Ideologi i koronatid

Hvis man sammenligner vår høyreregjerings håndtering av koronakrisa med Sverige eller USA er det lett å si seg fornøyd. Det kunne åpenbart vært så mye verre! Jeg skal heller ikke evaluere tiltakene før effekten er påvist. I stedet vil jeg peke på tiltak som en Høyreregjering aldri ville kommet på, men som jeg tror ville vært bedre på sikt.

Selvforsyning

Regjeringa kommer kanskje til å satse mer på beredskapslagre etter dette, men selvforsyning er minst like viktig. Det gjelder mat, medisiner og andre viktige varer. Jeg er stort sett for EU, men her er unionen bare til hinder. Neste gang vi rammes av en pandemi, vil ikke regjeringa få lov til å bruke tester utvikla nasjonalt, men er bundet av EU til å kjøpe kommersielle tester. Til markedspris. Reinspikka idioti!

Arbeidsledighet

Koronakrisa har gjort mange helt eller delvis arbeidsløse. NAV blir overbelasta, klagesaker og folk som har stått helt uten inntekt i månedsvis allerede, havner bakerst i køen. Borgerlønn burde være en opplagt løsning. Med en fast (lav) sats ville mange få drastisk redusert inntekt. 20 000kr i måneden har vært nevnt. For noen av oss ville det bety en økning. Innsparingene i NAV ville derimot bli store. I tillegg til borgerlønn for alle arbeidsløse, folk på AAP, uføretrygda og pensjonister, kunne kriseramma bedrifter søke om borgerlønn for sine ansatte. Slik kunne man fortsette å holde hjula i gang i ei krisetid og minimere kostnad ved omstillinga.

Kriseramma bedrifter

Mens folk møtes av mistillit og mistenksomhet når de oppsøker NAV, møtes bedriftene av grenseløs tillit når de ber staten om hjelp. Det «forventes» at de ikke gir aksjonærene utbytte samtidig som de mottar statlig hjelp. Betingelsene er rett og slett pinglete. Folk mister jobber samtidig som aksjonærene håver inn. Hushaier nekter å kutte husleie for småbedrifter som ble tvunget til å stenge. Det er åpenbart ingen grunn til å ha tillit til kapitalistene. Det er helt utrolig at Høyre og resten av flertallet på Stortinget kan være så naive!
Staten burde i større grad drive oppkjøp av større og viktige bedrifter. Klar deg selv, ellers overtar vi. Det burde ikke være så vanskelig. For mindre bedrifter og dem man ikke har noe behov for statlig kontroll over burde det tilbys krisepakker med klare betingelser. Og for mange av de minste ville borgerlønn til ansatte (lønnsfritak for bedriftene) hjelpe mye. Man kunne også innført et forbud mot husleie over en viss prosent av omsetning.

Miljø

Vi hadde en glimrende sjanse til å sparke i gang heftig grønn omstilling. I stedet insisterer regjeringa på mer oljeleting og vil holde nasjonen fanga i petroleumsavhengighet, tross ekstremt lav lønnsomhet i bransjen. Snakk om å gå baklengs inn i framtida! Her kunne man omskolert permitterte og arbeidsledige, økt krisepakker for grønne næringer, fått fart på økonomien med statlig utbygging av jernbane og mye mer. Nei, vi kutter co2-avgifta i stedet, et av de viktigste miljøtiltakene.
Ekstra paradoksalt er det at koronaviruset aldri ville infisert mennesker hvis vi hadde latt naturen være i fred. Uten kapitalisme og internasjonal turistindustri ville spredninga gått mye langsommere, med færre døde.

Koronakrisa viser oss alt som ikke fungerer i de systemene vi har i dag. Så selv om Solberg er milevis fra Trump er jeg ikke fornøyd. Det burde ikke du være heller.

 

 

 

 

 

Ensomhet – en juletradisjon

Jula handler for mange om fellesskap og familie. Ensomhet er motsatsen og får gjerne ekstra oppmerksomhet i førjulstida. Folk står fram og får medlidenhet. I år har fokuset på de ensomme fordelt seg mer utover året, som i NRK-dokumentaren Innafor: Ensomhet.

Ofte framstilles ensomhet som å være for mye aleine. Man skulle tro at en som tilbringer 95% av tida si mutters aleine må være ensom, men slik er det ikke. Ensomhet handler om å savne fellesskap. Ikke alle mennesker er hypersosiale dyr og det finnes mange som trives aleine.

