10 år uten pupper!

Det har altså gått et tiår siden jeg kvitta meg med puppene. Jeg har aldri angra, selv om dette er den mest drastiske delen av min kjønnsbekreftelse. Det løste ikke alle problemer, livskvaliteten skjøt ikke i været, men det hjalp på veldig mye. Nå føler jeg i alle fall at dette er min kropp.

Jeg betalte for underet selv. Der forsvant arven fra min (konservative) farmor, mens mine søstre brukte den som egenkapital for boligkjøp. Puppefjerninga (mastektomi) burde vært dekka av staten, men siden jeg fikk avslag på Riksen, måtte jeg ordne det hos en privat kirurg. Det var (og er vel fortsatt?) ei juridisk gråsone, siden Riksen har behandlingsmonopol. Derfor opplyser jeg ikke om kirurgens navn eller institusjon.

Jeg ble veldig fornøyd. Arrene er ikke særlig diskrete, fordi det var mye å fjerne. Du kommer neppe til å se min overkropp i en bildekavalkade av de beste resultatene. Til mitt bruk fungerer det fint. Jeg har ingen modellambisjoner, men synes det er fint å kunne ta av seg T-skjorta i sola uten å skape oppstandelse. Det er også befriende å ikke måtte gå med en såkalt binder som presser puppene flate. Det ble veldig varmt og ubehagelig i lengden.

Jeg hadde ikke spesielt sterk dysfori knyttet til puppene. De var bare i veien for å bli sett som den mannen jeg er, og de hadde oppfylt sin rolle som mat for en baby. Jeg så ingen grunn til å beholde dem, rett og slett.

Operasjonen var uproblematisk og jeg hadde ikke en gang smerter etterpå (det har de fleste). Jeg mista følelsen i store deler av brystkassa etterpå, men det var ikke noe stort tap for meg. Etter 10 år er mesteparten av følelsen tilbake. Fortsatt kan man se skyggen av hvor puppene hang når jeg har fått farge av sola. Det er litt sjenerende, ser ganske latterlig ut, men kunne sikkert vært fiksa med mer systematisk soling.

Jeg opplevde det som en befrielse å bli kvitt dem, og er glad for å kunne feire 10 puppefrie år!

Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

10 år siden jeg hadde kjæreste

Jeg har grudd meg og tenkt på å skrive dette innlegget i hele år. Forholdet varte noen få måneder og fikk en forferdelig slutt. Jeg skrev ikke mye om det da det stod på, for han likte ikke å bli omtalt her. Sett i ettertid har jeg en mistanke om hvorfor.

Det var jeg som sjekka ham opp. Jeg hadde nettopp flytta til Oslo og miljøforandringa ga meg ny energi og optimisme. Før jeg kom ut, var jeg redd for at jeg aldri skulle ha sex igjen. Hvem ville vel ha sex med en transmann? Heldigvis viste den frykten seg fort å være ganske grunnløs. Det finnes selvsagt mange som ikke vil ha sex med transmenn, men stadig flere oppdager at det går helt fint. Men en kjæreste? Haha.

Jeg klarte altså å sjekke ham opp og ta ham med meg hjem. Vi møttes flere ganger og ble etter hvert sammen. Jeg presenterte ham til og med for dattera mi. Å se dem leke og ha det moro sammen gjorde meg lykkelig på en ny måte som jeg ikke kan beskrive. Det er opplest og vedtatt at nye kjærester ikke bør introduseres for unger før det har gått et halvt år. Likevel angrer jeg ikke. Dattera mi tok bruddet fint og har helt glemt denne fyren, og jeg har i alle fall ett godt minne.

Jeg syntes han var åpen, vakker og sjarmerende. Så feil kunne jeg ta. Han sa han likte folk som sa ting rett ut. Han oppfordra meg til å vise mer følelser. Jeg trodde han mente det når han sa han var glad i meg, at han brydde seg om meg.

På vei hjem fra ei helg på Island, sa han at det var slutt. Han ville aldri ha dette forholdet og elska meg aldri. Han hadde følt seg pressa inn i det av meg og sa jeg var klengete og krevende. Jeg tok det ikke pent. Jeg trygla og ba, jeg la meg langflat og ville gjort hva som helst for å beholde ham. Men han ville heller være singel enn sammen med meg.

