Kunsten å gi opp

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Utfordringer

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.

Skriveplan for sommeren

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

  • Skrive dikt til neste års diktsamling
  • Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

  • Skrive krim
  • Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.

Spennende opplesning på onsdag!

Onsdag 11.mai, altså om to dager, er jeg en av ganske mange som leser opp på Litteraturhuset (Wergeland) kl. 19.00. «Lusking på loftet – fortellinger fra fjerde etasje» presenterer noe av det som skrives på Litteraturhusets skriveloft i fjerde etasje.

Dette blir veldig spennende! Jeg vet faktisk ennå ikke hva jeg skal lese opp, men har lovet at det blir fra ett av mine nye prosjekter – altså dikt som såvidt har festa seg på papiret. I morra skal jeg snakke med redaktøren min om de to veldig forskjellige bunkene med dikt jeg har sendt ham. Etter det avgjør jeg hvilket av prosjektene jeg skal lese fra, og nøyaktig hvilke tekster.

Heldigvis skal jeg lese først. Da får jeg også med meg resten av programmet uten å ha noier for min egen opplesning.

Inngang kr. 90,-

Om å skrive porno

Jeg tror ikke på skillet mellom porno og erotikk. Derimot mener jeg at det er stor forskjell på god og dårlig porno. I dag fikk jeg spørsmål på Facebook om erotiske noveller. Her følger svaret mitt, i omarbeida form. Les videre

Kreativ problemløsing

Forbehold: Dette funker for meg. Det betyr ikke at det funker for andre.

I det siste har det danna seg et mønster som ser sånn ut:

Negativ opplevelse -> sinne -> nytt skriveprosjekt -> ferdig på rekordtid

Altså et veldig positivt mønster. Dette kan man like, dette er til å leve med. Jeg tror muligens at jeg var litt for rask til å påstå at jeg aldri blir noen veldig produktiv forfatter. Jeg vil gå så langt som å si at den siste tids utvikling er direkte lovende.

Les videre

«Når nakken er bøyd er navlen veldig nær»

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

Les videre

Barnebøker om foreldre

Det finnes noen barnebøker om å være et annerledes barn. Ikke mange nok, men de finnes. Men hvor er de annerledes foreldrene?

Jeg tror alle barn opplever at foreldrene truer deres mål om å være «som alle andre» på ett eller annet tidspunkt. Foreldre er voksne mennesker som (forhåpentligvis) har funnet seg selv og oppfører seg som individer.

Selv billedbøker for svært små barn presenterer foreldre som ganske uviktige bipersoner. Samtidig vet vi at foreldre er de viktigste personene i småbarns liv. Jeg kan ikke se at dette henger på greip.

Samtidig er det en uskreven regel at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner og at det er barna som skal drive historien framover. Da blir det komplisert å skrive gode bøker om det å ha annerledes foreldre, enten de sitter i rullestol, er lesbiske eller bare sære kunstnere.

Jeg har nå tilbrakt fem herlige dager i foreldreskapet og snubler nå ut av det med minst to ideer til barnebøker og en god del inspirasjon.

Gjennomgang av manus

Jeg skal nå begynne på den ganske kjedelige oppgaven det er å gå igjennom manuset til ungdomsromanen min. Målet er et manus som er klart til innsending om ei uke. Jeg har en anelse om hva som er manusets svake punkter, ut fra egen magefølelse og testlesernes tilbakemelding. Denne anelsen har jeg omgjort til ei sjekkliste: Les videre

Hva skal jeg gjøre nå da?

I går kveld fullførte jeg førsteutkastet til ungdomsroman og sendte det ut til test-leserne mine. Nå skal jeg ikke røre manuset før jeg får tilbakemelding. Det skal få liegge og godgjøre seg, sånn at når jeg tar det fram igjen hopper alle feila opp fra papiret og jeg skjønner hva jeg må gjøre.

Men hva skal jeg gjøre nå da? Jo, jeg skal skrive noen dikt, kanskje lese litt og prøve å få orden på alt det som har blitt satt på vent mens jeg skreiv. Det er ikke lett å glemme manuset som ligger der og som jeg veit er fullt av mangler og forbedringspotensiale.

Om å skrive for hånd eller på data

Jeg blei voksen før internett kom i daglig bruk for de fleste (fylte 20 år i 1997). Som seksåring lånte jeg pappas elektriske skrivemaskin, her iført pysjamas som mamma hadde sydd:

Les videre

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Les videre

Katter og skriving

Jeg kom over denne bloggposten om katter og skriving. I likhet med bloggpostens forfatter har jeg to katter, og jeg tror ikke de hjelper meg særlig mye i skrivinga. Jeg vet også om noen andre norske forfattere som har katt:

Les videre

Jeg forandrer verden

Ikke mye, men litt. Ikke alene, men jeg bidrar med det jeg kan. Lese og skrive er det jeg kan best. Og prate.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis det ikke hadde vært for de mulighetene bokutgivelsen har gitt meg. Etter at GID-klinikken sa nei til å gi meg ei framtid, har jeg levd på litteraturen og engasjementet. Hvis ikke Framandkar hadde blitt gitt ut når den ble, er det ikke usannsynlig at jeg hadde lagt meg i et mørkt hull og gravd meg ned.

