Posts Tagged ‘sykdom’

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Advertisements

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

  • Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
  • For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
  • En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
  • Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
  • All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Jeg skal begynne med begynnelsen. I 1822 gifter 22år gamle Guri Johannesdatter Hodnekvam seg med 19-åringen Hans Olsen fra Sørkvingo og flytter dit. Det er ikke så lett å sortere hva som gjelder dem og de ørten andre ved samme navn i samme område, men etter møysommelig eliminering og dobbeltsjekking er jeg nå rimelig sikker på at det var dette tjenesteparet som ble foreldre til Britha Hansdatter i juni 1828 (deres tredje barn). Dessverre for henne har faren da allerede vært død i fire måneder. Det står utrykkelig i kirkeboka at han ikke døde av smittsom sykdom, så vi får vel tro presten på hans ord. Noen videre utdyping av dødsårsaken for 25-åringen finnes ikke. Jeg stusser litt over at datterens dåpsinnførsel ikke sier noe om at faren er død, men tror likevel at det må stemme.

Guri gifter seg igjen året etter med en mann som også heter Hans Olsen, men fra Myking. Sikkert praktisk for henne, men mindre praktisk for bygdebokskribenter og slektsforskere. I det hele tatt tilfører bygdebøkene for Lindås og Masfjorden mer forvirring enn oppklaring rundt Guri. Ett sted står det at den nye mannen het Ole Monsen, men det finner jeg ingen andre steder og slett ikke i noen originalkilder, så gudene må vite hvor de fikk det fra. De blir boende på Sørkvingo/Einerstrand i noen år før de flytter til Hodne og så tilbake til Einerstrand.

Jeg sleit lenge med å finne begravelsen hennes, spesielt siden den ene bygdeboka påstår at hun døde i 1874. Det klarte jeg ikke å finne igjen i kirkeboka, så jeg stryker den opplysningen. Det første treffet som antyda at hun var spedalsk, avskrev jeg fordi alderen var feiltranskribert. Og fordi det virka litt søkt. Leprahistoria virka så fjern, jeg var ikke klar over hvor mange som ble syke og det var helt uventa at en av mine relativt nære forfedre skulle ha hatt noe med den moderne medisinens gjennombrudd å gjøre. Men fortsatt kunne jeg ikke finne henne død noe annet sted. I stedet dukka hun opp som død på pleiestiftelsen 2,5år etter innleggelsen, med riktig alder. Tvilen ble stadig mindre – dette måtte være riktig. Så jeg begav meg inn i selve det digitaliserte lepraarkivet og fant henne som nr. 1161 i pasientfortegnelsene.

Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.

Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.

Jeg fikk hjelp til å tyde innførselen. På venstre side står personalia. Det oppgis at hun har friske barn, men ei død søster (sannsynligvis spedalsk), og søsterens sønn legges inn samme sted ikke lenge etter. Alt dette stemmer med den Guri jeg er på jakt etter. På den ganske uleselige høyresida står det at hun har hatt smerter i hendene i mange år og at de litt etter litt har blitt stive, følelsesløse og ubrukelige. Hun har gjentatte utbrudd av flekker på hender og føtter, og også føttene er nå ganske følelsesløse. Mange av symptomene hennes ligner vel så mye på leddgikt, så kanskje hadde hun det også. Men det er liten tvil om at hun var spedalsk.

Jeg tenkte i utgangspunktet at spedalskheten kanskje kunne forklare hvorfor dattera ikke ble gift før hun var 40. Selv om Guri hadde hatt smerter i mange år, er det ganske sannsynlig at det først var ganske nylig at hennes sykdom ble umulig å skjule. Jeg tenker meg at hun kanskje kom på pleiestiftelsen for å skåne familien fra skammen, men det tror jeg aldri vi finner ut. Ille nok for barna å ha ei tante med denne skambelagte sykdommen om de ikke skulle ha ei mor med den også. Det finnes to former for lepra; den knudrete formen er ofte veldig synlig og utvikler seg raskt, mens den glatte angriper nervesystemet og fører til lammelser, sår, deformerte lemmer og betyr ofte et langt og pinefullt liv. Guri hadde uten tvil den langsomme, glatte formen.

Den eldste dattera gifta seg omsider 10 år før moras død. Ofte var det den yngstes oppgave å pleie sine gamle foreldre, så den høye giftealderen kan ikke forklares med det heller. Vi vet ikke og kommer aldri til å få vite hvorfor det drøyde så lenge for Brita. Men moras mysterium er løst og jeg har lært mye om lepra i prosessen.