Han var min andre skikkelige kjæreste, mitt første homoforhold, og det var første gang jeg ble dumpa. Jeg hadde lagt sjela mi i forholdet, senka alle forsvarsverk og stolt på alt han sa. Jeg følte meg verdiløs, motbydelig og forkasta. Det neste året ble mitt absolutte bunnpunkt. Etter hvert følte jeg meg mer svikta, sint og full av sorg. Nye forsvarsverk ble reist, sterkere denne gang.

Nå kan jeg se at vi neppe var helt kompatible i utgangspunktet og at forholdet ville tatt slutt uansett. Allerede da syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til hans hjelpeløse kreative forsøk uten å såre ham. Kanskje tenkte han å bruke meg til å komme innafor et forlag? Jeg husker hans umusikalske latter. Han ville nok være mer åpen enn han var, en transmann ble for vanskelig for homoidentiteten hans.

Det har gått ti år. Jeg har ikke forsøkt å få meg ny kjæreste. Det har mangla både muligheter og tiltak. På de ti åra har jeg samla meg flere egenskaper som ville gjort det vanskelig; en kronisk sykdom med funksjonshemming, høyere alder, et mer perifert bosted og flere sære vaner og hobbyer. Heldigvis får jeg så mye antidepressiva at jeg ikke savner noen kjæreste eller intimitet. Jeg har ikke en psykisk helse med rom for flere slike slag. Så ikke si at jeg sikkert kommer til å få meg kjæreste, at jeg ikke skal gi opp. For meg har det sunneste vært å la den båten gå.

Jeg trives bra som singel. Det gir meg mulighet til å utfolde alle mine særheter. Jeg slipper i stor grad å ta hensyn til andre når jeg er hjemme og setter stor pris på det. Å finne seg kjæreste krever enormt med tid, krefter og mot for en som meg. Jeg har bare tid, og den vil jeg bruke på andre ting. Dette innlegget er den siste del av helingsprosessen.

10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Farvel Oslo

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.

Jeg var en gang… radikalfeminist

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.

---

Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

10 år i ingenmannsland

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Tekst, blogg og sjelegransking

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Å finne det uønskede og søke det som aldri fantes

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

Mobberne som ikke finnes – om utestenging

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…

Rastløshet og tilhørighet

Jeg har reist. Omsider beit reisebasillen på meg også. Mens jeg studerte kunne jeg knapt tenke meg noe jeg ville bruke mindre penger, tid eller krefter på enn å reise. Jeg forstod aldri dem som dro på utveksling eller brukte studielånet på «jorda rundt» og bare kom hjem for å ta eksamen (det siste tilhører vel en del av historien etter siste utdanningsreform). Det er ikke det at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg angrer vel svært sjelden generelt fordi jeg er helt klar over at de valgene jeg har tatt har vært produkter av situasjoner, følelser og behov som er like mye tilbakelagte som det jeg valgte bort.

Nå derimot, nå kjenner jeg rastløsheten i blodet. Man trenger ikke å bare ligge på stranda selv om det er varmt. De fleste steder med varmere klima enn Norge har også flere snegler og andre spennende dyr. Og andre kulturer har andre normer for kjønn og andre måter å innrette seg på.

Jeg har forsåvidt alltid vært rastløs. Halvveis på spøk har jeg sagt jeg har en 5års-syklus; etter å ha bodd 5 år i samme leilighet bare MÅ jeg flytte. Nå er jeg over et halvt år på overtid her, uten planer om å flytte. Så det er kanskje derfor reiselysten har funnet meg.

I kveld snubla jeg inn på Den afrikanske farmen og ble sittende og lese lenge. Jeg har begynt å tenke tanken på om jeg neste gang jeg flytter skal flytte ut av Norge. Ikke helt til Afrika, men til et sted med litt mer behagelig klima, flere snegler og mer overkommelige priser. Med meg tar jo sånt noen år med mental forberedelse, og det blir ikke før dattera mi er minst 18 (som altså er 8 år til). Å flytte fra vennene mine er jeg heller ikke lysten på enda.

