Arkiv for kategorien ‘Trans’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

SDC10871

Jeg har grudd meg og tenkt på å skrive dette innlegget i hele år. Forholdet varte noen få måneder og fikk en forferdelig slutt. Jeg skrev ikke mye om det da det stod på, for han likte ikke å bli omtalt her. Sett i ettertid har jeg en mistanke om hvorfor.

Det var jeg som sjekka ham opp. Jeg hadde nettopp flytta til Oslo og miljøforandringa ga meg ny energi og optimisme. Før jeg kom ut, var jeg redd for at jeg aldri skulle ha sex igjen. Hvem ville vel ha sex med en transmann? Heldigvis viste den frykten seg fort å være ganske grunnløs. Det finnes selvsagt mange som ikke vil ha sex med transmenn, men stadig flere oppdager at det går helt fint. Men en kjæreste? Haha.

Jeg klarte altså å sjekke ham opp og ta ham med meg hjem. Vi møttes flere ganger og ble etter hvert sammen. Jeg presenterte ham til og med for dattera mi. Å se dem leke og ha det moro sammen gjorde meg lykkelig på en ny måte som jeg ikke kan beskrive. Det er opplest og vedtatt at nye kjærester ikke bør introduseres for unger før det har gått et halvt år. Likevel angrer jeg ikke. Dattera mi tok bruddet fint og har helt glemt denne fyren, og jeg har i alle fall ett godt minne.

Jeg syntes han var åpen, vakker og sjarmerende. Så feil kunne jeg ta. Han sa han likte folk som sa ting rett ut. Han oppfordra meg til å vise mer følelser. Jeg trodde han mente det når han sa han var glad i meg, at han brydde seg om meg.

På vei hjem fra ei helg på Island, sa han at det var slutt. Han ville aldri ha dette forholdet og elska meg aldri. Han hadde følt seg pressa inn i det av meg og sa jeg var klengete og krevende. Jeg tok det ikke pent. Jeg trygla og ba, jeg la meg langflat og ville gjort hva som helst for å beholde ham. Men han ville heller være singel enn sammen med meg.

Han var min andre skikkelige kjæreste, mitt første homoforhold, og det var første gang jeg ble dumpa. Jeg hadde lagt sjela mi i forholdet, senka alle forsvarsverk og stolt på alt han sa. Jeg følte meg verdiløs, motbydelig og forkasta. Det neste året ble mitt absolutte bunnpunkt. Etter hvert følte jeg meg mer svikta, sint og full av sorg. Nye forsvarsverk ble reist, sterkere denne gang.

Nå kan jeg se at vi neppe var helt kompatible i utgangspunktet og at forholdet ville tatt slutt uansett. Allerede da syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til hans hjelpeløse kreative forsøk uten å såre ham. Kanskje tenkte han å bruke meg til å komme innafor et forlag? Jeg husker hans umusikalske latter. Han ville nok være mer åpen enn han var, en transmann ble for vanskelig for homoidentiteten hans.

Det har gått ti år. Jeg har ikke forsøkt å få meg ny kjæreste. Det har mangla både muligheter og tiltak. På de ti åra har jeg samla meg flere egenskaper som ville gjort det vanskelig; en kronisk sykdom med funksjonshemming, høyere alder, et mer perifert bosted og flere sære vaner og hobbyer. Heldigvis får jeg så mye antidepressiva at jeg ikke savner noen kjæreste eller intimitet. Jeg har ikke en psykisk helse med rom for flere slike slag. Så ikke si at jeg sikkert kommer til å få meg kjæreste, at jeg ikke skal gi opp. For meg har det sunneste vært å la den båten gå.

Jeg trives bra som singel. Det gir meg mulighet til å utfolde alle mine særheter. Jeg slipper i stor grad å ta hensyn til andre når jeg er hjemme og setter stor pris på det. Å finne seg kjæreste krever enormt med tid, krefter og mot for en som meg. Jeg har bare tid, og den vil jeg bruke på andre ting. Dette innlegget er den siste del av helingsprosessen.

Å sove for fort

Publisert: tirsdag 30 oktober, 2018 av Tarald i angst, helse, Psykiatri
Stikkord:, , , , , ,

Våkner av at jeg ikke får puste, gjennomsvett etter 6 timers søvn. Øynene gjengrodd av for tørr luft (39%rh allerede, kvir meg til det blir 20 minus ute). Trekke pusten dypt. Igjen og igjen. Ikke tenke på drømmen – man glemmer lettere da. Stå opp, skifte klær, vente på at senga skal tørke. Tenke på alt mulig annet og helst ingenting.

Vente på at det hele skal gjenta seg, gjerne flere ganger i døgnet. For jeg trenger jo søvn, selv om den bare kan friste med mareritt og stress. Det er sjelden gjentakende drømmer og lite å hente på å analysere dem. De handler om hverdagslige situasjoner som de fleste opplever i våken tilstand, ispedd litt ekstra stress, skuffelser, ondsinnede mennesker, dumme mennesker, folk, folkemengder, svik. Alt det jeg skyr som pesten i våken tilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde drømmer som ikke var mareritt.