Hvorfor står ikke dette i noen av bygdebøkene? Hvem vet. Kan det fortsatt ha vært så skambelagt i siste halvdel av 1900-tallet at de ville forbigå det i stillhet? Jeg har vanskelig for å tro det, men på andre områder (som homofiles rettigheter) har samfunnet forandret seg svært mye bare de siste 30 år. Er det jeg som er rar som synes at dette er mye mer interessant enn en stille død av alderdom? Kanskje fant de aldri disse opplysningene? Masfjordsoga ligger på nett. Et søk på «spedalsk» gir to treff, begge fra 1600-tallet. Jeg sendte en epost om saken og fikk rask respons, så nå er sannheten om Guris endelikt kommet med.

Generell bakgrunn

Pleiestiftelsen nr.1 slik den ser ut i dag.

Guri kom altså til pleiestiftelsen som gammel kone. Det var tre år siden Armauer Hansen (1841-1912) hadde funnet bakterien som forårsaker lepra. Det var en stor oppdagelse – det var bare andre gang i verden at en mikroorganisme ble identifisert som sykdomsårsak. Fortsatt kalles lepra Hansens sykdom mange steder. Før oppdagelsen av pencillin og andre antibiotika etter andre verdenskrig, fantes det ingen behandling. Lenge hadde man bare lover, smitteregister – det første i verden, og isolasjon i kampen mot sykdommen.

Historien om spedalskhet representerer begynnelsen på det norske helsesystemet og et gjennombrudd for moderne vitenskap mot gammel overtro. Men det var ikke slik at frykten for de spedalske og stigmatiseringen tok slutt med denne oppdagelsen. Forholdene på leprahospitalene var til dels grusomme. Armauer Hansens gjennombrudd innebar også en ny forståelse av at sykdommen var smittsom, ikke arvelig (men det skulle vise seg at store deler av befolkninga er naturlig immune, så gener spiller en rolle i det). Det ga ikke grunn til å slutte med stigmatisering og utstøting, tvert imot.

Mens Guri var innlagt, vedtok stortinget den første lepraloven (1877). Den skulle spesielt hindre at fattige spedalske gikk på legd, som innebar at de spredte smitten til et stort antall mennesker. Senere kom en mer omfattende lov som vakte mer motstand.

På denne tida hadde Bergen Europas høyeste konsentrasjon av spedalske og hele tre leprasykehus. Et av disse er i dag museum, Lepramuseet i Bergen, det tidligere St.Jørgens hospital (Guri var på Pleiestiftelsen no.1, men vi må anta at forholdene var de samme). St.Jørgen er Skandinavias eldste bevarte sykehus og var i drift fra 1411 til 1946. Jeg må nok dit til sommeren. I tillegg er det på høy tid at jeg leser «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo (handlingen foregår på St.Jørgen, få år etter at Guri døde). I 1880 ble selveste Armauer Hansen fradømt sin stilling fordi han hadde påført pasienten Kari Spidsøen skade i et medisinsk forsøk mot hennes vilje. Dommen fikk ikke de helt store konsekvensene, hverken for forskningsetikken eller legens ettermæle, men er et av de tidligste eksemplene på krav om informert samtykke.

Digitalarkivet om lepraarkivet

Skrekksykdom som ikke dør – forskning.no

Store Norske om lepra

Wikipedia

Om Armauer Hansen

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet. (mer…)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

(mer…)

Syk mann

Posted: onsdag 1 oktober, 2008 by Tarald in humor, Testo-effekter, Trans
Tags: , , , , , , , , ,

Jeg tror det var mens jeg gikk på folkehøgskole på Finnsnes (Heimly RIP) at jeg første gang hørte begrepet «syk mann». I likhet med «kjerring» er det tilsynelatende et kjønnsbestemt ord, men kan likevel brukes om mennesker av alle kjønn.

Ingen er så syk som en «syk mann». Hin er døden nær av forkjølelse og krever konstant oppvartning. Dessuten syter og klager hin hele tiden. (mer…)

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men blei så inspirert av Trollhares siste post at jeg må skrive litt om det. For meg er transseksualisme en funksjonshemning. Det er ting i hverdagen jeg ikke kan gjøre fordi jeg er transseksuell; som å pisse ved urinaler eller ute i det fri slik vanlige mannfolk kan, ha sex på den måten som faller meg naturlig uten hjelpemidler, gå i bar overkropp når det er ulidelig varmt ute o.s.v. Bare det siste kommer til å endres.

Min funksjonshemning kan lindres med riktige hormoner og kirurgi. Men den kan ikke kureres. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å leve med det uten å tenke over det hvert våkne minutt. Ingen kirurg kan gi meg en kropp som fungerer og ser ut slik den skulle. (mer…)