Tilbake til farmen, så fikk den meg til å tenke litt på tilhørighet. Jeg har vel ikke følt så mye av det. Innimellom tenker jeg at jeg er litt som en snegl; hjemme i mitt eget skall (kun i overført betydning, ikke i betydningen kropp…) uansett hvor i verden jeg befinner meg. Når jeg sover på hotell er det hjemmet mitt, uansett standard. Kanskje skyldes det at jeg flytta flere ganger i oppveksten, og kanskje kan det også forklare 5års-syklusen. Eller så er det bare en iboende del av personligheten. Jeg knytter meg jo til stedet jeg bor, men ikke mer enn at det kan byttes ut med et annet sted om noen dager eller år. Familien min, både foreldre, søsken og barn, har jeg klart å flytte fra allerede (men her skal ikke strikken tøyes mer med det første). Det er også minimalt med ting jeg knytter meg til og som eventuelt må flyttes; noen bøker, bilder og litt småtteri.

Jeg tror ikke at jeg ville føle mer tilhørighet noe annet sted i verden heller. Og det finnes helt sikkert mange steder der jeg aldri kunne slått meg ned. Men det er noe med den psykologiske effekten av å slå seg ned et nytt sted. Kanskje er den avhengighetsskapende? Man kan begynne på nytt, få nye venner (noe jeg synes er vanskelig når man har bodd på samme sted i flere år, men også litt unødvendig når man allerede har venner), oppdage «verden» på nytt.

Det eneste som hindrer meg i å reise mer er økonomien og dyra mine. Og fortsatt frister det ikke å reise jorda rundt i heseblesende tempo eller fra sted til sted uten ro. Men å reise til ett sted og slå seg ned noen dager eller uker, det kunne jeg tenke meg mer av. For så å bringe med meg snegler og inntrykk til en mer permanent base der jeg også har venner.

NAVklart: Endelig minstepensjonist?

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

«Syns inte, finns inte» – fra usynlig til selvlysende

Villvettene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, ja gjør det fortsatt.

Hvordan kan du vite om du finnes hvis ingen ser deg? Hvis det folk ser og tror er deg, slett ikke stemmer med hvem du selv mener at du er, finns du egentlig da? I dette ligger min eksistensielle angst. Uten å kunne speile seg i andre mennesker er det vanskelig, nesten umulig, å finne ut hvem man er.

Jeg understreker alltid at de aller fleste transfolk ikke er like glade i oppmerksomhet som det jeg er. Men hvordan de kan unngå det har jeg egentlig aldri forstått. For meg er oppmerksomhet det motsatte av usynlighet, altså det motsatte av den fæle følelsen jeg hadde før jeg kom ut. I tillegg er det å fortsette å synes, fortsette å finnes, også en protest mot avslaget fra Rikshospitalet.

Så ender jeg ofte opp i motsatt grøft; å være selvlysende, transmann med stor T. Men heller det enn villvettenes trussel om å ikke synes, ikke finnes.

En erotisk forfatter blir til

Skoleåret 96/97 gikk jeg på folkehøyskole med forfatterlinje. Der hadde vi mange norske forfattere som gjestelærere. En av dem var Bente Pedersen, som snakka varmt om å tjene penger på skrivinga si ved å skrive for ukeblader. Jeg fant fort ut at jeg synes ukebladnoveller («husmorporno») er kjedelige, både å lese og skrive. Men jeg gjorde et ærlig forsøk på å skrive en erotisk novelle. Den inneholdt svært få (ingen?) ord for kjønnsorganer og hadde et påtrengende feministisk-moralistisk budskap. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at ViMenn ikke ville ha den. Etter det ga jeg opp sjangeren.

Inntil jeg en gang tidlig på 2000-tallet var på årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag og ba Morten Wintervold lese noen av dikta mine. Hans kommentar var «Hvorfor skriver du ikke porno?» Jeg funderte litt over det. Moralismen var et tilbakelagt stadium og jeg lot meg ikke lenger skremme av tabuord og kjønnsorganer. Tida var inne. Jeg gjorde grundig research blant norske pornografiske/erotiske blader på Narvesen. Cupido ble det selvsagte valget. De andre bladene betalte for dårlig og kvaliteten var for lav.