Det hender jeg savner fellesskap. Jeg har mista troa på dem etter tur og har dessuten en grunnleggende skepsis til folk i flokk. Men sånn til daglig plager det meg ikke. Ute av syne ute av sinn, som man sier. Så lenge ingen roper høyt at alle mennesker trenger et fellesskap eller jeg ikke tvinges inn i en setting der det forventes at jeg føler fellesskap, klarer jeg meg fint uten.

Alvorlig ensomhet føler jeg bare når jeg er omgitt av andre mennesker. Da føler jeg ofte på en eksistensiell fremmedgjøring. Jeg burde føle fellesskap med disse menneskene, men føler meg bare fremmed. Da blir jeg et mislykka menneske, for fellesskap regnes til kjernen av det å tilhøre denne dyrearten.

Jeg vil slå et slag for den minoriteten jeg tilhører; vi som ikke er ensomme aleine. Mange av oss trenger ikke medlidenhet, vi er ikke ensomme, vi har det best uten fellesskapspress. Jeg skal for første gang i mitt 42-årige liv tilbringe julaften aleine og føler lettelse. Ikke fordi familien min er forferdelig eller over gjennomsnittet slitsom, men fordi jeg slipper presset de dagene. Fellesskapspress gjør tvert imot at jeg kan bli ganske forferdelig og slitsom å være i hus med.

Så må det sies at det er et privilegium å trives i eget selskap. Det finnes mange som er ensomme aleine, kanskje fordi savnet etter fellesskap oppleves konstant. Jeg håper de får hjelp. Jeg er også privilegert fordi jeg veit at jeg har mennesker jeg kan kontakte hvis jeg vil være sosial. Riktignok blir jeg aleine selve julekvelden, men romjul og nyttår skal tilbringes med familien.

Selv om jeg sjelden føler fellesskap, finnes det folk som opplever fellesskap med meg. Når jeg tenker meg om, er det absolutt noe å være takknemlig for og en god nummer to til å oppleve fellesskap selv.

Med ønske om ei god høytid for alle, aleine eller i fellesskap!

Stakkars lønnsslaver!

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

Intellektuell dyrking av ambivalens

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

Et samfunn uten reklame – er det mulig?

Det virker utopisk når man er omslutta av den norske kapitalistiske virkeligheten. Vi bombarderes av reklame på alle kanter. Den forsøker å manipulere oss til å kjøpe ting vi ikke trenger og dermed bidra til å opprettholde kapitalismens urettferdighet; barnearbeid, forurensning, klimakrise o.s.v.

Så kanskje burde alle få muligheten til å besøke Cuba. Fraværet av reklame kom som en uventa bonus for meg da jeg var der i 2017. Jeg forsøkte å forklare reklamens allestedsnærværende press til kubanerne, men det var vanskelig. Det var en nytelse å kunne gå i byer som ikke ble skjemmet av store reklameplakater.

Men vi trenger ikke å vente på revolusjonen med å forby reklame. Selv her hjemme har vi satt begrensninger i reklamens makt. Det er forbudt å reklamere for legemidler, alkohol og tobakk og ingen reklamer skal rettes mot barn (selv om dette siste brytes jevnlig). Så la oss begynne med å utvide disse forbudene. Jeg foreslår forbud mot all helseskadelig reklame; usunn mat, snop, slanking, plastiske operasjoner, sminke o.s.v.

Neste steg kan omfatte alle produkter som skader miljøet; engangsplast, flyreiser, cruise, biler, langreiste varer og skumle kjemikalier. Det hadde vært interessant å se hvor stor påvirkning et slikt tiltak ville få på miljøet, selv uten forbud mot selve produktene. Det ville fortsatt være lov å selge produktene og opplyse om pris inne i butikken. Man kunne fortsatt bestilt ferien på nett, men man måtte inn på reiseselskapets nettside for å få informasjon om reiserute og pris.

Jeg tror mindre reklame også ville hatt en positiv virkning på kulturen vår. Mengden reklame i det offentlige rom gjør oss mindre observante. Det er plagsomt å være åpen for inntrykk når vi bombarderes av kjøpepress, så vi lukker oss inne mentalt. I stedet for å åpne oss for menneskene rundt oss og inspirasjon som kunne dukke opp, stenger vi sansene. Jeg tror det gjør samfunnet kaldere.

Reklamebransjen er definisjonen på meningsløse jobber. De som jobber der burde bli lykkelige over å bli frigjort fra meningsløsheten. De kan sikkert omskoleres til å kontrollere forbudet, eller gjøre noe skikkelig meningsfullt innen helse.

