Archive for the ‘Min fortelling’ Category

Farvel Oslo

Posted: torsdag 31 august, 2017 by Tarald in Annonseringer, Min fortelling
Tags: , , , ,

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.

Advertisements

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

dsc03076

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…

2014-08-16 12.16.05

Jeg har reist. Omsider beit reisebasillen på meg også. Mens jeg studerte kunne jeg knapt tenke meg noe jeg ville bruke mindre penger, tid eller krefter på enn å reise. Jeg forstod aldri dem som dro på utveksling eller brukte studielånet på «jorda rundt» og bare kom hjem for å ta eksamen (det siste tilhører vel en del av historien etter siste utdanningsreform). Det er ikke det at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg angrer vel svært sjelden generelt fordi jeg er helt klar over at de valgene jeg har tatt har vært produkter av situasjoner, følelser og behov som er like mye tilbakelagte som det jeg valgte bort.

Nå derimot, nå kjenner jeg rastløsheten i blodet. Man trenger ikke å bare ligge på stranda selv om det er varmt. De fleste steder med varmere klima enn Norge har også flere snegler og andre spennende dyr. Og andre kulturer har andre normer for kjønn og andre måter å innrette seg på.

Jeg har forsåvidt alltid vært rastløs. Halvveis på spøk har jeg sagt jeg har en 5års-syklus; etter å ha bodd 5 år i samme leilighet bare MÅ jeg flytte. Nå er jeg over et halvt år på overtid her, uten planer om å flytte. Så det er kanskje derfor reiselysten har funnet meg.

I kveld snubla jeg inn på Den afrikanske farmen og ble sittende og lese lenge. Jeg har begynt å tenke tanken på om jeg neste gang jeg flytter skal flytte ut av Norge. Ikke helt til Afrika, men til et sted med litt mer behagelig klima, flere snegler og mer overkommelige priser. Med meg tar jo sånt noen år med mental forberedelse, og det blir ikke før dattera mi er minst 18 (som altså er 8 år til). Å flytte fra vennene mine er jeg heller ikke lysten på enda.

Tilbake til farmen, så fikk den meg til å tenke litt på tilhørighet. Jeg har vel ikke følt så mye av det. Innimellom tenker jeg at jeg er litt som en snegl; hjemme i mitt eget skall (kun i overført betydning, ikke i betydningen kropp…) uansett hvor i verden jeg befinner meg. Når jeg sover på hotell er det hjemmet mitt, uansett standard. Kanskje skyldes det at jeg flytta flere ganger i oppveksten, og kanskje kan det også forklare 5års-syklusen. Eller så er det bare en iboende del av personligheten. Jeg knytter meg jo til stedet jeg bor, men ikke mer enn at det kan byttes ut med et annet sted om noen dager eller år. Familien min, både foreldre, søsken og barn, har jeg klart å flytte fra allerede (men her skal ikke strikken tøyes mer med det første). Det er også minimalt med ting jeg knytter meg til og som eventuelt må flyttes; noen bøker, bilder og litt småtteri.

Jeg tror ikke at jeg ville føle mer tilhørighet noe annet sted i verden heller. Og det finnes helt sikkert mange steder der jeg aldri kunne slått meg ned. Men det er noe med den psykologiske effekten av å slå seg ned et nytt sted. Kanskje er den avhengighetsskapende? Man kan begynne på nytt, få nye venner (noe jeg synes er vanskelig når man har bodd på samme sted i flere år, men også litt unødvendig når man allerede har venner), oppdage «verden» på nytt.2014-08-18 12.32.08

Det eneste som hindrer meg i å reise mer er økonomien og dyra mine. Og fortsatt frister det ikke å reise jorda rundt i heseblesende tempo eller fra sted til sted uten ro. Men å reise til ett sted og slå seg ned noen dager eller uker, det kunne jeg tenke meg mer av. For så å bringe med meg snegler og inntrykk til en mer permanent base der jeg også har venner.