I stedet får jeg stadig høre at ærligheten og åpenheten min åpner noens øyne. En del syns det jeg gjør gjennom foredrag og skriving er viktig. Det varmer. Noen kjenner seg igjen. Noen syns jeg  er en knakandes hyggelig kar. Det er godt å få høre sånt. Som små stearinlys i et kaldt, mørkt hull. Blir det mange nok, blir det både varmt og lyst.

Da gjør det ingenting at en del syns jeg er en slitsom kverulant, at jeg tar for mye plass eller er for glad i oppmerksomhet. Spesielt siden jeg mener det jeg holder på med er viktig. Jeg tror at man må være synlig for å få til forandring. Mange trenger et ansikt på begrepene for å forstå at politikk og rettigheter handler om mennesker. Det har jeg meldt meg frivillig til. Fordi jeg tror det er noe jeg kan. Jeg tror heller ikke på at man blir en bedre forfatter uten oppmerksomhet. Prosjektet mitt går ut på å redde meg selv og en liten del av verden ved hjelp av bl.a. litteratur. Jeg er en idealist, og det er det som holder liv i meg.

Kristine Tofte (Avil) skriver om en 6-åring som skaper forvirring.

Ida Jackson (Virrvarr) skriver om identitet og kjønnsuttrykk.

Er jeg forfatter nå? Og hvem kan kalle seg kunstner?

Jeg begynner å føle meg mer komfortabel med betegnelsen forfatter. Det har gått gradvis etter bokutgivelsen i vår. Stort sett er det andre som har titulert meg som forfatter, og nå i det siste har jeg begynt å bruke det om meg selv.

Ideelt sett mener jeg forfatter er en tilstand. En som skriver og ikke kan la være. Men det er en ganske romantisk forestilling man gjerne ikke snakker så høyt om.

Så er forfatter et yrke, men der er jeg mer tilbøyelig til å ville bruke skribent. Både for å avmystifisere det og for å likestille ulike former for skrivevirksomhet.

Jeg pleier å skille mellom kunst-litteratur og brukslitteratur, selvsagt med flytende overganger. Jeg foretrekker selv bøker som befinner seg i skjæringspunktet mellom de to, og anser diktsamlinga mi for å være i den gruppa. Det kan selvsagt komme av at jeg har skrevet en del porno, som for meg er like viktig og givende som annen skriving.

Ofte inkluderes ikke litteratur i begrepet kunst, og forfattere får liksom ikke lov til å være kunstnere. Det siste året har jeg bladd gjennom massevis av stipendutlysninger og legatbeskrivelser, og det begynner å irritere meg at litteraturen glemmes.

Opprinnelig skrevet som kommentar til Virrvarr

Dagbladet Magasinet på nett 07.05.08

Det kan åpenbart gå bra selv om man ikke ber om sitatsjekk. Intervjuet med magasinet på nett var veldig hyggelig og har resultert i en grundig sak med video av meg som leser dikt. I tillegg har bloggen satt ny leser-rekord, med over 700 besøkende samme dag som saken ble publisert. Det syns jeg er litt gøy. For selv om jeg er relativt komfortabel med å bli intervjua er det alltid rart å lese hvordan andre framstiller meg. Jeg vil mye heller framstille meg selv i skrift, og det er nok en av grunnene til at jeg skriver.

Les saken

Utgivelsen nærmer seg!

I dag fikk jeg beskjed fra Tiden (forlaget) om at boka har kommet fra trykkeriet. En del eksemplarer er på vei til meg i posten. Jeg gleder meg voldsomt til å se, ta på den, bla i den, selv om jeg vet hvordan den ser ut både inni og utenpå. Det er fortsatt for godt til å være sant og ganske uvirkelig at jeg får gi ut bok, på ordentlig, endelig!

Tiden har også oppretta ei forfatterside på meg. Og Framandkar ligger ute på forsida med lanseringsdato 7. april. Det nærmer seg nå.

Det er også klart at det blir «før-premiere» for Framandkar lørdag 5. april kl. 20.00 på café Circa her i Tromsø. Det er ikke 100% sikkert, men veldig sannsynlig i alle fall. Jeg kommer selvsagt til å skrive en egen post om det når det er helt i boks.

Neste uke kommer Blikk ut med nytt nummer, som blant anna inneholder et intervju med meg. Det skal bli gøy å se det på trykk. Så jeg oppfordrer alle til å kjøpe april-nummeret av Blikk!

Lewis

Detektimen altså. Kveldens episode var råbra, bortsett fra slutten. Ikke så ofte det er transkjønna med, men selvsagt må hun være morderen. Hun var imidlertid veldig troverdig. Noe av det første jeg tenkte da karakteren ble introdusert var at hun minna meg om ei jeg kjenner, ei fantastisk dame.

Historien hadde dessuten flere gjenkjennelige elementer og troverdig miljøskildring. Hvorfor er det så mange som forveksler kirka med Gud? Slutten var derimot ikke troverdig; først med altfor «snill» brann mens de var inne i huset, og så med sinnsyke eksplosjoner etter at de hadde kommet seg ut. Det var en elendig slutt på en god episode, for ikke å snakke om hintet om at Hathaway likevel er hetero. Fysjom!

I alle fall fikk jeg noen ideer til krim-prosjektet mitt. Likevel er det veldig langt fram til slutten. Kanskje romansjangeren virkelig ikke er noe for meg? Den som lever får se…