Transsynlighetsdagen minner meg på alt som har forandra seg siden jeg ble synlig i 2006. Den gangen var de fleste uvitende om at transpersoner eksisterte. Overraskende mange hadde likevel gått på skole med noen som seinere «skifta kjønn». Jeg fikk mange rare spørsmål, men møtte lite uttalt fiendtlighet. Man må vel vite at noen eksisterer før man kan legge dem for hat.
Da den første boka mi, Framandkar, kom ut i 2008 nøt jeg godt av å være en nyhet i kraft av å være meg selv. Den fikk mer oppmerksomhet enn de fleste diktsamlinger og solgte også relativt bra. Jeg ble intervjua i Blikk, Cupido, Se& Hør og flere mer vanlige (for poesien) media. To ganger har jeg lest dikta mine på Dagsrevyen. Jeg følte at det å være synlig i media ga meg en viss beskyttelse mot hatvold, ikke at det gjorde meg mer utsatt. Dette var altså før transekskluderende feminister, høyreekstreme og kristne fundamentalister fant ut at de hadde et felles hat mot transfolk. Og før den nye navneloven og rett til endring av juridisk kjønn.
Etter hvert ble vi flere synlige, og jeg trakk meg inn i skyggene. Hvis jeg kunne, ville jeg kanskje ha fortsatt å være synlig i en mediavirkelighet anno 2008. Å være synlig transperson i media i dag er noe helt annet. Jeg er veldig glad for at andre har tatt over, som Christine Marie Jentoft (intervju i Blikk) og Luca Dalen Espseth. De kan du se live i dag kl. 14.00-15.00 på instagram. Der ligger også resten av synlighetskampanjen med flere fine transfolk. Takk til foreningen Fri (tidl. LLH) som ble den stemmen for transfolk som jeg håpa da vi satte i gang!
Tarald Stein 