Jeg møtte en gang en chilener som fortalte at han som nyankommen flyktning trodde at å «sove for fort» var et norsk uttrykk for å forsove seg. Jeg synes uttrykket er meget treffende for min opplevelse, og sikkert mange flyktningers også. Jeg sover for fort og våkner utslitt.

Så bruker jeg dagen på å restituere meg, før jeg tvinges til å sovne i forventningen om marerittene. Det er ikke rart jeg har innsovningsproblemer. Tabletter hjelper lite mot lakenskrekk. Det er ulogisk å frivillig utsette seg for alt hjernen kan koke sammen av skrekk og stress. Og likevel må jeg det. Mennesket trenger søvn. Det er blitt rutine ligge pal i mange timer, gjerne like mange som selve søvnen tar, og bare vente på å miste kontrollen, overlate den til skrekk og avmakt.

Heldigvis går det i perioder. Det kan gå hele uker uten at jeg våkner på denne måten. Jeg har ikke funnet noe mønster i det, det virker tilfeldig. I likhet med angsten, er marerittene noe som har dukket opp etter utredningen på Riksen. Det ville vært lettere å holde ut, hvis marerittene og tap av livskvalitet kunne brukes til å stille dem til ansvar. Dessverre virker det ikke som om det er en mulighet.

Dette er selvsagt ikke en offisiell diagnose. Navnet beskriver galgenhumoristisk enkelte legers tendens til å skylde alle dine plager på det faktum at du er trans og får hormonbehandling. Og løsningen blir dermed å ta fra deg hormonene.

Hormonbehandling kan ha uønskede bivirkninger, for all del. Problemet er a) at slike leger fort overser andre og kanskje mer alvorlige årsaker og b) at de ikke tar med i betraktning hvilken belastning det er for mange transpersoner å slutte med hormoner, om enn midlertidig. Jeg var jo utsatt for et slikt eksperiment i 2016.

Nå har jeg pådratt meg en nevrolog som ymter frampå om å gjenta katastrofen, ettersom han mener at hormonbehandling kan forårsake polynevropati. Etter å ha lett med lys og lykte etter noe som ligner forskningsmessig belegg for dette, og vel vitende om at han har null erfaring med transpasienter, er jeg nå helt sikker på at dette er tøv og fordommer fra ende til annen. Dette er, i enda større grad enn sist, et tilfelle av «transgender broken arm syndrome». Denne gangen skal jeg være føre var og nekter å se fyren igjen. Dessverre er det nok lettere å bytte fastlege enn spesialist.

Artikkelen som først navngav «syndromet». En australsk lege gir mange eksempler i denne saken.

Det finnes selvsagt andre grupper som utsettes for noe lignende. Det er f.eks. helt utrolig hva som visstnok kan kureres med røykeslutt eller slanking, samtidig som man ser helt bort fra det stress og tap av livskvalitet det kan forårsake. Et ekstremt eksempel kom fram i NRK-dokumentaren «Fedmekirurgiens bakside»: Man fulgte hovedpersonen mens hun gleda seg, endra livsstil og la seg på operasjonsbordet for en fedmeoperasjon – og så viste det seg at hun hadde kreft. At hun var sliten og mangla energi ble bare tolka som resultat av fedme, mens det hos tynnere mennesker kunne ha ført til mer grundig utredning. På den annen side er det ikke sikkert man hadde funnet kreften hvis hun ikke skulle operere bort magen.

En annen gruppe som ofte sliter med noe lignende, er psykisk syke. De får ofte høre at alle deres plager «bare er psykisk». Så tar det noen år og legebytter, og så viser det seg at f.eks. smertene hadde en klar fysisk årsak likevel. Det er veldig frustrerende mens det pågår, og kan være direkte livsfarlig.

Jeg sliter med å komme på lignende for grupper jeg ikke tilhører, men det finnes sikkert. Jeg har støtt på alle de nevnte variantene. Det som nå har vist seg å være polynevropati har f.eks. blitt avskrevet som «bare psykisk». Om det ikke er fordommer som ligger bak, må det være latskap. Hva kan ellers få leger til å tro at pasienter er endimensjonale vesen med bare en type lidelse hver, eller at det eneste som hjelper er noe pasienten kan fikse selv? Kan det være noe de lærer på legestudiet? Hva skal vi med leger hvis vi uansett kan fikse alt selv?

Av og til blir jeg så inderlig lei livet som pasient, ikke bare på grunn av plagsomme symptomer og behandlinger. Leger kan være både forbannelser og velsignelser, gjerne i en og samme kropp – det er igrunn rart de ikke blir psykotiske eller bipolare alle sammen. Stort sett vil de heldigvis vel, og mange ganger kan man få dem til å revurdere synspunkter, feilslutninger og diagnoser. Derfor håper jeg at mange leger vil lese dette og tenke seg om en ekstra gang når de støter på «transgender broken arm syndrome» (eller beslekta problemer) neste gang.

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Farvel Oslo

Publisert: torsdag 31 august, 2017 av Tarald i Annonseringer, Min fortelling
Stikkord:, , , ,

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.