Matsvinn – statskapitalismens pris

Med NRKs avsløring av matbransjens systematiske kasting av mat, er det på tide å følge opp mitt innlegg om brød til folket. Der tok jeg til orde for at staten bør drive sine egne matbutikker for å spare utgifter til PR om sunn mat, forsyne fattige med sunn mat og drive arbeidsmarkedstiltak. Jeg synes det fortsatt er en god ide.

En statlig butikkjede kan også bidra til å redusere bransjens matsvinn ved å ta inn overskuddsmat fra produsentene. Produsentene kan få en fornuftig pris for varen, mens staten selv bestemmer utsalgspris (som kan være lavere).

Likevel er det ikke til å komme forbi at forbrukerne må bli mindre bortskjemte. I gjennomsnitt bruker nordmenn lite av inntekten på mat, og matvareprisene står ikke i forhold til produksjonskostnadene. Det mest fornuftige er å senke lønnsnivået i Norge, og dermed også det generelle kostnadsnivået på sikt. Hvordan det skal skje uten en revolusjon, klarer jeg ikke å se for meg. Alternativet er å skru opp prisen på mat til den dekker utgiftene ved å produsere den.

Noe av problemet ligger også i importen. Selvsagt er det billigere å produsere salat i Spania. Ingen andre enn Senterpartiet og Rødt tør å kjempe for størst mulig grad av selvforsyning. Statskapitalismen er fullstendig blind for katastrofepotensialet i å gjøre oss avhengige av utenlandske matleveranser.

Nylig ble det kjent at regjeringa ikke vil opprette et nasjonalt beredskapslager av korn. De tror at vi uansett klimakrise vil kunne betale oss ut av problemene. Og vi kan jo alltids spise fisk, poteter og sau. Sant nok. Men er det bærekraftig og solidarisk? Med klimaendringene reduseres jordbruksarealet i verden. Det kommer sannsynligvis til å bli vanskelig (ikke umulig) å produsere nok mat til alle. Skal vår løsning da være å by høyest, slik at vi får mat og ikke «de andre»?

Gjennom EØS-avtalen og andre kapitalistiske forpliktelser har norske politikere redusert sitt eget handlingsrom. Er det mulig å bli selvforsynt og stoppe matsvinn uten å si opp avtalene? Jeg vet ikke.

Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Forsvar på anbud?

Del 3 i min politiske serie

Norge bruker milliarder på forsvaret, mens andre statlige oppgaver legges ut på anbud eller avkreves lønnsomhet. Forsvaret slipper alltid unna, men mener selv at de får altfor lite penger.

Etter å ha vært på Cuba fikk jeg en ide til hvordan man kan løse dette. Der driftes nemlig turistindustrien av forsvaret. Jeg skal ikke påstå at alt er så mye bedre å Cuba, og de konkrete effektene av den militante turistindustrien kan ofte bli ufrivillig morsomme. Men selve grunnideen er slett ikke dum.

Norsk turistindustri omsetter for milliarder og er stadig økende. Hvis staten kjøpte opp hoteller og campingplasser til salgs og ansatte kompetente daglige ledere, kunne inntektene gå rett i lomma på krigsmaskineriet  – unnskyld – forsvaret. Etterhvert kunne man så kreve at forsvaret ved hjelp av turistinntekter gikk i null. Jeg kjenner ikke forsvaret særlig inngående, men man kunne sikkert bruke militærfolk til noe i hotellnæringa – om ikke annet så til å re opp senger. Jeg er sikker på at det finnes potensiale for uante synergieffekter, og litt kreativitet har aldri skadet noen.

På Cuba kreves det at alle turister som beveger seg ut i naturen har med en godkjent guide, som selvsagt er militær. Dette burde være ypperlig bruk av militært personell også i Norge. Man sikrer at de holder seg i form og lærer å kjenne den lokale naturen som sin egen bukselomme. Og ikke minst slipper man lettkledde turister som må reddes fra å fryse ihjel og utlendinger som absolutt skal ta selfies på kanten av stup.

Jeg antar at dette ikke er gjennomførbart grunnet intens motstand i de militæres rekker, selv om det ville være i deres egen interesse å ha en inntektskilde utenom statsbudsjettet. Den eneste «ulempen» jeg kommer på, er at militært personell risikerer å bli venner med en kineser.

Så nei, jeg vil ikke legge ut forsvaret heller på anbud. Jeg har mer tro på statlig styring enn markedskrefter ute av kontroll. Så lenge sykehus må være lønnsomme, burde jammen forsvaret være det også.

