Innlegg tagget ‘Facebook’

Er det forskjell på rett og galt? Skal man unngå å påpeke det av frykt for å støte noen eller virke mindre intellektuell? Skal kunsten for enhver pris unngå å ta stilling?

Jeg får av og til det inntrykket, som når jeg leser Bjørn Hatteruds «Det sammensatte mennesket» og den lengre teksten hos norskebilledkunstnere.no Siden den teksten blei dråpen som fikk dette begeret til å renne over, er det fare for at den stilles til ansvar for det jeg oppfatter som en mer generell konsensus blant intellektuelle. Beklager på forhånd. Det faktum at mennesket er sammensatt skal jeg ikke bestride.

Kunsten

Jeg er uendelig lei mantraet om at kunsten skal være ambivalent. Det har blitt en ubrytelig regel som håndheves hardt av forlag og andre maktinstanser. Den bidro til at jeg mista trua på litteraturen og slutta å skrive. Hvorfor skal man uttrykke seg hvis det ikke er lov til å si sannheten? Hva er poenget med å åpne kjeften, hvis det som får komme ut ikke har noen relevans?

Jeg har fått høre at det er mulig å skrive ambivalent litteratur uten å undertrykke sitt moralske kompass. Isåfall er jeg ikke en flink nok forfatter. Jeg ser jo at andre forfattere med sine kompass i orden både skriver og får utgitt det. Mange ser imidlertid ut til å skille skarpt mellom meningene og kunsten, en slags selvsensur.

Blant høyreradikale kunstnere blir uttrykket et annet. Alt kan uttrykkes, bare man tilføyer en dose ironi eller ambivalens. Enten det er hakekors, muhammed-karikaturer eller å hylle folkemord. Alt kan forsvares med at det bare er kunst. Kritikerne mangler humor og dannelse.

Jeg kjøper ikke premisset om at kunsten skal eksistere i sitt eget lille rom, utenfor samfunnet. Kunsten blir da noe for spesielt interesserte og lett å nedprioritere. Tvert i mot mener jeg at kunsten er en viktig del av samfunnet, at den gir rom for et større mangfold i samfunnsdebatten. I kunsten kommer enkeltmennesker til orde, og det kreves ikke rasjonell argumentasjon.

Høyreekstrem kunst skal tas på alvor, farlig som den er, og venstreradikale kunstnere må redusere selvsensuren. Et kunstverk må kunne kritiseres som del av samfunnet, for den påvirkningen det kan ha og den konteksten det er en del av. Alt annet reduserer kunsten til en hobby.

Ja, mye av den gode kunsten er ambivalent og har (selv)ironi. Men det finnes også kunst som ikke har disse kvalitetene og likevel (eller nettopp derfor?) får en viktig betydning for samfunnet. Vi trenger ikke å velge, vi bør kunne få begge deler.

Politikken

Politikk handler om rett og galt på samfunnsnivå. Noen mener at det er rett å tjene penger på medisinsk beredskap, andre at det er feil. Noen vil forkaste menneskerettighetene, andre mener at de er det beste som noen gang har blitt vedtatt. Selvsagt finnes det en del nyanser imellom. Men hvis du mener at du vet hva som er rett, hvordan kan du la være å si det høyt? Gjerne på facebook, i alle fall ved å stemme og helst ved å delta med leserinnlegg.

Her er det mulig jeg ble påvirka i barndommen av misjonsbefaling og fortellinger om profeter. Hvis man har funnet sannheten, har man plikt til å spre den. Selvsagt ikke tvinge den på noen, bare opplyse og argumentere.

Det finnes ting jeg er helt sikker på at er galt, som kapitalisme og slaveri. Jeg synes det er mye verre at regjeringa er delaktig i konsentrasjonsleire i Hellas, enn at en politiker jukser med reiseregninger (selv om det også er galt). Andre ting er mindre svarthvitt, som hvor det nye sykehuset bør ligge og om kommuner bør slås sammen.

Fordømmelsen av svarthvit tenkning er farlig fordi den benekter at det finnes noe som er rett og noe som er galt. Den framholder alle synspunkter som likeverdige, slik Trump erklærte at det finnes fine folk både i Ku Klux Klan og blant motstanderne. Dette er det ekstreme høyres strategi for å gjøre oss mottakelige for deres ideologi. Motsvaret til dette må bli at vi insisterer på eksistensen av rett og galt, insisterer på menneskerettighetene og slutter med en selvsensur som bare gavner høyresida. Det er farlig når høyresida blir stadig mer ekstrem, mens resten holder hverandre for munnen.

Praktisk, demokratisk politikk handler om forhandlinger. Det er derfor jeg aldri kan bli politiker – jeg ville aldri klare å selge en sak i bytte mot en annen. Jeg beundrer derfor politikere på samme måte som jeg beundrer andre som kan noe jeg ikke kan, som håndverkere og sykepleiere. Vi mennesker har heldigvis ulike egenskaper og fortrinn, ikke alle kan mestre alt.

