Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s