Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Prisvinneren ser tilbake

Jeg sitter på Mo i Rana (språknerden i meg vant over den delen av meg som ser ting veldig bokstavelig for seg). Jeg tror ikke jeg har vært her før. I så fall var det da jeg flytta nordover for 12 år siden; med min far, på vei til Heimly Folkehøgskole (som har blitt asylmottak). Nå er det ikke lenge igjen til jeg flytter den andre veien og bosetter meg i byen der jeg ble født mens mine foreldre studerte. Oslo.

I går ankom jeg Mo med et tog som var en halv time forsinka. Nervøs. Svett på hendene. Det ville være særdeles pinlig å komme for seint. Den første litterære prisen jeg er tildelt – nesten spolert av NSB. Men jeg rakk det. Jeg styrta inn, satte meg. Hørte på den fine begrunnelsen for hvorfor akkurat jeg fikk prisen og reiste meg. Etterpå var det bare å takke for prisen og for alle gratulasjonene fra kjente og ukjente.

Her er begrunnelsen for utdelinga av Blix-prisen 2008:

Kommer – Dag & Tid og Se & Hor

Jeg har også vært på intervju med Se & Hor og Dag & Tid. Begge kommer ut på fredag. Det blir spennende å se hva de har kokt i hop, spesielt førstnevnte. Dag&Tid gjorde et veldig ordentlig inntrykk og jeg fikk si noe om ting jeg ikke har fått prata med andre medier om. Det er bra, nå når jeg begynner å bli litt lei av å svare på det samme om og om igjen. Se&Hor sendte en veldig sympatisk journalist, men jeg må innrømme at jeg er en smule skeptisk til publikasjonens vinklinger, så jeg er spent.

Oppdatering 11.04.08: Se og Hor har ikke saken i dagens utgave. Kanskje jeg håper på at de ikke trykker det likevel? Tida vil vise.

Blikk

Oppdaga at jeg ikke har skrevet skikkelig om at Blikk har intervju med emg i denne utgaven. Og det kan jeg jo ikke være bekjent av. Er ikke så begeistra for bildet de valgte, men ellers er saken veldig fin.

Her er litt av saken på nett. Kjøp Blikk for å lese hele saken

Nordlys 05.04.08

Syns saken i avisa Nordlys ble veldig bra. Og denne gangen var jeg litt mer forberedt på forsida. Det eneste er at jeg ikke liker bildet de valgte til forsida, men det er nå så. Bildet inni var ok.

Her er saken på nett

Kameler på mediasirkus

Det aner meg at jeg har sagt at jeg aldri ville stille opp på noe direktesendt TV-program før kl. 12.00… I så fall blir jeg nå nødt til å ete i meg de orda. Og jeg har vel også uttalt meg mindre positivt om Se&Hør. Det ser ut til at jeg må ete i meg det også, selv om det ikke er helt sikkert ennå. Venner av meg har vært bekymra for at nevnte medium skulle klare å lage sosialpornografi av meg, men det tror jeg blir veldig vanskelig, i alle fall når jeg ikke vil og krever sitat-sjekk.

Så langt har bokutgivelsen fått meg til å svelge flere kameler enn det å bli forelder gjorde. Det illustrerer vel at bøker ligner barn. Man slipper dem ut i verden og har liten kontroll over hva som skjer med dem. Og alle forutinntatte holdninger om forfatterskap/foreldreskap må revurderes.

Det er verdt å merke seg at de fleste medier som har kontakta meg så langt ikke pleier å intervjue dikt-debutanter, knapt nok forfattere generelt. Jeg er klar over at jeg til en viss grad har lagt opp til det og godtar det. Og det er kult å være den første/årets eneste o.s.v. Jeg håper bare at dikta også vil bli lest som litteratur og at de tåler det. Foreløpig har ingen fått boka, så det er vel ikke så rart at henvendelsene så langt er veldig person-fokuserte.

Første dikt-debutant

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

• Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
• Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
• Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Therans transseksuelle mænd

heter en artikkel i siste Le Monde Diplomatique. De som er kjent med publikasjonen vil vite at nivået generelt sett er høyt. Det var derfor med stor forventning jeg begynte å lese.

Det som møtte meg var dessverre noe helt annet enn det overskriften skulle tilsi. Med unntak av litt sammenblanding mellom transkjønna («transseksuelle») og transvestitter («drags») i innledninga, var det en innsiktsfull artikkel som ga svar på en del spørsmål om transkjønna kvinners situasjon i Iran. Det stod ikke ett ord om transkjønna menn.
Og artikkelen fikk meg til å lure på hvordan homofile transkjønna blir sett på i Iran. Vi finnes jo heller ikke, selv ikke her i vesten i særlig grad. Nylig hørte jeg at utredninga i Frankrike krever at man er heterofil og ikke har barn. Mange transkjønna får ingen hjelp og lever på gata.

Hadde det vært VG ville jeg nok bare sukka oppgitt, men av LMD forventer man som nevnt et høyt nivå. Derfor var skuffelsen desto større. Det er ikke uvanlig at media blander sammen transkjønna og transvestitter. Og trankjønna menn er usynlige, på godt og ondt. Det er jeg så inni hampen lei av! Hei! Vi fins vi også!