, så mange av bildene fra Viñales gikk tapt. Naboen jobba på en tobakksfarm og tok meg med på jobb en dag. Jeg så unge tobakksplanter og huset der tobakken ble tørka og modna. Jeg fikk også prøve en sigar, og jeg som vanligvis blir uggen bare av lukta, syntes faktisk den gikk an. Her har de nemlig en spesiell metode for modning av tobakksbladene, og sigarer herfra er de beste på Cuba (det sier en del).
I nærheten var det også ei hule som man kunne besøke, så den hjelpsomme naboen ordna det så jeg kunne følge etter noen som skulle dit, så jeg fant veien. Hula var fin, men det var overraskende skremmende å gå i altfor dårlig lys etter en rask guide som bare kunne spansk og en turist som holdt samme tempo og skjønte språket.
Den siste dagen i landsbyen gikk jeg meg en kort tur i nabolaget, og her ser man litt av det spesielle landskapet og noen av de typiske husa som brukes til tobakkstørking:
Siden jeg var syk flere dager og ikke orka noe i varmen, kom jeg meg ikke skikkelig ut i naturen. Det var dessuten ganske tørt, så selv om jeg hadde kommet meg ut, er det tvilsomt om jeg ville sett noen snegler.
Viñales var en liten landsby oversvømma av turister, men ganske ok likevel, det jeg fikk sett av den.
Tarald Stein 