Muligheter på bygda

Del 2 i min politiske serie

Det var vanskelig å sette en overskrift, for jeg tror det følgende kan løse mange problemer på en gang. Landbruket legges ned, bygdene fraflyttes og kulturlandskap får gro igjen. Samtidig sliter vi med integrering av flyktninger og boligmangel i storbyene.

En delløsning er at staten eksproprierer en del fraflytta gårder og ansetter tidligere bønder, byggekyndige og integreringskonsulenter. Flyktninger og andre får så tilbud om å delta i oppbygging av sin egen (og andres) gård, innforstått med at målet er naturalhusholdning med lav levestandard.

Vi snakker ikke om å skape en ny underklasse, men om å ta den underklassen vi allerede har og gi dem nye muligheter. Prosjektet vil ikke passe for alle, men for noen vil det være en drøm som går i oppfyllelse. Spesielt vil det passe for flyktninger som er vant til naturalhusholdning hjemmefra, som er oppvokst på landsbygda og kan lære oss hvordan det bør fungere. Det finnes også massevis av nordmenn i byene som drømmer om et småbruk på landet, og en del av disse vil gå med på å senke levestandarden.

Samtidig som flyktningene lærer norsk, vil de integreres i bygdemiljø, oppleve å ha et konkret mål for framtida og at deres kunnskap er viktig for prosjektet. På samme måte vil nordmenn som deltar få nye impulser og lære mer om både egen og andres kulturhistorie. Under ledelse av en bygningskyndig setter man så opp/restaurerer det ene småbruket etter det andre, hvor familie etter familie flytter inn i eget hus. Alle gårder utstyres med solcellepanel eller vindmøller (etter ønske og værforhold.

Driften er ment å være mest mulig selvdreven, med en landbrukskonsulent som er tilgjengelig og kan svare på spørsmål om praktiske ting.  Staten eier jorda og bygningene, men tar ingen leie. Dersom tilgangen på gårder er stor, kan man vurdere en slags «leie til eie»-ordning. Etter en etableringsfase (f.eks. 2år?) er det meningen at gårdene skal gi det meste av det beboerne trenger av mat.

Ideelt sett vil en del av disse småbrukene bli naboer, slik at de allerede har et lite nettverk i bygda. Dette er også viktig for barn, ettersom det kan bli vanskelig å vokse opp på en slik gård litt i utakt med storsamfunnets kapitalistiske forbruksjag. Det holdes jevnlig kurs, åpne for alle i området, i emner som kan gjøre dem enda mer selvhjulpne, f.eks. såpekoking, konservering av matvarer, søm, strikking, veving, spinning, jakt, hogst og reparasjon av elektronikk. Det kan også legges til rette for tilleggsnæringer, som ettervern av rusmisbrukere, helseretreats o.l. Her må man bruke både prosjektdeltakernes og lokalbefolkningas kunnskaper.

Alle vil ha rett til norske trygdeytelser (barnetrygd, engangsstønad ved fødsel, minstepensjon o.l.) og få tilskudd for å vedlikeholde kulturlandskap (gradert etter vanskelighetsgrad og biologisk mangfold). Utover dette kan de søke om tilskudd til utbedringer av gården og kanskje sosialstønad (vanskelig å vurdere).

Taperne i dette opplegget er helt klart dem som mister sommerhuset på landet som oldeforeldrene flytta fra, men også de bør kunne se verdien av at kulturlandskapet vedlikeholdes. Forøvrig ser dette ut som et vinn-vinn-prosjekt.

Deltakere i prosjektet som velger å flytte og dermed avslutte sin deltakelse, har ingen spesielle rettigheter. Dersom de blir for gamle eller syke til å drive gården, får neste generasjon overta (fortrinnsrett) på samme vilkår, eller nye prosjektdeltakere. Gårdene kan ikke slås sammen, selges eller leies ut. Staten har et stort ansvar for prosjektdeltakerne ved naturkatastrofer og avlingssvikt (automatisk sosialhjelp og midlertidig bolig). Det er mulig man må lempe litt på en del byråkratiske bestemmelser for å få dette til, spesielt i byggefasen. Dagens regelverk er ikke tilpassa naturalhusholdninger, snarere tvert imot, så det er kanskje behov for et helt nytt kapittel.

Dette egner seg som et supplement til dagens integrerings- og boligpolitikk, ikke som en erstatning. Jeg tror et slikt opplegg vil virke veldig positivt på både integrering, landbruk, boligsituasjonen og en del sosiale problemer. Kanskje er dette mulig å starte opp på kommunalt nivå, selv med en mørkeblå regjering?