Terskelen for å få noveller på trykk i Cupido viste seg å være akkurat passe. To ganger oppnådde jeg plassering i konkurransen, noen noveller kom aldri på trykk fordi de var for dårlige, og mange ble solgt og publisert. Det var Cupidos redaktør (den gangen Terje Gammelsrud) som opprinnelig foreslo at novellene skulle bli bok og hjalp meg med å sette dem sammen, før det ble klart at Cupido likevel ikke kunne stå for utgivelsen.

De første novellene ble trykt med pseudonymet Paradox, men jeg gikk ganske raskt over til mitt eget navn, den gangen Katarina Stein. I den perioden brukte jeg novellene til å undersøke min egen identitet og seksualitet, og de ble en viktig del av den prosessen som førte til at jeg innså at jeg er mann. Litt paradoksalt er det at jeg i den perioden stilte opp i Dagbladets magasin som et eksempel på kvinner som skrev porno. Noe som resulterte i den eneste slibrige telefonen jeg noen gang har fått.

I 2006 skiftet jeg navn til Tarald, og novellene ble etter det publisert med dette navnet. De erotiske novellene har bidratt til litt ekstra inntekter, gitt meg selvinnsikt og gjort meg flinkere til å skrive prosa. Selv om de er brukslitteratur, er jeg like stolt av dem som av dikta mine.

Lærte lærerne noe?

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Ungdommen nå til dags er fantastisk!

Del to av tre i oppsummeringa av skoleturneen. (Del1, Del3)

Lærerikt – for elevene

Det er nok veldig variabelt hva elevene har fått ut av mitt besøk. De som kunne mest om lyrikk og kjønnsidentitet fra før er sannsynligvis de som har lært minst. De som hadde minst kunnskap (og mest fordommer) fra før sitter kanskje bare igjen med forvirring og et ansikt på temaet. Og bare det er betydelig bedre enn ingenting. Dessuten tror jeg en del av klassekameratene gjerne bidrar til videre opplysning ut fra det de lærte av meg.

Opplegget har ikke blitt helt likt i hver klasse, selv om jeg har hatt et manus med stikkord og et ganske fast repertoar av dikt. Dagsformen har variert, og det som har vært ok å snakke om en dag, har jeg unngått den neste. Det har også variert hva jeg har visst om klassene på forhånd, men jeg har ofte forsøkt å tilpasse opplegget etter det lille jeg visste.

Generelt tror jeg de fleste av elevene har et åpnere forhold til både diktsjangeren og transfolk etter mitt besøk. Jeg har tegna spenningskurve og kjønnsorganer. Elevene har fått vite om hormoner, lært minst ett nytt nynorskord (røynda), fått innsikt i andre kulturer (at ikke alle kulturer har bare to kjønn) og blitt konfrontert med sine fordommer (oftest i form av min latterliggjøring av mine egne fordommer) , for å nevne noe.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Til del3

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Tarald anno 2004 malt av Picasso i 1921

I løpet av Spaniaturen var jeg innom Picassomuseet i Malaga. Der fant jeg et bilde som fikk håret til å reise seg på armene:

Madre y niño

Jeg mener ikke egentlig at Picasso har malt meg og dattera mi. Ingen av personene på bildet har særlig likhet med noen av oss (eller med modellen, Picassos kone Olga), og bildet er malt lenge før jeg eller foreldrene mine var født. Det jeg sikter til er den delen av mora som ligger i skygge, og som helt klart er en mann. Kanskje er det bare uttrykk for kubismens maskulinitet eller Picassos hyllest til kjernefamilien. For meg betyr ikke det så mye. Derimot opplever jeg bildet som et mye sannere bilde av meg selv den gangen jeg fødte dattera mi, enn fotografier som ble tatt da: På overflaten kvinne (selv om jeg hadde kortere hår enn mora på bildet), men i skyggene begynner mannen å tre fram. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt akkurat dette bildet.

Skoleturné – nesten halvveis

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Mine navn

BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.

Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.

Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.

Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok.  I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.

Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.

I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.