Jeg er en facebook-synser

Det er der jeg har livet mitt, vennene mine og politiske meningsfeller. Det er dessverre blitt for vanskelig å argumentere med reinspikka motstandere og jeg har gitt litt opp. Ofte koker uenigheten ned til helt ulike virkelighetsoppfatninger, barrièrer som er vanskelige å overskride med ord på skjerm. Andre ganger overøses man av krav til dokumentasjon (ikke å bli bedt om kilde til en enkelt påstand, men en åpenbar hersketeknikk der hvert ord skal belegges med kilder).

Jeg foretrekker å diskutere med folk jeg er nesten enig med, eller finne ut hvorfor jeg er enig med noen som har et helt annet utgangspunkt. Disse diskusjonene kan gi bedre selvinnsikt og forståelse for andre, og jeg setter stor pris på dem. Noen ganger innser man også at man har tatt feil, og jeg synes vi skal bli flinkere til å si det høyt. Jeg forsøker å bli flinkere til det, som i «Jeg var en gang…abortmotstander».

Redselen for å skremme folk fra å si det de mener er til stede. Det hender nok at jeg burde uttrykke meg mindre bombastisk, men savner konkret tilbakemelding. Si i fra der du synes jeg overdriver! Jeg har mye tid (mer enn de fleste) til å fundere, lese nyheter og debatter. Derfor mener jeg vel også mer. Jeg føler at mitt overskudd av tid forplikter til å hjelpe andre til å orientere seg. Vi trenger alle å føle at vi har en funksjon i samfunnet, og min er ganske redusert ellers. Jeg tror at høyreekstreme må få motstand, blant annet gjennom en motvekt på den andre yttersida. Folk flest trenger å se at det finnes alternativer, mangfold av meninger og noen som kan analysere den ideologiske bakgrunnen. Vi trenger ikke å bli helt enige, men jeg drømmer om et samfunn der man er enige om helt grunnleggende ting og det derfor er lettere å snakke sammen.

(Dette ble ikke noe svar til Bjørns tekst. I verste fall et eksempel på å ta ting i verste mening, i beste fall et nyttig sidespor. Det var bare et par stikkord der (bl.a. ambivalens og hellig moralsk overbevisning) som utløste noen assosiasjoner.)

Tida vi lever i er ubehagelig. Vi må tåle å være uenige, uten å tolerere ekstremisme.

Åpenhet og komplikasjoner

Publisert: onsdag 19 september, 2012 av Tarald i frigjøring, Politikk, Trans
Stikkord:, , , , ,

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv «enklere» på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

Forbehold: Dette funker for meg. Det betyr ikke at det funker for andre.

I det siste har det danna seg et mønster som ser sånn ut:

Negativ opplevelse -> sinne -> nytt skriveprosjekt -> ferdig på rekordtid

Altså et veldig positivt mønster. Dette kan man like, dette er til å leve med. Jeg tror muligens at jeg var litt for rask til å påstå at jeg aldri blir noen veldig produktiv forfatter. Jeg vil gå så langt som å si at den siste tids utvikling er direkte lovende.

(mer…)

Jeg leste dette kåseriet om twitter og det fikk meg til å tenke litt. I begynnelsen var twitter del av en strategi, mens jeg nå bruker det mer somsosial arena. (mer…)

Det nye året har starta bra for meg. Jeg er godt i gang med å skrive ungdomsroman; over halvveis i førsteutkastet. Jeg blogger bortimot hver dag. Jeg ser nesten ikke på TV, bare krim. Jeg følger med på Twitter og Facebook. Jeg har begynt i kor. Jeg har begynt å svømme. Det er på tide å oppsummere de rutinene som virker og finne ut når jeg egentlig skal ha tid til å skrive. (mer…)

Når jeg skal oppsummere året som snart er over, vekker det ubehag. Året har vært et eneste stort, svart hull med meg i midten. Det var året da planer og selvfølelse gikk i dass.

Hvis det bare hadde vært det, ville jeg fargelagt dette innlegget svart og latt det være med det. Men midt i alt det svarte er det spesielt fire ting jeg vil nevne som gjør at jeg om noen år kan se tilbake på 2010 som et godt år:

  • Frikar kom ut. Og selv om jeg ikke klarte å glede meg over det da, er det mange som forteller meg at de har hatt glede av den, slik at jeg nå i alle fall kan glede meg over at den fins for alle de som trenger den.
  • Vennene mine blei satt på prøve, men lot seg ikke skremme vekk. Det er til og med mulig at jeg har fått flere. 2010 har lært meg å sette mer pris på vennene jeg har, og min evne til å få nye venner.
  • Puppene forsvant! Mye takka være venner som støtta meg.
  • Jeg aksepterte at jeg aldri kan jobbe i en fast 100% stilling, at periodisk depresjon er noe jeg må lære meg å leve med. Og det var en lettelse. Nå veit jeg hvor jeg skal og kan bruke kreftene mine på å komme meg dit, i stedet for på å lure meg selv og andre.

Noen utvalgte statusoppdateringer fra Facebook:

Ikke glem å like Frikar og Framandkar på Facebook.