Brød til folket!

1. del i min politiske serie

Dagens situasjon: Stadig flere sliter med å ha råd til mat og andre nødvendigheter. Eierne av matvarekjedene tjener grovt på et helt grunnleggende menneskelig behov. Staten bruker til dels store summer på folkeopplysning om sunn mat og har liten direkte påvirkning på folks matvaner.

Den tradisjonelle kommunistiske løsninga ville være at staten overtok alt salg av mat. Jeg tror ikke det er gjennomførbart uten væpna revolusjon, og langt fra sikker på at resultatet ville bli bra.

Så hva kan vi gjøre?

Staten burde ta alle pengene som brukes på informasjon til folk om mat og bruke dem til å starte en statlig billigkjede. Her skal man ikke ha mange typer av samme vare, men det skal være billig, sunt og miljøvennlig. Utvalget skal bestå av max et par varer i samme kategori og prisnivået være like under FirstPrice. De skal aldri ha tilbud på annet enn varer som snart går ut på dato, og utgåtte varer legges tilgjengelig utenfor butikken etter stengetid.

I tillegg til å hjelpe fattige og folk med beslutningsvegring, kan disse butikkene bli ypperlige steder å drive arbeidsmarkedstiltak. Det er ikke meningen at disse butikkene skal gå i pluss, men spare staten for utgifter til konsulenter og PR, og dermed ikke bli noen stor utgiftspost. Vi vet at helsa er dårligere blant fattige og at vi spiser mer usunt enn resten av befolkninga. Dette skyldes nok i stor grad at folk er fattige fordi de ikke er friske, men sunn mat kan neppe skade, og i beste fall spare staten for helseutgifter på sikt.

Dette vil ikke bety slutten for de private kjedene, som fortsatt kan tilby større utvalg, mer usunn mat og dyrere mat. Folk flest i Norge har svært god råd og bruker liten andel av inntekten på mat. Mange er dessuten genuint interessert i mat og kan bruke hobby-budsjettet også. Kanskje vil det resultere i etablering av flere mindre gourmetbutikker på bekostning av de store kjedene, noe som mange vil ønske velkommen.

På mindre steder kan man se for seg at statens butikk drives litt som post i butikk for ikke å konkurrere med den ene nærbutikken. Evt. finnes disse butikkene bare på steder med mer enn to matbutikker og tilbyr utkjøring til mer grisgrendte strøk. Dersom forsøk viser at bruk av disse butikkene virker stigmatiserende, kan man organisere dem som nettbutikker. Utkjøring kan også samkjøres med en del sosiale tjenester som hjemmehjelp og barnevern. Norske forbrukere er generelt opptatt av billig mat, så jeg tror egentlig ikke at stigmaet vil bli så stort.

Jeg ser faktisk ingen ulemper med en sånn ordning og vil gjerne høre motargumenter!

Nei til alt?

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Hva fattigdom kan gjøre med deg

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Oppskrift på terrorister

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

Jeg var en gang… abortmotstander

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Trening – ikke for transpersoner

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta.

Min natur

Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.

Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.

Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).

Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.

Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.

Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.

Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.

Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).

For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).

Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.

Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:

Jeg var en gang… radikalfeminist

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.

---

Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Julepost

I år er det kanskje ikke julaftens tekst om Jesu fødsel som er den viktigste bibelteksten, men den som hører til 2. juledag.

Vismennene kom langveisfra for å hylle en konge de hadde lest om i stjernene. Det virka naturlig å troppe opp hos kong Herodes, men han hadde ikke fått noen sønn i det siste. Derimot ble han redd for å miste makta, og beordra at alle guttebarn under to år skulle drepes. Slik hadde det seg at Josef, Maria og den nyfødte Jesus flykta til Egypt og levde der helt til Josef fikk beskjed om at Herodes var død.

Når vi skal feire jul i år, er det i et land der en Herodes rår. Hun sender barn «tilbake» til et land de aldri har kjent, til en krig de en gang flykta fra. Dersom styresmaktene i Egypt rundt år null hadde hatt hennes innstilling, ville vi aldri feira jul eller hørt om Jesus. Det var han som sa at vi skal behandle andre slik vil selv vil bli behandla.

Julebudskapet handler om å vise vennlighet og omtanke for hverandre, ikke avvisninger, asylavslag, svineribbe og alkohol. Er det noen som ønsker å ta jula fra nordmenn er det Sylvi Listhaug.

Radikalisert av FrP og NRK

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Mer skremmende enn Trump

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.