Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Forsida er ferdig

Etter en bratt læringskurve i bokdesign og god hjelp fra facebook-venner erklærer jeg nå forsida for ferdig. Slik blir Sprik seende ut:

Bokdesign

Det anbefales ikke å designe forsida på sin egen bok selv. Jeg er pent nødt til det hvis jeg vil ha ut boka, og derfor tråla jeg nettet etter innføringer i emnet. Heldigvis elsker jeg å lære nye ting, så jeg har kost meg (innimellom frustrasjonene) og fått mye hjelp underveis av venner på facebook. Hvis du i det hele tatt vurderer å gjøre det samme, har jeg satt sammen en liten leseliste av lenker. Dette bør du lese før du begynner:

• Cover Design Primer – enkelt forklart, men forfatteren illustrerer (selv med de forbedrede forsidene) hvorfor man ikke bør gjøre det selv.
• Judging a Book by Its Cover (del 1, 2 og 3) og Typefaces and Cover Design Horror Stories av Dave Bricker
• Principles of Layout Design – illustrert som bokforsider

Hvordan den ferdige forsida til Sprik blir seende ut? Vent og se! (Etter planen skal den være klar før helga)

Tarald Steins forlag

Det var egentlig ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg mitt eget forlag. Opp gjennom åra har jeg hatt mange ideer til forlagsvirksomhet, men alle har stranda på alle ressursene som må brukes på et skikkelig forlag og som jeg heller vil bruke på skriving. Jeg hadde også forestilt meg at forlaget skulle ha et genialt navn som sa alt. Vel… I det øyeblikket jeg fylte ut skjemaet for nyregistrering av forlag stod det ganske stille i hjernen min. Jeg tviler også på om det er mulig å finne et forlagsnavn som sier alt.

Forlagets første bok blir Sprik, men det stopper neppe der. Framandkar og Frikar finnes så langt bare som papirbøker fordi jeg ikke liker tekniske kopisperrer og den lave prosentsatsen til forfatteren i normalkontrakten. Jeg har ikke særlig tro på at de skal selge noe særlig som ebøker, men synes det er rett og rimelig at de blir tilgjengelige. Det samme gjelder fremtidige bøker som i første omgang utgis av etablerte forlag. Dessuten er det mulig jeg får til epublisering for flere formater enn epub etter hvert. Lydbøker av disse har jeg også planer om, så snart den tekniske kunnskapen er på plass. Jeg liker å gjøre ting selv og lære meg nye ting, men innser at jeg da må sette prisen lavere fordi kvaliteten blir lavere enn om jeg hadde leid inn profesjonell hjelp. Samtidig tror jeg det vil gi bøkene en liten ekstra sjarm.

I tillegg drømmer jeg om å utgi sånt som svært få kan tenkes å kjøpe; bøker om snegler, kunstbøker med egenproduserte bilder, barnebøker som forlagene mener er for pedagogiske, praktbøker med dikt og bilder o.s.v. Det er bokstavelig talt bare fantasien (samt tid, økonomi, skamfølelse og litt til) som setter grenser.

Selvpublisering – fordeler og ulemper

Fordeler:

• Større andel av salgsinntekter
• Større fleksibilitet, mindre byråkratisk
• Fullstendig råderett over innhold, også når det er kontroversielt eller smalt
• Større mulighet til målrettet markedsføring av smal litteratur
• Fullstendig råderett over utforming – fra skrifttype til omslag
• Lære mer om bokbransjen, design, markedsføring og regnskap («learning by doing» – jeg har stor tro på det)

Ulemper:

• Må organisere korrekturlesing selv
• Mister forlagsredaktørenes innspill som kunne gjort boka bedre
• Økonomisk risiko (reduseres av ebok i stedet for papirbok)
• Får ikke normalforskudd
• Mange flere regler å sette seg inn i (Mva, skatt o.s.v)
• Må gjøre all markedsføring selv
• Vanskelig å bli tatt alvorlig, vanskeligere å nå ut til lesere
• Kvalifiserer ikke til organisasjonsmedlemsskap eller støtteordninger

Disse listene forutsetter jo at man har et valg. Det er det slett ikke alltid man har. Forlagene ser kanskje ikke de mulighetene du ser for boka, de tror ikke den vil selge, den passer ikke i deres profil eller mener den er for dårlig. Eller alt på en gang.

Jeg er glad i forlaget som utga diktsamlingene mine og synes det er synd at de ikke vil utgi Sprik. Samtidig ser jeg muligheter til å tjene mer ved å utgi den selv. Det føles likevel trygt at nettopp denne boka blir min første selvpubliserte:

• Jeg er ganske sikker på at innholdet holder mål, siden de fleste har stått på trykk i Cupido, en av dem kom på andreplass i konkurransen (2004), en på tredjeplass (2011). I tillegg har jeg i flere perioder jobba med å forbedre dem.
• Jeg har allerede utgitt to seriøse bøker. Sprik er ikke høyverdig litteratur, men brukslitteratur og trenger ikke å bli tatt seriøst.
• Novellene slipper å oversettes til én målform, men kan publiseres i den språkdrakten som kler hver enkelt best.
• Sprik har større mulighet for å selge godt enn det meste annet jeg kan finne på.

Samlede erotiske verk – Sprik

I 2004, det andre året jeg sendte inn noveller til Cupidos novellkonkurranse, fikk jeg en telefon fra daværende redaktør Terje Gammelsrud: Om jeg kunne tenke meg å gi ut en erotisk novellesamling? Da hadde jeg til sammen skrevet ca 8 noveller. De kommende åra skreiv jeg flere noveller som kom på trykk i bladet og ei stund jobba jeg og Terje målretta mot en utgivelse.

Etter hvert ble det klart at Cupido ikke kunne stå for utgivelse, men tanken på å samle dem i bokform har ligget i bakhodet siden. For noen år siden sendte jeg novellene til flere etablerte forlag, men ingen ville utgi dem. Delvis skyldtes det spriket i språk og målgruppe, delvis det faktum at erotiske noveller ansees som mindre stuerene enn erotiske romaner.

Ebøkenes inntog så jeg som en mulighet til å redusere produksjonskostnadene ved selvpublisering, i tillegg til at det skamfulle ved å lese runke-litteratur kunne reduseres. Hittil har moms-bestemmelsene hindra meg. Som forfatter er jeg ellers unntatt moms, og jeg skjønner ærlig talt ikke bæret av reglene. Men nå hopper jeg i det uansett. Jeg regner ikke med å bli rik, men håper på litt småpenger innimellom.

Dette har jeg gjort så langt:

• lagt tekstene inn i InDesign, laga innholdsfortegnelse
• skaffa ISBN-nummer, og dermed fått meg forlagsnummer
• begynt jakten på forsidefoto. Har funnet en kandidat og er i forhandlinger med fotografen.
• forsikra meg om at både digitalbok.no og ebok.no tillater erotiske noveller

Må gjøres:

• en grundig siste korrektur
• formatering til epub (fort gjort i InDesign)
• sette lanseringsdato (i løpet av våren)
• lage en markedsføringsplan
• markedsføre
• laste opp ferdig fil til nettstedene
• laste opp plikteksemplar til Nasjonalbiblioteket